Nyheter
Fugl eller frosk?
Det meste er avhengig av perspektivet, så også arkitekturen. Verden blir ikke helt den samme når en henger høyt som en fugl i stedet for å vake i vannskorpa som en frosk. Fuglen ser andre ting enn frosken – og omvendt.
19. oktober 2004
I Arkitekturdagen er det mye fugl; det handler om overblikket, de store sammenhengene. Tilreisende flyr inn – for kortere eller litt lengre tid – for med friske øyne å granske gamle og nye problemstillinger. Så også på Hamar (side 6-12). I noen septemberdøgn er Mjøsbyen gjenstand for intens oppmerksomhet og mange faglige aspekter løftes og berøres.
Det blir kanskje for mye, særlig på selve Arkitekturdagen. Tiden strekker ikke riktig til for alle programpostene, og resultatet blir fort forsinkelser og et lett utmattet publikum. Det hadde nok ikke skadet dagen å konsentrere seg om færre innspill og tema, for eksempel viet studentenes visjoner for Hamar eller debatten mer plass. Muligens ville det også involvert tilhørerne i større grad, en videreføring av debatten kunne for eksempel ha foregått i mindre grupper.
Arkitekturdagen har også sine froskete sider, ikke minst alle de lokalt initierte tiltakene som evenementet etterhvert omgir seg med. Til sammen blir det en hel arkitekturuke, Hamar kunne by på arkitekturutstillinger, debattmøter, byvandringer og åpent hus hos arkitektkontorer. Slike «mini-triennaler» kan være en utfordring å administrere – stor honnør til HAF-leder Katrine Aursand – men det er hevet over enhver tvil at «pakker» som dette når ut til langt flere enn fagmiljøet.
Men den største suksess var kanskje arkitekturen selv, å få tilbringe mange timer i Storhamarlåven er i seg selv en arkitekturdag. Når det i tillegg venter goder og gleder som stemningsfull prisutdeling i domkirkeruinene, mottakelse i Villa Riise og omvisning i Kunstbanken, Prag-villaer og Arkitims artiumshus, er lykka gjort.
Blir det barskt nok, velger mange fugler å forlate kuldegradene. Froskene, derimot, de blir og lar seg fryse inn i isen om nødvendig. Om Fantastic Norway tyr til så drastiske tiltak, vet jeg ikke, men med sin røde campingvogn langs nordnorske veier har de rendyrket froskeperspektivet på arkitektur og arkitekturprosesser (side 4-5). Lokal tilstedeværelse over lang tid, oppsøkende arkitektursamtaler og bred dialog er deres varemerke, og med entusiasme forfekter de et forfriskende syn på arkitektrollen.
Så, fugl eller frosk? Svaret blir fort det gamle «ja takk, begge deler», for arkitekturen gjelder det å være både høyt og lavt. Selv svever jeg ennå etter at Snøhetta landet på Ground Zero. Dét er en bragd av eventyraktige dimensjoner som underbygger forestillingen om dette kontorets evne til å vinne «alt». Så enkelt er det nok ikke, få vet vel bedre enn Snøhetta selv hvor mange konkurransefrosker som må kysses før oppdragene tikker inn. Denne gangen, heldigvis og gratulerer, var det gullfuglen de skjøt!
Det blir kanskje for mye, særlig på selve Arkitekturdagen. Tiden strekker ikke riktig til for alle programpostene, og resultatet blir fort forsinkelser og et lett utmattet publikum. Det hadde nok ikke skadet dagen å konsentrere seg om færre innspill og tema, for eksempel viet studentenes visjoner for Hamar eller debatten mer plass. Muligens ville det også involvert tilhørerne i større grad, en videreføring av debatten kunne for eksempel ha foregått i mindre grupper.
Arkitekturdagen har også sine froskete sider, ikke minst alle de lokalt initierte tiltakene som evenementet etterhvert omgir seg med. Til sammen blir det en hel arkitekturuke, Hamar kunne by på arkitekturutstillinger, debattmøter, byvandringer og åpent hus hos arkitektkontorer. Slike «mini-triennaler» kan være en utfordring å administrere – stor honnør til HAF-leder Katrine Aursand – men det er hevet over enhver tvil at «pakker» som dette når ut til langt flere enn fagmiljøet.
Men den største suksess var kanskje arkitekturen selv, å få tilbringe mange timer i Storhamarlåven er i seg selv en arkitekturdag. Når det i tillegg venter goder og gleder som stemningsfull prisutdeling i domkirkeruinene, mottakelse i Villa Riise og omvisning i Kunstbanken, Prag-villaer og Arkitims artiumshus, er lykka gjort.
Blir det barskt nok, velger mange fugler å forlate kuldegradene. Froskene, derimot, de blir og lar seg fryse inn i isen om nødvendig. Om Fantastic Norway tyr til så drastiske tiltak, vet jeg ikke, men med sin røde campingvogn langs nordnorske veier har de rendyrket froskeperspektivet på arkitektur og arkitekturprosesser (side 4-5). Lokal tilstedeværelse over lang tid, oppsøkende arkitektursamtaler og bred dialog er deres varemerke, og med entusiasme forfekter de et forfriskende syn på arkitektrollen.
Så, fugl eller frosk? Svaret blir fort det gamle «ja takk, begge deler», for arkitekturen gjelder det å være både høyt og lavt. Selv svever jeg ennå etter at Snøhetta landet på Ground Zero. Dét er en bragd av eventyraktige dimensjoner som underbygger forestillingen om dette kontorets evne til å vinne «alt». Så enkelt er det nok ikke, få vet vel bedre enn Snøhetta selv hvor mange konkurransefrosker som må kysses før oppdragene tikker inn. Denne gangen, heldigvis og gratulerer, var det gullfuglen de skjøt!