Arkitektnytt

Spørsmålet er om dette er nok eller om det er behov for en fotgjengerstrategi i tillegg som kan ta vare på fotgjengernes egentlige interesser og krav i byen?

Ikke bare estetikk
I transportgrupperingen er fotgjengere beskrevet som gående mennesker på vei til eller fra et kollektiv transportmiddel. Men hva med de som går for å gå og ikke nødvendigvis for å ta et annet transportmiddel? Endring av en slik forståelse i NTP, hvor fotgjengere defineres som egen gruppe med sine krav i gate og veiplanlegging og –utforming, er en viktig strategi som vil kunne bidra til bedre bymiljø og byliv. En viktig faktor for å realisere og støtte fotgjengeres krav og behov, kan oppnås ved å utvikle en riktig bypolitikk for benker og hvilesteder.

Når man vandrer i byen vil man fort oppdage at det er dårlig tilbud på hvilesteder for fotgjengere. Byrom som representerer en felles stue for byens borgere kan ikke fungere riktig for trivsel og byens liv bare ved å gjøre den penere. Riktig urban design, innhold, kontekst, møblering er blant viktige temaer som må være tilstede for at byrom skal fungere på best mulig måte.

I Oslo, for eksempel, er det mange gater og plasser med miljømessige kvaliteter hvor det er nødvendig å ta bedre hensyn til brukernes krav om hvordan kan de benytte og oppleve gaterommet. Generelt er Statens vegvesen opptatt av å skape bedre byrom og -miljø gjennom flere typer av tiltak. Det er merkbart at planene prøver å legge forholdene til rette for blant annet fotgjengeres sikkerhet og bedre opplevelse av gaterom. Men en kort befaring langs disse gater avslører at rasteplasser for fotgjengere er enten få, dårlige eller helt fraværende. Det er ikke nok at et bestemt område i byen (som ofte er sentrumsområdet) får de fleste og beste benkene og hvilestedene, mens de andre steder er fraværende. Folk bor jo i hele byen og dermed har behov for og krav på å få sitte og hvile.

Slik mangel har store konsekvenser for hvordan gaterommet i byen generelt blir brukt og av hvem. En slik mangel vil heller ikke motivere brukere å gå langt, dermed blir bilen et bedre alternativ. En slik mangel vil også føre til at beboere og handlere mister mulighetene for å oppleve og bruke deres uteromsmiljø aktivt. Folk som går, trenger steder hvor de kan sitte og ta kortere eller lenger pauser. Det gjelder familier med barn og eldre så vel som unge mennesker. Å bygge opp folkets motivasjon for å gå kan ikke skapes bare med bra fotgjengerfortau eller traseer omkranset med trær, bra belegg, og belysning. Rasteplasser er et nødvendig element.

Fotgjengerpolitikk
For å gjøre dette riktig, trenger hver enkelt by og tettsted en egen fotgjengerpolitikk, som kan legge grunnlaget for en overordnet plan og detaljert bybenkplan. Plasseringen må selvfølgelig tilpasses gatens byromskvalitet og muligheter.

Plassering, design og innhold er tre hovedtemaer det må tas hensyn til for å skape en vellykket benkeplan som vil styrke byens rom og nærmiljøet som sosiale samlingspunkter og som formidling av kultur og informasjon i byen.

Å lokalisere plassering av benker i forhold til en bestemt sekvens og kvalitet vil motivere flere folk i forskjellige brukergrupper til å gå lengre og bruke deres nærmiljø oftere. Planene må reflektere en gjennomtenkt plan for innhold, plassering, lokalisering og materialbruk som kan understøtte dette målet.

Vegdirektoratet, Statens vegvesen og kommunene kan bidra med å hente inn dette temaet i deres normaler, veiledninger og planer. Statens vegvesen region øst/Stor-Oslo distriktkontor har startet et pilotprosjekt om etablering av benker som en del av hvileplasser for fotgjengere i Kirkevei-ringen mellom Frogner plass og Majorstua. Slike prosjekt med tilhørende målsetting vil oppnå for alvor best resultater når de blir en innarbeidet tradisjon for alle byer og tettsteder.