Nyheter
Funksjonalistenes demokrati - og ideologier og moral
Jeg kan ikke, når jeg leser Ingvar Mikkelsens innlegg i Arkitektnytt 14/04, fri meg fra Storm P.s bemerkning: «Det er underlig at de virkelig bitende bemerkninger kommer først etter at man har mistet tennene.»
19. oktober 2004
Nå har ikke jeg mistet dem ennå, og vel heller ikke Mikkelsen. Men hvorfor så harselerende? Det er klart at min artikkel omhandler kompliserte og følsomme spørsmål som jeg, etter å ha lest og etter fattig evne tenkt en del, fant burde komme frem. Jeg vil derfor straks erklære meg enig i at enkelte av mine setninger er grovt forenklende, og det skriver jeg da også, slik som beskrivelsen av «ismene» i 20-årene. Min hensikt var ikke å analysere forskjellen mellom dem, men å trekke frem hvorledes vi sosialdemokrater (Einar Førde sa engang: «Vi er alle sosialdemokrater») tok deres arkitektur for sosialdemokratiets formspråk. Og det er ikke min mening å fordømme; de tanker jeg kaster frem er ikke engang mine egne, og nå følger de da med angivelse av hvor de kommer fra og hvem som har hatt dem.
Nå stjeler jeg skamløst fra Bengt E. Knutsens artikkel: «Modernismen – demokratiets språk», Morgenbladet 8. august 1997:
Ifølge Elaine Hofmanns bok «Architects of Fortune» hadde Mies van der Rohe et forhold til nazismen som han senere skjulte. Blant annet undertegnet han, som den eneste av Bauhaus-kunstnerne, en oppfordring om å slutte opp om Hitler. Min påstand om at Mies kunne blitt Hitlers arkitekt istedenfor Albert Speer, om Hitlers arkitektursyn var et annet, er ikke min, men Hofmanns. Videre skal kunsthistorikeren Sibyl Molholy-Nagy ha sagt på et symposium på Colombia-universitetet 1964 at den samme Mies «var en forræder mot oss alle og alt vi kjempet for», dvs. Bauhaus, modernismen og demokratiet.
Nå ikke mer fra BEKs artikkel.
Hannes Meyer, som var leder av Bauhaus umiddelbart før Mies, beskrev det slik: «Bauhaus, under ledelse av arkitekt Mies van der Rohe, kan karakteriseres ved at det ble en skole med instruksjon. Innflytelsen fra studentene på den måten livet ble levet på ved Bauhaus ble visket ut.» Han ga sikkert sine instruksjoner i håp om å få skolen til å fortsette, men hvorfor oppfordringen om å slutte opp om Hitler?
Mikkelsen hevder at Liebknecht og Luxemburg, som Mies lagde minnesmerket over, ble drept av sosialdemokratene i 1919. Det er nytt for meg, og vel også for mitt leksikon, som hevder at morderne var reaksjonære offiserer. Det er jo mulig at de ikke var formelt sett tilsluttet nazi-partiet som ble stiftet samme år, men sosialdemokrater? Jeg forstår heller ikke at dette minnesmerket over to revolusjonæres kamp på liv og død kan karakteriseres som elegant, men det er nå en semantisk innvending.
Hvilken holdning Mies nå enn hadde, til nazismen eller kommunismen, var den kunstneriske skaperkraft der til å lage et meningsfylt minnesmerke. Og for ordens skyld, jeg finner det ikke forkastelig å være kommunist, verken nå eller da. At konsekvensene av kommunismen har vist seg skremmende, er en sak for seg. Og i karakteriseringen av nazismen er jeg enig med Mikkelsen. Nettopp derfor var Mies’ holdning, visselig sammen med mange andres, så tragisk – og katastrofal?
At Walter Gropius gjorde forsøk på å få oppdrag i Tyskland etter at han forlot landet for England i 1930, det er også nytt for meg. Jeg skriver ikke noe negativt om ham.
Le Corbusier var tilsluttet en halvfascistisk gruppe i 20-årene og skrev fordelaktig om Mussolini. Han tok kontakt med Vichy-regjeringen. Og han prøvde å overtale den til å se bort fra det enstemmige bystyret i Algiers 12. juni 1942, som forkastet hans forslag til byplan. Materiale om dette kan en finne i «Frank Lloyd Wright versus America» av Donald Leslie Johnsen. (Side 151, MIT press 1990.) Det er for øvrig pussig at det var denne boken om FLW som satte meg på sporet av det jeg tør kalle den tvilsomme side ved LC. Men Adolf Max Vogt bekrefter det i «Le Corbusier: The noble Savage.» (Side 335, MIT press 1998.) Han skriver også at LCs holdning under krigen førte til en nesten total utelukkelse av ham etterpå, og at dette faktum må medtas i en ærlig profil av hans arbeid. Videre har jeg da søkt på nettet, og fant hendelsesforløpet i Algiers redigert av en Marco Venturi, med sitat av bystyrevedtaket. Venturi hevder også det usedvanlige i at LC ble registret som arkitekt uten Beaux Arts-grad i 1941.
