Nyheter
Funksjonalistenes politiske ideologi
Jeg har med interesse lest Andreas Hølaas’ viktige artikkel om tre av det tyvende århundrets store arkitekter og deres mer eller mindre frynsete politiske bakgrunn.
30. november 2004
Så kom Ingvar Mikkelsens nedlatende kritikk hvor han blant annet etterlyser kilder. For så vidt betimelig, men det som ikke er like greit, er at han i stedet for å be om kilder oppgitt, helt tydelig går ut ifra at Hølaas ikke sitter inne med slike.
Når så Hølaas i et svar underbygger sine utsagn på en, etter mitt skjønn, fyldestgjørende måte, skulle man tro at luften i noen grad hadde gått ut av Mikkelsens ballong.
Men nei, han kommer tilbake, stadig skeptisk. Han skriver at Hølaas’ litteraturhenvisninger gir litt substans til artikkelen. Han skal ha rede på når og hvor Hølaas overvar Frank Lloyd Wrights foredrag, som om han ikke finner Hølaas’ utsagn troverdig, og når det gjelder Mies van der Rohe, at Bengt Espen Knutsen og Hølaas kan (uthevet av meg) ha bygget sine utsagn på Elaine Hochmans bok som oppgis som kilde.
Da jeg slik bringes inn i diskusjonen, finner jeg det riktig å vise til min artikkelserie «Modernismen, demokratiets språk» i Morgenbladet.
Her siterer jeg nettopp Hochmans bok, og Hølaas brukte, etter å ha snakket med meg, mitt sitat videre.
Når man skal berøre Mies’ befatning med nazismen, er Hochmans bok helt sentral, og det er derfor lite fruktbart med en diskusjon her når Mikkelsen ikke har sett det nødvendig å få fatt i boken.
Å gå ut ifra Mies’ egne beskrivelser av denne tiden, gir neppe noe objektivt bilde av virkeligheten. Ifølge Hochman var han meget omhyggelig med å skjule sin fortid – og det kan vel derfor være at han også pyntet på den.
Jeg viser her omslaget på nevnte bok, det sier vel sitt. (ISBN 1–55584–182–1)
Gjennom et langt liv har jeg vært opptatt av arkitektur som symbolspråk og skrevet en rekke essays om dette tema. Jeg mener at det er viktig å finne frem til hva som rører seg bak det kunstneriske uttrykket. Jeg har i mange år i denne forbindelse kretset rundt Mies’ arkitektur. Da jeg for ca. ni år siden kom over Hochmans bok, var det mange ting som falt på plass.
Dette reduserer ikke Mies som en stor arkitekt, på samme måte som Hamsun ikke blir noen dårligere forfatter med sin bakgrunn, men det er viktig å ta med dette når man opplever det de skaper.
Når så Hølaas i et svar underbygger sine utsagn på en, etter mitt skjønn, fyldestgjørende måte, skulle man tro at luften i noen grad hadde gått ut av Mikkelsens ballong.
Men nei, han kommer tilbake, stadig skeptisk. Han skriver at Hølaas’ litteraturhenvisninger gir litt substans til artikkelen. Han skal ha rede på når og hvor Hølaas overvar Frank Lloyd Wrights foredrag, som om han ikke finner Hølaas’ utsagn troverdig, og når det gjelder Mies van der Rohe, at Bengt Espen Knutsen og Hølaas kan (uthevet av meg) ha bygget sine utsagn på Elaine Hochmans bok som oppgis som kilde.
Da jeg slik bringes inn i diskusjonen, finner jeg det riktig å vise til min artikkelserie «Modernismen, demokratiets språk» i Morgenbladet.
Her siterer jeg nettopp Hochmans bok, og Hølaas brukte, etter å ha snakket med meg, mitt sitat videre.
Når man skal berøre Mies’ befatning med nazismen, er Hochmans bok helt sentral, og det er derfor lite fruktbart med en diskusjon her når Mikkelsen ikke har sett det nødvendig å få fatt i boken.
Å gå ut ifra Mies’ egne beskrivelser av denne tiden, gir neppe noe objektivt bilde av virkeligheten. Ifølge Hochman var han meget omhyggelig med å skjule sin fortid – og det kan vel derfor være at han også pyntet på den.
Jeg viser her omslaget på nevnte bok, det sier vel sitt. (ISBN 1–55584–182–1)
Gjennom et langt liv har jeg vært opptatt av arkitektur som symbolspråk og skrevet en rekke essays om dette tema. Jeg mener at det er viktig å finne frem til hva som rører seg bak det kunstneriske uttrykket. Jeg har i mange år i denne forbindelse kretset rundt Mies’ arkitektur. Da jeg for ca. ni år siden kom over Hochmans bok, var det mange ting som falt på plass.
Dette reduserer ikke Mies som en stor arkitekt, på samme måte som Hamsun ikke blir noen dårligere forfatter med sin bakgrunn, men det er viktig å ta med dette når man opplever det de skaper.