Arkitektnytt

 Vi ble mottatt av Niels Torp, som hadde tatt med tegninger av prosjektet og fortalte om intensjonene bak. Det var spennende å høre hans ideer om skolen som en åpen møteplass for studenter og lærere.

Det ble en opplevelsesfull vandring gjennom anlegget, som imponerte med sin åpenhet, dimensjon, materialbruk, fargesetting og atmosfære. Til tross for størrelsen virket bygget lett og luftig å være i. Dette skyldes ikke minst «gatene» som bygningsmassen er komponert rundt, brede glassoverdekte «gater» med en «hovegate» sentralt gjennom bygningen.

Åpenhet er stikkordet i denne «byen». Fra hovedinngangen åpner det seg som et fuglefjell. Vi ser oppover i etasjene, overalt er det mennesker, på og i gallerier, avsatser, trapper. I en rulletrapp glir vi oppover gjennom etasjene, og i vandring rundt i bygningen støter vi stadig på små og større plasser hvor studentene sitter i diskusjoner eller i konsentrasjon over de utallige og uunnværlige PCer. Kafeer og kantiner finner vi flere steder i denne «byen» full av mangfold.

På de nederste planene er auditorier og klasserom plassert. Det største auditoriet har vel 600 seter. Rommene er i enkle, gode proporsjoner, uten noen form for dekor. I mellometasjen har lærerne sitt tilhold. Opprinnelig hadde de ønsket seg en mer avsondret tilværelse i den øverste etasjen, forteller Niels Torp, men han har ønsket å integrere dem i skoleanlegget og har lyktes i det (selv om døren inn til en avdeling er låst og en lapp klistret på med teksten «staff only»).
Skolen som møteplass er den bærende idé, funksjonene er koblet sammen. Vi ser på vår vandring inn i et treningsstudio, der det løftes vekter og løpes på rullebånd.

Bibliotek med lesesaler og krav om stillhet har fått sin store avdeling på øverste plan. Løfter en øynene fra bok eller PC, er det en imponerende utsikt utover byen. Biblioteket har mange besøkende, og beliggenheten medfører stor trafikk i den store rulletrappen, som dermed blir et nytt viktig møtested for brukerne.

Dempet inntrykk
Niels Torp og hans medarbeidere har maktet å skape et anlegg med stor variasjon i materialer og arkitektonisk uttrykk. Materialbruken er enkel, aldri prangende, vegger med malte, pussete flater, trepaneler, metallkassetter. Gulv i terrasso og parkett. Tak med nedforet akustisk himling. Ventilasjonen er ført frem på en særdeles diskret måte, og brutaliserer ikke tak og vegger som vi så ofte har sett. I fargesettingen har arkitekten fått hjelp av Mette L’Orange, som med utgangspunkt i Le Corbusiers fargeskala har oppnådd et meget vellykket resultat.

BI-bygget ruver i landskapet. I utgangspunktet er det en streng, rektangulær bygningsmasse. Men Torp og co. har klart å splitte opp det store volumet på en slik måte at fasadeuttrykket blir mangfoldig og spennende. Utenverdenen trekkes inn. Bruk av skiftende materialer, puss, trepanel, glass og metallkassetter, skaper variasjoner, men holder samtidig på helheten. Bygningen er stor, hele 100 000 m2. Men ved det arkitektoniske grep som er benyttet, blir størrelsesinntrykket dempet.

Det nye BI er en banebrytende skole. Den står for en nytenkning innen høyskoleutformingen. På samme måte som Henning Larsens universitet på Dragvoll i sin tid var toneangivende når det gjaldt universitetsutforming, vil Niels Torps BI bli studert og beundret av fremtidige planleggere av beslektede institusjoner.

Skolen er gjennomført med tanke på at brukerne skal trives, og det så ut som om de i høyeste grad gjorde det.

For noen år siden, den gang data-alderen gjorde sitt inntog på arkitektkontorene og vi oppdaget hvor utrolig rasjonelt det kunne være, var det ikke uten en viss engstelse vi så at blyanten og skissen ble lagt til side. Diskusjonen gikk om hvorledes arkitekturen ville utvikle seg. Og innflytelse har det nye redskap hatt. Former som for få år siden ville være teknisk umulig å målsette, enn si bygge, har dukket opp. Som Fosters «egg» i London og Snøhettas Turner-museum.

For tradisjonsbundne gamlinger kan slike former være vanskelige å akseptere. Men vi ser at Torp har brukt teknikken til variasjoner som ikke ville vært mulig uten maskinens evne til å spille på et bredt register i stor målestokk. «Arkitektur er frossen musikk,» lyder en velkjent frase. Om den er det, er BI en meget fint avstemt komposisjon med sine variasjoner over et tema.
Er det da intet negativt å si? Nei, ikke slik det er løst og med det program som lå til grunn.

Menneskene
Likevel, på vei ut slår det oss: Alle disse siviløkonomer, samlet i det som fra bunnen av sentralhallen ser ut som et fuglefjell og fra toppen en maurtue, unge vakre mennesker i en befriende blanding av begge kjønn, krake søker make, søt musikk oppstår i hjertet...

Begrenser ikke hele konseptet med denne konsentrasjon av en yrkesgruppe den måte disse mennesker skal oppleve samfunnet på? Hva om det gikk noen kunsthistorikere der, hva med noen filologer, og kanskje en hylle i fuglefjellet kunne beboes av Barnevernsakademiet, til og med noen som strevet etter å uttrykke sine verdier på et staffeli?
Men slike tanker tilhører en annen debatt. Niels Torp og hans medhjelpere har gjort en kjempejobb.