Arkitektnytt

Riktignok er det optimisme i «den globale landsby», der det pr. tastetrykk hvert sekund farer stride strømmer av livgivende kapital rundt om på kryss og tvers av landegrenser og kontinenter, og folk bindes sammen i skapende aktiviteter. Det bygges opp forretningsmessig dynamikk i en stort sett fredfylt, verdensomspennende virksomhet.

Optimismen er til syvende og sist basert på tillit til kapitalen. Men hvorfor stoler man på den? Altså kapitalen? For noen generasjoner siden hadde dette abstrakte fenomen sin basis i de enkelte staters gullbeholdninger. Men i dag? Er ikke hele det internasjonale samkvem isteden grunnlagt på gjensidig frykt for å miste kapitalen? En frykt utbalansert av de respektive nasjonenes besittelser av atombomber?

Fortrenger man alle krigerske skrekkscenarier og tenker på de kulturelle bevegelsene i verden de siste tiår, blir man igjen optimistisk: ikke bare kapitalen, men også utviklingen av teknologi har bl.a. for arkitekturen gitt rammebetingelser som man for et par mannsaldre siden ville ha forsverget var mulige. Datakraften både på tegnebordene og i produksjonen har muliggjort realiseringen av en arkitektur som bare forble drømmer i den fantasifylte tiden for Jugend og futurisme rundt 1900 og i de superradikale vyene under tyveårenes konstruktivisme og ekspresjonisme.

The dreams are coming true; i dag kan man stort sett bygge så stort og komplisert man ønsker. Teknologien og finansene tillater det meste. Og man tenker globalt. Ideer utveksles på kryss og tvers av landegrenser og kontinenter. Kan denne fantastiske utviklingen av arkitektonisk kultur vedvare? Og kan den gi sitt lille bidrag til en utfasing av den grunnleggende terrorøkonomien til fordel for en varig verdensfred à la den snart to hundre år gamle interskandinaviske?

Man får leve i håpet og også innen arkitekturen glede seg over alle grenseoverskridende bevegelser. En slik en er Europan i all sin generelle velde, der alle europeiske arkitekter yngre enn førti år kan delta aktivt, og spesielt for oss i Norge: Europans konkurranser på fire norske steder i fjor.

På premieutdelingen i Oslo 9. januar 2008 stod det globale aspekt av virksomheten sterkt i fokus.

Det har vært innvendt mot Europans konkurranseprogrammer at de jevnt over har vært for overfladiske, og at prosjektene i beste fall kunne bli interessante idéskisser basert på en «ren lek» med former og rom, ikke som ordentlig arkitektur, men bare som symboler for arkitektur.
Hvordan forholder det seg med de fire konkurransene i Norge i fjor?

Trondheim: NTNU – Elgeseter – Nidelva
I Trondheim hadde man valgt et konkurranseområde som strekker seg fra NTNU-platået (Gløshaugen), vestover ned til og over et flatt område av Elgeseter med «Forskningsparken», og derfra igjen ned til Nidelva. Oppgaven som ble stilt her, var «å bygge innovative og bærekraftige studentboliger i tilknytning til et fremtidig sentralt byrom i byens forsknings- og campusområde».
Jeg føler at jeg trenger hjelp av andre betraktere, eventuelt av arrangøren og juryen, for å få frem poengene her i vinnerprosjektet «myspace», som er laget av den spanske gruppen med Clara Murado i spissen.

Jeg makter ikke å bli opptatt av særlig mer enn en femetasjes, polygonal blokk som er lagt som et magnet-anker inn til nordgavlene av to gamle murgårder. Blokken har et interessant indre rom, som bukter seg opp gjennom alle etasjene, og som alle de påfallende små ettromsleilighetene eller studentcellene har en indre henvendelse til, men gruppens filosofiske tanke om at byen er mitt rom, mitt rom er min by, osv., gjenfinner jeg ikke.

Samspillet mellom cellene og fellesrommet vil nok fremme sosialt liv, og forbindelsene mellom huset og NTNU og mellom huset, Forskningsparken og Nidelva er landskapsmessig bearbeidet, men jeg blir ikke overbevist om at det her kan skapes en ny urban sfære i byen. Kunne det f.eks. ha hjulpet med en kai for en flatbunnet elvebåt med rutetrafikk til Solsiden?

