Arkitektnytt

Park- og veisjef i Stavanger kommune, Torgeir Esig Sørensen, forteller om mange års kamp for grønnstrukturen.

– Folk i Stavanger parkerer oftere bilen og velger å gå, sa stemmen i nyhetssendingen på radioen en morgen. 

Den nasjonale reisevaneundersøkelsen hadde vist at i Stavanger, som tradisjonelt har vært en bilbasert by, har bil-andelen gått ned fra 57 til 51 prosent. Samtidig har gang-andelen gårr opp fra 18 til 24 prosent. 

Å få folk til å gå mer er kanskje folkehelsetiltak nummer én. Planleggere jobber for dette over hele landet. «Alle» er enig i målet, men hva skal egentlig til for å oppnå det? Hva har planleggerne i Stavanger gjort for å få siddisene til å ta bena fatt?
 

Stavanger har ingen bymark, slik som de andre store norske byene har. Her er det den indre grønnstrukturen, nettverket av parker og turveier, som er «Marka». 

Park- og veisjef i Stavanger kommune, Torgeir Esig Sørensen, kan fortelle om en bevisst og helhetlig satsing på grønnstrukturen. Reguleringsmyndighetene har vært lojale mot byens grøntplan. Politikere har hatt den som et tydelig og avklart mål i 15 år. Samtidig har en dyktig og engasjert administrasjon jobbet fram løsninger. Og den lokale turistforeningen har blitt med og fremmet 52 hverdagsturer i byen.
 

– Resultatet er en sum av disse suksessfaktorene, sier Sørensen. 

Han trekker også linjer tilbake til byens generalplan fra 1965, hvor rammen ble lagt for en grønnstruktur som går gjennom hele byen.
 

Den politiske viljen til å etablere denne grønnstrukturen har ikke kommet av seg selv. Sørensen og kollegaenes profilering har vært djerv. Tidlig på 1990-tallet utformet de en detaljert grøntplan, basert på generalplanen fra 1965, og argumenterte med at Stavanger hadde mindre grøntareal per innbygger enn andre byer. Da den var vedtatt valgte de en ny holdning. «Probably the best urban green structure in the world,» var den nye beskrivelsen. Med et viktig tillegg: «... når bare kommuneplanen er realisert.»

Å beskrive byens samlede grønnstruktur som deres «Marka», var en annen formulering som traff blink. Det ga dem mulighet til å få en friluftspakke på seks millioner fra Direktoratet for naturforvaltning, for å sikre grønnstrukturen og legge turveier. Å få inn slike midler, med krav om at kommunen skulle spytte inn like mye selv, skaper forståelse for at grønnstruktur krever bevilgninger.

En del av grøntplanen var en kyststi langs Hafrsfjorden. Etableringen av denne ved Karistø rundt år 2000, ble en milepæl for politisk vilje til å prioritere det grønne nettverket. Noen år tidligere hadde Stavanger kommune for første gang ekspropriert eiendom for å gjennomføre et ledd i grønnstrukturen. På Karistø var 55 boligeiere med strandsone ivrige etter å stoppe en plan som hadde satt av et to til tre meters bånd av deres sjøkant til rekreasjonsformål. De besøkte ordføreren, og advokatene deres truet med søksmål. Men de som bodde i husrekkene bakenfor, svarte imidlertid med å samle 1100 underskrifter for turveien. Kommunen var styrt av partier som tradisjonelt var tilhengere av privat eiendomsrett, men nå lyttet de til folkerøsten og la til rette for storstilt ekspropriasjon. 
 

De kom tomteeierne i møte ved å tilpasse turveien til terrenget og tomtene deres, og å gi dem en turvei av høy kvalitet. Det ble vedtatt dispensasjoner for å redusere veibredden til  en meter i enkelte strekk. Og så ble det flyttet og bygget. Gamle naust fikk ny plassering, og nye naust og brygger kom opp. Mellom hager og turveien ble høydeforskjeller tatt opp med forseggjorte natursteinsmurer.
 