Når det gjelder Frank Lloyd Wright har jeg en anelse av dårlig samvittighet over å blande ham inn i så tvilsomt selskap. Men det er ikke jeg som påpeker; jeg siterer Luis Mumford i hans forferdelse over FLW i 1941. Et vennskap ble brutt, mange år gikk før det lot seg reparere. Grunnen til FLWs isolasjonisme skyldtes vel hans skuffelse over at USA ikke satset på egne talenter (først og fremst hans eget), og gang på gang så mot Europa. Fra Ecole des Beaux Arts’ påvirkning ved verdensutstillingen i Chicago 1893, til den kritikkløse svelging av Bauhaus i 1930-årene. For all del, han var ikke nazist. Men han var en ener, og han knyttet forenklet sagt demokratiet til sin oppfatning av organiske materialer og hans arkitektur. For kuriositetens skyld kan jeg jo nevne at jeg selv har hørt ham foredra: Han snakket vel og lenge om det utmerkede amerikanske samfunn som ga «The common Man» så mange muligheter. Men så snudde han på flisa, og sa: «What about the uncommon Man?» Etterpå fulgte hans egen kamp og ubendige evne til å overleve og skape.
Alvar Aalto hadde jeg ingen anelse om at var i Berlin og traff Albert Speer. Det synes i alle fall forståelig, all den stund Tyskland og Finland var allierte.
Om BSR (Brente Steders Regulering) og Sverre Pedersen har jeg ikke annen kunnskap enn «hearsay», og utsteder naturligvis ingen moralske dommer over noen av dem. Herregud, hva jeg skal tillegges. Om en skal grave i NAL-arkivene for å ta et nytt oppgjør? Jeg er ikke i tvil om at det ble begått meningsløsheter i 1945. Men, for all del, la oss slippe å rippe opp i en tid så fjern og under helt andre forutsetninger. Skrev jeg ikke noe om at det var makelig å sitte i 2004 og ha meninger, fri fra nazistenes terror?
Det stiller seg etter mitt syn annerledes med de «guder» vi trodde slo an tonen for det «sosialdemokratiske formspråk». Mikkelsen beskriver meg som lettvint, og at jeg kommer med utrolig forenklende påstander. Vel, gi meg en klar, kort og dekkende beskrivelse av de tre «ismer». Til slutt er jeg blitt sittende og se på Mikkelsens overskrift: «Ideologier og moral.» Ideologier er greit nok, det går på de personer vi omtaler. Men moral? Er det min moral han mener? Det kan sies mye om den, men den blir nå bedre og bedre år for år. Og når det gjelder dokumentasjon for påstandene, som jeg gjentar ikke er mine, er jeg selvrettferdig nok til å mene at moralen holder.
Nå stjeler jeg skamløst fra Bengt E. Knutsens artikkel: «Modernismen – demokratiets språk», Morgenbladet 8. august 1997:
Ifølge Elaine Hofmanns bok «Architects of Fortune» hadde Mies van der Rohe et forhold til nazismen som han senere skjulte. Blant annet undertegnet han, som den eneste av Bauhaus-kunstnerne, en oppfordring om å slutte opp om Hitler. Min påstand om at Mies kunne blitt Hitlers arkitekt istedenfor Albert Speer, om Hitlers arkitektursyn var et annet, er ikke min, men Hofmanns. Videre skal kunsthistorikeren Sibyl Molholy-Nagy ha sagt på et symposium på Colombia-universitetet 1964 at den samme Mies «var en forræder mot oss alle og alt vi kjempet for», dvs. Bauhaus, modernismen og demokratiet.
Nå ikke mer fra BEKs artikkel.
Hannes Meyer, som var leder av Bauhaus umiddelbart før Mies, beskrev det slik: «Bauhaus, under ledelse av arkitekt Mies van der Rohe, kan karakteriseres ved at det ble en skole med instruksjon. Innflytelsen fra studentene på den måten livet ble levet på ved Bauhaus ble visket ut.» Han ga sikkert sine instruksjoner i håp om å få skolen til å fortsette, men hvorfor oppfordringen om å slutte opp om Hitler?
Mikkelsen hevder at Liebknecht og Luxemburg, som Mies lagde minnesmerket over, ble drept av sosialdemokratene i 1919. Det er nytt for meg, og vel også for mitt leksikon, som hevder at morderne var reaksjonære offiserer. Det er jo mulig at de ikke var formelt sett tilsluttet nazi-partiet som ble stiftet samme år, men sosialdemokrater? Jeg forstår heller ikke at dette minnesmerket over to revolusjonæres kamp på liv og død kan karakteriseres som elegant, men det er nå en semantisk innvending.