Dette vinnerutkastet er et merkelig forsiktig prosjekt. Tenk bare på hva Seth Seablom fikk til i NTNUs (daværende NTHs) vestskråning i sin modell med kompakte masser i 1969: et helt universitet! Det var så vilt at det ble betraktet som en spøk, men var dog en forløper til det nå eksisterende, tettbygde Realfagbygget med en indre struktur à la Piranesi.

Odda – på jakt etter en redningsplan
Odda, innerst i Sørfjorden, hadde fire-fem hoteller i norsk sveitserstil og trakk til seg turister fra hele Europa frem til 1906. Da ble, etter hardingenes egen beslutning, stedet transformert til senter for Vestlandets elektrokjemiske, giftspyende indu­stri. Etter at de ruvende, sotsvarte fabrikkbygningene nå en tid har stått tomme, ønsker Odda «å reetablere sin rolle som turistmagnet (og) å utvikle en strategi for byutvikling som etablerer en åpning/port mellom dagens kommersielle sentrum, det historisk interessante industrimiljøet og det fantastiske fjordlandskapet, isbreen (Folgefonna) og fjellheimen». Litt av en oppgave!

Selv føler jeg umiddelbart litt sympati med runner up-prosjektet «Undulate» av det spanske teamet ledet av Lourdes C. Botran, som legger seg med en multifunksjonell, dristig megastruktur fra der smelteverket slutter, og ned langs Opoelvas nedre løp. Det uttrykker noe av den dramatikk som preger stedets historie.

Førstepremien gikk imidlertid til «Odda Lace» av en svensk-tysk gruppe ledet av Lina Lahiri, som fyller opp ledig plass på landtungen/odden ved elva og ellers langs strandlinjen, med mange, ganske små hus, noen med saltak og svært mange med saltak i serie. Ideen er å gjenskape den idylliske, arkitektoniske skala som kan ha preget stedets ansikt mot fjorden en gang i tiden, endog før turisthotellene kom. Samtidig har man tenkt at en gruppe tett sammensydde, små hus danner en vakker kontrast til det voldsomme landskapet. Prosjektet har gode intensjoner, men det spørs om den kvasigamle strukturen kan skape den attraktivitet som trengs.

Lillestrøm: «Stortorvet» som et ekstra byrom
Lillestrøm har et sentralt, forholdsvis gammelt torv med torvsalg og scene for opptredener. Byen vokser imidlertid stadig vekk, og et par kvartaler lengre nord er det etablert en stor plass med enrandbebyggelse som ble påbegynt på syttitallet. Dette plassrommet gjennomskjæres riktignok av en del av ringveien rundt sentrum, og tjener for øvrig som parkering, men nå ønsker man at plassen, eller i alle fall nordre del, skal bli et torv nr. 2: «Stortorvet»: «et nytt offentlig byrom som en urban oase i byens sentrum (...) for å øke byens attraktivitet som møtested og opplevelsessenter».

Her ble det ikke kåret noe vinnerprosjekt, men the runner up, teamet til Jesus Mateo, Spania, har hatt en fast hånd om oppgaven. De fullfører randbebyggelsen med en blokk (den fjerde plassveggen mot øst) i vekselvis fire og fem etasjer, som huser en blanding av handel, kontorer og boliger. Tanken er å markere plassen som et klart urbant rom til forskjell fra den «suburbane» småhusbebyggelsen lengre øst.

All parkering legges i en kjeller under plassgulvet, som oppå behandles som et oppbygd, terrassert landskap og møbleres med mange parkrom, kinoer, kafeer etc. Flere lys-, luft- og heis-sjakter forbinder plassrommet med forskjellige, mindre parkerings­ellipser i kjelleren.
Det hele er vakkert presentert.

Også i dette prosjektet er det i beskrivelsen en god del opplivende, filosofisk-poetiske vendinger, som for eksempel et par metaforer sitert fra Philippe Diolé: noe om at vann humaniserer verden og gjør en ørken innbydende, og en annen om det å gå over «absurditetens terskel», inn i et miniatyrhus for å føle et interiør.

