Nyheter
Gammelt og nytt i arkitektyrket
Hovedpåstanden i Rolf Skjelstads artikkel «Du må undersøke og ikke prate tull» (Arkitektnytt 07/04) er at jeg – i et akademisk og vitenskapelige fagblad – unnlater å dokumentere det jeg sier om de unge arkitektenes arkitektursyn og arbeidsmåter. Jeg lager myter om den nye arkitektrollen. Egentlig har alt vært gjort før
12. mai 2004
Dette argumentet forsøkte jeg å tilbakevise i mitt forrige svar til Skjelstad, «Intet nytt under solen?» (5/04), men nå går han altså videre med sitt kritiske resonnement. Javel, da fortsetter diskusjonen.
Hvordan kan jeg hevde at det har skjedd en «vending» i arkitektyrket, undrer Skjelstad, og hva mener jeg med min henvisning til 80-tallets eklektiske postmodernisme og 90-tallets formbesatte nyfunkis? Han ramser opp en rekke fremragende bygg oppført i de to tiårene, publisert i Byggekunst, fra Veritas og Østfold Meieri til Bremuseet og Ibsenkvartalet, og finner verken postmoderne eller nyfunksjonalistiske eksempler.
For det andre er Skjelstad uenig i at det har pågått en endring i kontorstrukturen fra et tradisjonelt mester/svenn-forhold til mer kollektive og tverrfaglige arbeidsprosesser. «Jeg tror ikke Carlsen har undersøkt dette og vet noe særlig om Helen og Hard er mer kollektivt enn f.eks. Hoem Kloster Schelderup og Jacobsen var, eller at 3RW er mer kollektive enn f.eks. Asplan Viak i Stavanger har vært og er.» Summa summarum: «Det skjer et yrkesmessig hamskifte, skriver Carlsen. Men han dokumenterer ikke hva det er. Derfor bør han få fortsette med å undersøke hva som skjer på kontorene, de unge og gamle utover hele landet.»
Poenget er – avslutter Skjelstad – at norske arkitekter arbeider med rekkverkdetaljer og fjellplaner og samarbeider med andre yrkesgrupper, leser multikulturell litteratur og «har venner i Berlin og på asylmottaket».
Selvsagt mener jeg ikke at postmodernismen var 80-tallets og at nyfunkis var 90-tallets dominerende arkitekturretninger, jeg skrev at epokene var preget av disse formuttrykk. Det dreide seg om tendenser, moter, bemerkelsesverdige innslag som fikk oppmerksomhet og skapte debatt. Samtidig tegnet flertallet av norske arkitekter byggverk av den typen Skjelstad nevner, bra byggkunst i modernismens ånd, man kan si at de spant videre på den fine faglige tråden som går fra Lars Backer via Arne Korsmo og Knut Knutsen til Frederik Konow-Lund og Wenche Selmer. Følgelig opplever jeg Rolf Skjelstads innvending på dette punkt som unødvendig polemisk; ingen kavalkade over det beste i vår senere arkitektur vil vie stor plass til de to ovenfor nevnte byggemåtene. Det er heldigvis helt andre formuttrykk som hevder seg i slike landsomfattende presentasjoner.
Til Skjelstads tanker om yngre og eldre arkitekters fagideologi og organisering av arbeidet ved tegnebordet vil jeg svare at også på dette felt dreier det seg om et både-og. Noe er nytt og noe har tradisjonelle aner. Men i mine intervjuer med bl.a. 3RW og Space Group merket jeg en inspirert vilje til å kollektivisere planleggings- og designprosessene og et ønske om å oppnå større tverrfaglighet. Et annerledes selvbilde er i ferd med å tre fram i DAK-generasjonens revir. Landskapsarkitektenes innflytelse er økende. Også et fenomen som NABU, med alternative tanker om yrkesutøvelsens mål og midler, inngår i denne metamorfose.
Kanskje er begreper som «vending» og «yrkesmessig hamskifte» overdrevne, jeg burde vel heller ha sagt at jeg ser signaler som peker ut nyskapende profesjonsspor. Andre yrkesroller enn de velkjente. For faget vårt står jo ikke stille. Teori og praksis er hele tiden i endring, i vårt fag som i andre disipliner og ikke minst i deres innbyrdes relasjoner. Den unge generasjonen – som NAL nå vil hjelpe fram – er ikke identisk i ett og alt med kolleger utdannet i 1965 eller 1980.
Rolf Skjelstad syns at Arkitektnytt bør fortsette å undersøke hva som foregår på arkitektkontorene, og dette er også redaksjonens ambisjoner (enten tidsskriftet fortsetter å komme i papirutgave eller går over i digital form)
.
