Nyheter
Genius locum
Mens vi venter på at alt skal bli bedre, kan vi underholde oss med å finne ut hva som er Norges styggeste sted.
27. august 2002
Det kan bli en konkurranse med stor deltagelse, og skarp kniving i tetsjiktet. Jeg har brukt deler av sommeren til en kjapp befaring av noen aktuelle deltagere, og forberedelsene er i god gjenge. Det er grunn til å tro at Miljøverndepartementet vil finansiere konkurransen. Departementet ser helst at det blir en innbudt konkurranse med et beskjedent deltagerhonorar, men i fagkretser går man sterkt inn for en åpen konkurranse. Først og fremst av prinsipielle grunner: Både rutinerte, etablerte og unge uetablerte steder bør få sjansen til å hevde seg. Det er også grunn til å tro at antallet åpenbart kvalifiserte deltagere er så stort at resultatet av en eventuell prekvalifisering vil fortone seg som et tilfeldig utvalg.
Som for noen andre konkurranser er det meningen at denne konkurransen skal gjennomføres etter NALs konkurranseregler. Man står imidlertid overfor et problem som foreløpig ikke er løst. Det gjelder reglenes bestemmelse om anonym deltagelse. Det er forskjellige synspunkter på spørsmålet. Mange synes anonymitetskravet er spillfekteri og hevder at juryen etter en kort betraktning vil kunne identifisere stedene.
De som deler dette synet går derfor sterkt inn for en jury av utenlandske fagfolk. Ulempen ved en slik prosess er at norske demokratiske funksjoner blir tilsidesatt, og avisenes debattsider blir okkupert av debattanter som etterspør hvem som egentlig har ansvaret for avgjørelsen. Det blir også minnet om at utenlandske jurymedlemmer vil falle i fristelse til å favorisere steder med ekstremt dårlige etterligninger av internasjonal arkitektur. Et slikt utfall av konkurransen vil være uheldig, og gi et lite flatterende bilde av den norske egenarten på dette området.
Teoretisk kunne man tenke seg å overlate avgjørelsen til et folkevalgt organ satt sammen av representanter for kommunestyrer, fylkesting og Storting. Muligens er det urettferdig å antyde en engstelse for at en slik jury ikke finner noen steder som tilfredsstiller programmets krav om kvalifisert stygghet, og derfor ikke kårer én vinner, men deler premien på flere likestilte. I så tilfelle blir det nok en konkurranse uten klar avgjørelse, og det er saken ikke tjent med. I en konkurranse som dette er det særlig viktig at man får frem et tydelig forbilde som alle kan ta avstand fra, en markert spiss i en tett gruppe av ekstremt stygge steder som ikke nådde helt til topps i en spennende finalerunde. Det kan være detaljer som til syvende og sist er avgjørende, for eksempel en tilfeldig rekke av bjerketrær langs RIMI-bygget, eller en stasjonsbygning fra århundreskiftet hvor ombygningene har skjedd med en sans for ivaretagelse av kvaliteter som bare et fåtall har glede av, særlig fordi billettsalg og godsekspedisjon er nedlagt.
Et annet problem er knyttet til premieringen. Det blir av noen pekt på hvor meningsløst det er å premiere vinnerne av konkurransen «Norges styggeste sted» med en pengesum, som antagelig ikke vil være stor nok til å bekoste rivingsarbeidene. En idé som er lansert er å erstatte «innkjøp» med utkjøp, eller rett og slett salg.
Kort sagt, her er mange problemer som må løses, men også mange muligheter. Først og fremst gjelder det å ikke tape konkurransens hovedformål av syne: Få frem et grunnlag for en målrettet stigmatisering av Norges styggeste steder.
Louis Kahn hevet seg over slike problemstillinger: «Når jeg snakker om arkitektur, tar jeg bare noen ganske få byggverk i betraktning, kanskje 2–3 pr. år på verdensbasis. Byggevirksomheten bekymrer meg ikke.»
En slik holdning er ikke nødvendigvis arrogant, men tvert imot romslig overfor hva menneskene etterlater seg av stygt og pent. Da kan vi skygge unna samtaler om det stygge, og samle oppmerksomheten om det vakre. Ovennevnte konkurranse legger vi til side – iallfall foreløpig.
Som for noen andre konkurranser er det meningen at denne konkurransen skal gjennomføres etter NALs konkurranseregler. Man står imidlertid overfor et problem som foreløpig ikke er løst. Det gjelder reglenes bestemmelse om anonym deltagelse. Det er forskjellige synspunkter på spørsmålet. Mange synes anonymitetskravet er spillfekteri og hevder at juryen etter en kort betraktning vil kunne identifisere stedene.
De som deler dette synet går derfor sterkt inn for en jury av utenlandske fagfolk. Ulempen ved en slik prosess er at norske demokratiske funksjoner blir tilsidesatt, og avisenes debattsider blir okkupert av debattanter som etterspør hvem som egentlig har ansvaret for avgjørelsen. Det blir også minnet om at utenlandske jurymedlemmer vil falle i fristelse til å favorisere steder med ekstremt dårlige etterligninger av internasjonal arkitektur. Et slikt utfall av konkurransen vil være uheldig, og gi et lite flatterende bilde av den norske egenarten på dette området.
Teoretisk kunne man tenke seg å overlate avgjørelsen til et folkevalgt organ satt sammen av representanter for kommunestyrer, fylkesting og Storting. Muligens er det urettferdig å antyde en engstelse for at en slik jury ikke finner noen steder som tilfredsstiller programmets krav om kvalifisert stygghet, og derfor ikke kårer én vinner, men deler premien på flere likestilte. I så tilfelle blir det nok en konkurranse uten klar avgjørelse, og det er saken ikke tjent med. I en konkurranse som dette er det særlig viktig at man får frem et tydelig forbilde som alle kan ta avstand fra, en markert spiss i en tett gruppe av ekstremt stygge steder som ikke nådde helt til topps i en spennende finalerunde. Det kan være detaljer som til syvende og sist er avgjørende, for eksempel en tilfeldig rekke av bjerketrær langs RIMI-bygget, eller en stasjonsbygning fra århundreskiftet hvor ombygningene har skjedd med en sans for ivaretagelse av kvaliteter som bare et fåtall har glede av, særlig fordi billettsalg og godsekspedisjon er nedlagt.
Et annet problem er knyttet til premieringen. Det blir av noen pekt på hvor meningsløst det er å premiere vinnerne av konkurransen «Norges styggeste sted» med en pengesum, som antagelig ikke vil være stor nok til å bekoste rivingsarbeidene. En idé som er lansert er å erstatte «innkjøp» med utkjøp, eller rett og slett salg.
Kort sagt, her er mange problemer som må løses, men også mange muligheter. Først og fremst gjelder det å ikke tape konkurransens hovedformål av syne: Få frem et grunnlag for en målrettet stigmatisering av Norges styggeste steder.
Louis Kahn hevet seg over slike problemstillinger: «Når jeg snakker om arkitektur, tar jeg bare noen ganske få byggverk i betraktning, kanskje 2–3 pr. år på verdensbasis. Byggevirksomheten bekymrer meg ikke.»
En slik holdning er ikke nødvendigvis arrogant, men tvert imot romslig overfor hva menneskene etterlater seg av stygt og pent. Da kan vi skygge unna samtaler om det stygge, og samle oppmerksomheten om det vakre. Ovennevnte konkurranse legger vi til side – iallfall foreløpig.