Oslo – fornyelse av Grorud senter
Groruddalen er både berømt og beryktet, men oppe i nordre lisone og et stykke inn i marka ligger de utskjelte Grorudblokkene med sitt senter fra femtiårene. Senteret ble for en tid tilbake modernisert eller postmodernisert ved at det praktfulle torvet ble gjenbygd med et enetasjes kjøpesenter med glassoverdekkede gater.

Hvordan kan man «revitalisere Grorud senter (og) frembringe ideer for et nytt offentlig byrom, bl.a. gjennom nybygging (og) legge til rette for et godt, urbant liv i et fornyet Grorud sentrum»?

Vinneren her, den chilensk-spansk-tyske gruppen ledet av Sabine Müller, med prosjektet «Cumulus», konsentrerer seg om flaten like øst for det nåværende senteret. Bensinstasjonen her flytter de ut mot kanten, og bebygger tomta med ganske tettstilte høyblokker. Førsteetasjene huser bl.a. ishall, bowlinghall, kino, svømmehall, ferskmatsbutikk og kommunedelsenter. Under det hele er det parkeringskjeller. Opp i høyden inneholder alle blokkene en blanding av leiligheter og kontor­ensembler, som hver i sær, selv om de ligger tett, har en viss utsikt, og samtidig et visst innsyn til gjenboerne. Tanken er å kombinere modernisme og gammel, tett by.

Prosjektet tilsikter multifunksjonalitet som motsats til endimensjonaliteten fra seksti- og syttiårene. Glassfasadene skal dog delvis være speilende, for å gi privacy. Halvklimatiserte rom gir ekstra boareal om sommeren og er buffere om vinteren.

På grøntarealene i periferien rundt det gamle og nye senteret skal det være kolonihaver (allotment gardens).

Prosjektet har en meget vakker beskrivelse av sin formidé (typologi): Cumulus-skyen, som er åpen og ubestemt under, tung og stabil i nedre del og porøs, lett og utsvevende i øvre deler. Og den samler og lagrer vann. (Prosjektet gjør et stort nummer av regnvann og spillvann, men kanskje vann virkelig kan bli mangelvare også i Norge?)

Hva med fortsettelsen?
NAL støtter Europan, og de fleste mener vel likesom president Jannike Hovland at det er flott med denne ungdommelige, internasjonale talentutfoldelsen. På den annen side synes det å foreligge en viss skepsis til den faglige verdien av virksomheten, som jo ikke følger NALs vanlige konkurranseprosedyrer.

Det er dog bemerkelsesverdig at bl.a. norske kommuner ser på Europan-konkurransene med interesse, og er med og betaler for dem.

Kanskje NAL, eventuelt i samarbeid med Statsbygg (som antydet av Hovland i en kort samtale), Entra, Kommunenes Sentralforbund og/eller lignende, kunne la seg inspirere av Europan og gå inn for en konkurransetype som var en mellomting av det kanskje hyperprofesjonelle, uhyre kostbare konkurranseopplegget som er dominerende nå, og Europans noe mer lettbente?
Skjønt: hvor lettbent? Det var kommet inn i alt 134 forslag til de fire stedene i Norge. Bare timannsjuryen (hvorav halvparten er norske) har studert alle og kan uttale seg om den gjennomgående gehalten i materialet.

I ovenstående omtale av de fire vinnerprosjektene er et mylder av momenter utelatt (eksempelvis arkitektonisk formale og sosiologiske problemstillinger, opptatthet med økologi, utnyttelse av solvarme, gjenbruk av materialer og vann osv.). Likevel kan men kanskje konkludere med at disse utkastene tross alt tenderer i retning av det gammeldagse «idé-prosjektet». Kanskje kunne de i høyere grad ha tilfredsstilt NALs standardkrav til konkrethet, hvis programmene hadde vært mer utarbeidet og håndfaste?

Hvorom allting er, vekker utkastene seriøs interesse rundt om i kommunene. I Lillestrøm kommune, for eksempel, antyder plan- og næringssjef Andreas Bjørness i Romerikes Blad 11.1.08 et opplegg der man kombinerer bypark-utkastet med et upremiert idéprosjekt med energifangere for fornybar energi. Begge prosjektgruppene inviteres til byen ut på våren.
Det ser ut til at den allmenne interessen for arkitektur er så stor at til og med gester/antydninger fenger.