– Det store gjennombruddet var prisen på dette. Forventningen om at friområder er rimelige, ble brutt. Med Karistø kom en aksept for at det koster å bygge grønnstruktur, og dermed en vilje til å prioritere at dette er noe byen vår skal ha, sier Sørensen.

Viljen til å satse var sterk og la til rette for friområdepolitikken videre. På samme tid som turveien på Karistø ble anlagt, vedtok Stavangers politikere, på eget initiativ, å sette i gang et friområdeprosjekt for å få realisert grønnstrukturen som allerede lå i kommuneplan og reguleringsplaner. Dette skulle gjøres ved kjøp av areal eller stetsevarige avtaler, og bygging av turveier. En jurist og to planleggere ble fast ansatt i friområdeprosjektet, med oppdrag å gjennomføre grøntplanene område for område. 
 

Målsettingen var at alle innbyggere skulle ha tilgang til grønnstrukturnettet innen 500 meter fra sine hjem. Da prosjektet ble satt i gang i 2001, var det kun 30 prosent som hadde dette. Prosjektgruppa har gitt grunneier etter grunneier beskjed om at planene nå skal gjennomføres på deres tomt. Grunneierne har fått tilbud om advokat på kommunens regning. Sørensen forteller om mange runder i retten, men at man i de aller fleste tilfeller har kommet fram til frivillige avtaler. Turveier, snarveier og parker har blitt realisert, og nå kan Stavanger skryte av at 98 prosent av innbyggerne har mindre enn 500 meter til en del av grønnstrukturnettet.

Kine Halvorsen Thorén, professor ved Institutt for landskapsplanlegging ved NMBU, tror en grunn til Stavangers suksess er at de har et helhetlig perspektiv på det å planlegge for å få folk til å gå. Det innebærer at kommunen ser sammenhengen mellom planlegging og gjennomføring, setter av juridisk kompetanse til dette, og jobber med alle sider av saken.
 

Hun arbeider med et forskningsprosjekt om hva som får folk til å gå. Et av funnene til nå, er at mangler i den fysiske tilretteleggingen hindrer folk i å gå. Nå kan vi altså sitere forskning når vi sier at det er viktig at gangveier er strødd om vinteren, at belysning fungerer, og at folk foretrekker å gå i naturomgivelser og der det er lite trafikk.

– Det kan være Stavanger kommune har vært flinke med dette, både til å utvikle en grønnstruktur som gjør det hyggelig å gå, og å ta tak i de mange små ting, som belysning og å få strødd, sier Thorén.

Sørensen forteller at kommunen har jobbet helhetlig med grøntstruktur i flere tiår, og at det har vært politisk prioritert i 15 år. Men det er først i den siste reisevaneundersøkelsen at antall gående har økt. Hvorfor denne økningen akkurat nå?
 

– Kanskje fordi mye nå er gjennomført, svarer Sørensen. – Nå har så å si alle Stavangers innbyggere 500 meter fra sin bolig til en del av grønnstrukturnettet.
 

– Og fordi folk de siste årene har fått øynene opp for snarveier og muligheter for å gå i hverdagen, fortsetter han. De siste årene har en gruppe i kommunen jobbet med å spre informasjon og skape interesse for nærturene. I samarbeid med Stavanger turistforening lanserte de i fjor «52 hverdagsturer». Hver uke ble én rute presentert. Den ble merket med røde T’er, kart over ruta ble tilgjengelig på nett, og turistforeningens frivillige ledet en felles vandring. Også i år arrangeres felles hverdagsturer hver uke, og disse blir mer og mer populære. «52 hverdagsturer» er noe av det som får flest klikk på kommunens nettside.
 

Sørensen legger ikke skjul på at det er flere faktorer enn grønnstrukturen og nettverket av gangveier som får folk til å gå. Stavanger fortettes, og urbanisering gjør at flere bruker føttene som transportmiddel. 

At helse og mosjon er i vinden, skal heller ikke undervurderes. Da radioreporteren i Stavanger spurte folk på gata hvorfor de går mer enn før, var et gjennomgående svar: – Det er god mosjon.