Bladet Journalisten, utgitt av Norsk Journalistlag, kan være et forbilde når det gjelder å drøfte forandringer – på selvkritisk vis - i arbeidsmetoder og fagsyn i egne rekker. Temaet i siste nummer er «Slik gravde de fram nyhetene». Slike granskende yrkesanalyser trenger også vi arkitekter. Arkitektnytt og Byggekunst står overfor spennende arkitekturjournalistiske utfordinger i et byggende Norge som er i dramatisk samfunnsmessig og kulturell forvandling.
Hvordan kan jeg hevde at det har skjedd en «vending» i arkitektyrket, undrer Skjelstad, og hva mener jeg med min henvisning til 80-tallets eklektiske postmodernisme og 90-tallets formbesatte nyfunkis? Han ramser opp en rekke fremragende bygg oppført i de to tiårene, publisert i Byggekunst, fra Veritas og Østfold Meieri til Bremuseet og Ibsenkvartalet, og finner verken postmoderne eller nyfunksjonalistiske eksempler.
For det andre er Skjelstad uenig i at det har pågått en endring i kontorstrukturen fra et tradisjonelt mester/svenn-forhold til mer kollektive og tverrfaglige arbeidsprosesser. «Jeg tror ikke Carlsen har undersøkt dette og vet noe særlig om Helen og Hard er mer kollektivt enn f.eks. Hoem Kloster Schelderup og Jacobsen var, eller at 3RW er mer kollektive enn f.eks. Asplan Viak i Stavanger har vært og er.» Summa summarum: «Det skjer et yrkesmessig hamskifte, skriver Carlsen. Men han dokumenterer ikke hva det er. Derfor bør han få fortsette med å undersøke hva som skjer på kontorene, de unge og gamle utover hele landet.»
Poenget er – avslutter Skjelstad – at norske arkitekter arbeider med rekkverkdetaljer og fjellplaner og samarbeider med andre yrkesgrupper, leser multikulturell litteratur og «har venner i Berlin og på asylmottaket».
Selvsagt mener jeg ikke at postmodernismen var 80-tallets og at nyfunkis var 90-tallets dominerende arkitekturretninger, jeg skrev at epokene var preget av disse formuttrykk. Det dreide seg om tendenser, moter, bemerkelsesverdige innslag som fikk oppmerksomhet og skapte debatt. Samtidig tegnet flertallet av norske arkitekter byggverk av den typen Skjelstad nevner, bra byggkunst i modernismens ånd, man kan si at de spant videre på den fine faglige tråden som går fra Lars Backer via Arne Korsmo og Knut Knutsen til Frederik Konow-Lund og Wenche Selmer. Følgelig opplever jeg Rolf Skjelstads innvending på dette punkt som unødvendig polemisk; ingen kavalkade over det beste i vår senere arkitektur vil vie stor plass til de to ovenfor nevnte byggemåtene. Det er heldigvis helt andre formuttrykk som hevder seg i slike landsomfattende presentasjoner.
Til Skjelstads tanker om yngre og eldre arkitekters fagideologi og organisering av arbeidet ved tegnebordet vil jeg svare at også på dette felt dreier det seg om et både-og. Noe er nytt og noe har tradisjonelle aner. Men i mine intervjuer med bl.a. 3RW og Space Group merket jeg en inspirert vilje til å kollektivisere planleggings- og designprosessene og et ønske om å oppnå større tverrfaglighet. Et annerledes selvbilde er i ferd med å tre fram i DAK-generasjonens revir. Landskapsarkitektenes innflytelse er økende. Også et fenomen som NABU, med alternative tanker om yrkesutøvelsens mål og midler, inngår i denne metamorfose.
Kanskje er begreper som «vending» og «yrkesmessig hamskifte» overdrevne, jeg burde vel heller ha sagt at jeg ser signaler som peker ut nyskapende profesjonsspor. Andre yrkesroller enn de velkjente. For faget vårt står jo ikke stille. Teori og praksis er hele tiden i endring, i vårt fag som i andre disipliner og ikke minst i deres innbyrdes relasjoner. Den unge generasjonen – som NAL nå vil hjelpe fram – er ikke identisk i ett og alt med kolleger utdannet i 1965 eller 1980.
Rolf Skjelstad syns at Arkitektnytt bør fortsette å undersøke hva som foregår på arkitektkontorene, og dette er også redaksjonens ambisjoner (enten tidsskriftet fortsetter å komme i papirutgave eller går over i digital form)
.
Bladet Journalisten, utgitt av Norsk Journalistlag, kan være et forbilde når det gjelder å drøfte forandringer – på selvkritisk vis - i arbeidsmetoder og fagsyn i egne rekker. Temaet i siste nummer er «Slik gravde de fram nyhetene». Slike granskende yrkesanalyser trenger også vi arkitekter. Arkitektnytt og Byggekunst står overfor spennende arkitekturjournalistiske utfordinger i et byggende Norge som er i dramatisk samfunnsmessig og kulturell forvandling.