Hvilken holdning Mies nå enn hadde, til nazismen eller kommunismen, var den kunstneriske skaperkraft der til å lage et meningsfylt minnesmerke. Og for ordens skyld, jeg finner det ikke forkastelig å være kommunist, verken nå eller da. At konsekvensene av kommunismen har vist seg skremmende, er en sak for seg. Og i karakteriseringen av nazismen er jeg enig med Mikkelsen. Nettopp derfor var Mies’ holdning, visselig sammen med mange andres, så tragisk – og katastrofal?
At Walter Gropius gjorde forsøk på å få oppdrag i Tyskland etter at han forlot landet for England i 1930, det er også nytt for meg. Jeg skriver ikke noe negativt om ham.
Le Corbusier var tilsluttet en halvfascistisk gruppe i 20-årene og skrev fordelaktig om Mussolini. Han tok kontakt med Vichy-regjeringen. Og han prøvde å overtale den til å se bort fra det enstemmige bystyret i Algiers 12. juni 1942, som forkastet hans forslag til byplan. Materiale om dette kan en finne i «Frank Lloyd Wright versus America» av Donald Leslie Johnsen. (Side 151, MIT press 1990.) Det er for øvrig pussig at det var denne boken om FLW som satte meg på sporet av det jeg tør kalle den tvilsomme side ved LC. Men Adolf Max Vogt bekrefter det i «Le Corbusier: The noble Savage.» (Side 335, MIT press 1998.) Han skriver også at LCs holdning under krigen førte til en nesten total utelukkelse av ham etterpå, og at dette faktum må medtas i en ærlig profil av hans arbeid. Videre har jeg da søkt på nettet, og fant hendelsesforløpet i Algiers redigert av en Marco Venturi, med sitat av bystyrevedtaket. Venturi hevder også det usedvanlige i at LC ble registret som arkitekt uten Beaux Arts-grad i 1941.
Når det gjelder Frank Lloyd Wright har jeg en anelse av dårlig samvittighet over å blande ham inn i så tvilsomt selskap. Men det er ikke jeg som påpeker; jeg siterer Luis Mumford i hans forferdelse over FLW i 1941. Et vennskap ble brutt, mange år gikk før det lot seg reparere. Grunnen til FLWs isolasjonisme skyldtes vel hans skuffelse over at USA ikke satset på egne talenter (først og fremst hans eget), og gang på gang så mot Europa. Fra Ecole des Beaux Arts’ påvirkning ved verdensutstillingen i Chicago 1893, til den kritikkløse svelging av Bauhaus i 1930-årene. For all del, han var ikke nazist. Men han var en ener, og han knyttet forenklet sagt demokratiet til sin oppfatning av organiske materialer og hans arkitektur. For kuriositetens skyld kan jeg jo nevne at jeg selv har hørt ham foredra: Han snakket vel og lenge om det utmerkede amerikanske samfunn som ga «The common Man» så mange muligheter. Men så snudde han på flisa, og sa: «What about the uncommon Man?» Etterpå fulgte hans egen kamp og ubendige evne til å overleve og skape.
Alvar Aalto hadde jeg ingen anelse om at var i Berlin og traff Albert Speer. Det synes i alle fall forståelig, all den stund Tyskland og Finland var allierte.
Om BSR (Brente Steders Regulering) og Sverre Pedersen har jeg ikke annen kunnskap enn «hearsay», og utsteder naturligvis ingen moralske dommer over noen av dem. Herregud, hva jeg skal tillegges. Om en skal grave i NAL-arkivene for å ta et nytt oppgjør? Jeg er ikke i tvil om at det ble begått meningsløsheter i 1945. Men, for all del, la oss slippe å rippe opp i en tid så fjern og under helt andre forutsetninger. Skrev jeg ikke noe om at det var makelig å sitte i 2004 og ha meninger, fri fra nazistenes terror?
Det stiller seg etter mitt syn annerledes med de «guder» vi trodde slo an tonen for det «sosialdemokratiske formspråk». Mikkelsen beskriver meg som lettvint, og at jeg kommer med utrolig forenklende påstander. Vel, gi meg en klar, kort og dekkende beskrivelse av de tre «ismer». Til slutt er jeg blitt sittende og se på Mikkelsens overskrift: «Ideologier og moral.» Ideologier er greit nok, det går på de personer vi omtaler. Men moral? Er det min moral han mener? Det kan sies mye om den, men den blir nå bedre og bedre år for år. Og når det gjelder dokumentasjon for påstandene, som jeg gjentar ikke er mine, er jeg selvrettferdig nok til å mene at moralen holder.