Frode Rinnan 100 og litt Oslo-historie
Jeg stryker forbi Bislett stadion hver dag, og tanken på Frode Rinnan melder seg like ofte.
Invitert av juryen for konkurransen var han den første som så prosjektet for det nye Bislett. Han var ikke belemret med sentimentale betraktninger, men var nok begeistret for at det nye anlegget uttrykksmessig var et barn av det gamle. Og han var imponert over prosjektpresentasjonen og i det hele tatt profesjonaliseringen av arkitektfaget. «Vi gjorde litt nå og da, litt tilfeldig ettersom vi fikk penger,» fortalte han.
12. desember ville Frode Rinnan ha fylt 100 år. Da han døde i 1997, skrev Ketil Moe og Johan-Ditlef Martens at stikkordene til Frodes lange og rike liv var kombinasjonen av samfunnsånd – ønsket om gjøre menneskenes liv bedre – og munterhet.
Som student var jeg så heldig å få praksisjobb på Frodes kontor høsten 1956. Det var ikke mye ledig plass i kontorene i Samfunnshuset i Oslo, og i noen uker satt jeg i en krok inne hos sjefen. Det var morsomme dager og overhøring av mange telefonsamtaler. Lambertseter var under bygging, og samtidig var Arne Korsmo ferdig med sitt hus i Planetveien. Det ble snakket om husets stramme form og sparsomme møblering. Korsmo ringte og inviterte Rinnan på befaring. Frode svarte at han ville komme hvis Korsmo kjøpte en stol, – «jeg er for gammal til å krype rundt på gulvet.» (51!) Korsmo skaffet en stol, forsynt med merkelapp – «Frode Rinnans stol». Frode var litt stolt over det.
Moe og Martens minnet i nekrologen i Arkitektnytt (05/97) om 50-årenes arbeiderpartistyrte Oslo. Mange – ikke minst arkitekter – harselerte og ergret seg over samrøret ordfører, rådmenn, OBOS og Rinnan. Kanskje med rette. Som gammel hadde Frode en avvæpnende forklaring: «Vi fikk sjansen og brukte den.» Og «vi» var blant andre ordfører Brynjulf Bull, finansrådmann Egil Storstein, og direktør i OBOS, Martin Strandlie. Forbindelsene var praktiske. Frode Rinnan og kommunikasjonsrådmann Fredrik Schreiner gikk opp traseen og plasserte stasjonene for den fremtidige Lambertseterbanen. (Helt sant?) På idrettsområdet var Rolf Hofmoe basen. Han la grunnlaget for og var kontorsjef på Statens ungdoms- og idrettskontor. På hans navneskilt sto det SJEF, enkelt og greit. Sikkert og visst brukte disse folkene den sjansen de fikk, de var flinke og fikk til mye. For eksempel det gamle Bislett, «litt nå og da, ettersom vi fikk penger».
Tanken på Frode Rinnan bringer også frem en revy av minner om hans venner og samtidige arkitekter: Carsten Boysen, Odd Brochmann, Bernt Heiberg, Odd Nansen, Erik Rolfsen. Alle markerte seg faglig, og utfoldet seg samtidig med et sterkt samfunnsengasjement og et bredt kunnskapsnivå. Meninger og utsagn ble underbygget med sitater, bilder og eksempler. De kunne glede og underholde alle omkring seg, og kanskje ergre noen.
Frode var ikke alltid lett å bli klok på, han brukte ofte litt barsk humor, kanskje for å gi rom for et tvisyn. Mange husker hans vise om «Fire etasjers blokker», skrevet for bystyrets befaring i de nye bystrøkene.
En student fra kunstakademiet kom på kontoret for å selge et bilde. Han hadde nok fått en håndsrekning før. Frode ville ikke det skulle oppfattes som en selvfølge. Han kastet et blikk på den nonfigurative komposisjonen og sa litt irritert at det passet ikke nå. Studenten ga seg ikke, han manglet til husleien.
Frode: «Kom igjen en annen dag, og mal et ordentlig bilde, en elg i solnedgang!»
Studenten: «Elg i solnedga... nei fy faen!»
Frode: «Sa du fy faen? Om skogens stolteste dyr? Ut!»
