Arkitektnytt

I går skulle vi ikke-arkitekter nok en gang opplyses om norsk arkitektur i programmet  Håkon & Haffner leker med Duplo.  Eller kanskje det er riktigere å si at vi skulle læres opp i hva er som (eventuelt ikke) er typisk norsk byggeskikk. Programlederne tok oss i hvert fall med på et besøk til et klyngetun. Som vi alle vet (sic), er kjennetegnet ved et klyngetun at flere hushold har oppført sine gårdshus i en tett klynge.  Naturligvis bor man da ganske så tett på hverandre. Det jeg bet meg merke i, var at en av programlederne da kunne lære oss seere at man rett og slett blir mer sosial med sånn arkitektur. Det vil si at der husene står tett, ja der vil man automatisk møte på naboen i det man går ut døren, og så slå av en prat. For noe fjas. Våre materielle omgivelser bestemmer ikke våre handlinger. Kanskje vil man snakke med naboen om man møtes slik. Kanskje ikke. Det som er sikkert, er at tanken om at man kan bygge seg til samhandling mellom mennesker, ikke bare er en feilaktig tanke. Det er også en potensielt farlig tanke.