Nyheter
Frank Lloyd Wright - sammenhengene i hans liv
Man kan undre seg over at arkitekter er blitt omgitt av myter og oppdiktete historier. Filmstjerner kan ha sine «writers» som er med på å lage en person som egentlig ikke finnes. Det kan man forstå. På et vis. Fordi det er snakk om svært mye penger. Marilyn Monroe ble omtalt som et product mange levde av. «Kjendiser» blir til et produkt mange har sitt utkomme og fortjeneste av. Som var det kryddersild eller sykler.
18. januar 2006
Ada Louise Huxtable:
«Frank Lloyd Wright»
Penguin Life
«Frank Lloyd Wright»
Penguin Life
Blir man svært berømt, hender det at det blir store uoverensstemmelser mellom mytene og virkeligheten. Forsøker man kle av mytene, er det mang en beundrer som blir rasende. Så kan man si som så at det er slett ikke nødvendig å vite hvem vedkommende egentlig er. Verket er det viktigste. Om Pablo P. var uhyre slem mot sine kvinner, så spiller det vel ingen rolle. Verket er der. Men man kan undres på om man må være så uhyre selvsentrert, som for eksempel Frank Lloyd Wright og Pablo P., for å lykkes. Hva er det samfunnet ber om?
Ada Louise Huxtables bok om Frank Lloyd Wright er en kortfattet, resonnerende, sjenerøs og balansert bok om Frank Lloyd Wrights liv og virke. Hun forteller med sympati om en vanskelig og fattig barndom. Om en mor som dyrket ham, men også om sommerstrev på familiens gårder i Wisconsin. Opp klokka fire for å jobbe med dyra, arbeid dagen gjennom med melking, skyfle gjødsel, svære dyr som klemte den lille knerten opp mot veggene i båsen, ut på marka for å få hjem kyr, henge i halen på de sterkeste for i det hele tatt å orke å komme seg hjem. Stuptrøtt til sengs klokka seks. Opp igjen klokka fire. Han sier selv det var på gården han lærte seg å arbeide.
Siden ble det lite skole, mindre enn han selv skrøt på seg, men et liv som en liten dandy i Madison. Familien, fra Wales, hadde respekt for utdannelse, mange av tantene var lærere, og de tilhørte sitt eget religiøse samfunn, unitarismen. De avviste dogmet om treenigheten og Jesu udødelighet, var et samfunn med stort samhold, klare moralske verdier som skulle prege deres hverdag, og måtehold. De, som mange andre avvikende trosretninger, fant fristed i USA.
En av Frank Lloyd Wrights onkler var innflytelsesrik minister i en av de største menighetene i Chicago, og unitarierne var viktige i Chicago. Det ble også viktig for Frank Lloyd Wright.
Boken gir mange eksempler på de sammenhenger Lloyd Wright levde i. Sammenhenger han alltid benektet. Enten det gjaldt de kontakter han fikk i Chicago, eller det som skjedde i samtidig billedkunst, litteratur og arkitektur, eller hvordan han ble påvirket av japansk arkitektur og billedkunst. Blant annet begynte han som ganske ung mann å samle og selge japanske trykk. Flere år i Japan kan umulig ha latt være å påvirke ham.
Han skapte en myte om seg selv der han var et unikt kreativt menneske, upåvirket av alt og andre.
Ada Louise Huxtable beskriver hans dristighet, både som formgiver og konstruktør. Det gikk ikke alltid bra. Men «det går ikke bra» over alt. Broer faller ned, tak lekker, men man fryder seg på en smått ondsinnet måte når dette skjer for de mennesker som er bemerkelsesverdige. Hun forteller også om hvordan Lloyd Wrights oppdragsgivere var lojale. De aksepterte at noe måtte utbedres. «Hva kan du vente,» sa en klient, «når et kunstverk må stå ute i regnet?» Det var da ikke ironisk ment, men forståelsesfullt.
Ada Louise Huxtable var arkitekturkritiker i New York times fra 1963 til 1982, og er i dag kritiker i Wall Street Journal. Slik jeg har erfart henne, har hun aldri tilhørt «en krets», men vært en intelligent og til tider nådeløs kritiker.
En passus i boken beskriver på et vis bokens karakter. Louis Henry Sullivan og Frank Lloyd Wright kom til stå hverandre svært nær. Sullivan er en av de svært få Lloyd Wright holder frem som en han har lært noe av, en liebermeister. En annen biograf har antydet et mulig homoerotisk forhold.
Huxtable skriver: «Whatever chemistry may have existed between the two, consciously or subconsciously – without indulging in questionable psychobiography – there was undoubtedly a quick recognition of shared interests and attitudes focused on their intense preoccupation with the art of building. There was surely mutual admiration, and mutual need, but the speculative search for hidden sexual meaning is an unecessary stretch of a natural attachment between the two, beyond the professional closeness.»
I en tid da man gjennom en biografi skal «avsløre», er det en glede å lese en biografi slik Ada Louise Huxtable skriver denne. I all sin egosentrisitet, sin arroganse, sin nedlatenhet, blir man – nesten – glad i mannen. Han var et geni. Men må man derfor manipulere sin skjebne og stå frem som upåvirket av alt og alle? Enestående kreativ? Husker en arkitektstudent som fortalte meg at han dessverre ikke kunne være til stede på forelesninger fordi han var redd for å bli påvirket.
Idealene og forbildene for ens avgjørelser er ikke alltid gode. Lever man et liv blant mange, blir alle rikere. Også en selv. Det er kanskje det mest utbytterike ved boken, – de kunnskapsrike beskrivelsene av sammenhengene Frank Lloyd Wright levde i.