Arkitektnytt

1960- og 1970-tallets miljøbevegelse førte til at miljøvernet ble institusjonalisert i statsforvaltningen på det rådende økonomiske systems premisser. Nye regler og tiltak ble innført, men hovedtendensen mot en forverring av miljø- og ressurssituasjonen på jordkloden ble ikke snudd. På begynnelsen av 1990-tallet erkjente arkitektene seg forpliktet som faggruppe til å fremme en bærekraftig utvikling gjennom utøvelsen av yrket. Tre stikkord kan brukes for å skissere den historiske utvikling – engasjement, institusjonalisering, profesjonalisering – fra det allment politiske til det fagpolititiske plan.

Miljøbevegelsen (1970-tallet)
«Verden gikk sin skjeve gang på 1960-, 70- og 80-tallet. Vi hadde Vietnamkrigen, folkemord i Kambodsja, Altakonflikten, oljekrisen og Tsjernobylkatastrofen. Alle disse sakene og flere til bidro til å forsterke den generelle dreiningen mot miljøansvar. Men miljøbevegelsen har røtter og inspirasjon betraktelig lengre tilbake,» skriver Trond Kanstad i Byggekunst 05/06 viet OAFs 100-årsjubileum. Den moderne miljødebatten kan likevel sies å ha oppstått med Rachel Carsons bok «The Silent Spring» fra 1962, i norsk oversettelse året etter, som viste hvordan insektmidlet DDT i jord- og skogbruk forstyrret naturens balanse og skadet fuglelivet.

På 1970-tallet ble det klassiske naturvernet – fredning av landskapsområder, trær og truede plante-, fugle- og dyrearter – supplert av en økologisk inspirert helhetstenkning og sterkt miljøengasjement. Etterkrigstidas vekst­økonomi ble kritisert med henblikk på de skadelige konsekvenser av det stadig økende forbruk av begrensede naturressurser og den tiltagende forgiftning av biosfæren.

Norge fikk et eget miljøverndepartement i 1972 med forsker og botaniker Olav Gjærevoll som første miljøvernminister. Han bygde opp en stab av engasjerte fagpersoner som ønsket å gjøre en pionerinnsats for miljøsaken.

Viktig hjelpekilde: Tidsskrift for samfunnsforskning 3/2000, et temanummer om miljø, makt og styring.

Bygningsvern inngikk også i miljøengasjementet, og her står det europeiske arkitekturvernåret 1975 som en milepæl.

Modernismen i arkitekturen ble kritisert og debattert, men bare få bygninger ble reist etter forsøksvise økologiske prinsipper, som Brekkestranda hotell i Sogn og Fjordane fra 1970, tegnet av Jakob Myklebust og Bjørn Simonnæs. Arkitektstanden unnvek å ta bærekraftutfordringen inn i faget. Alternativet til modernismen var eventuelt nye stilretninger som postmodernisme og «dekon».

Brundtlandrapporten (1980-tallet)
Natur- og miljøvernet ble institusjonalisert på det bestående samfunnssystems politiske og økonomiske premisser, noe som kan omtales som økologisk modernisering, med et begrep utmyntet av samfunnsforskeren Maarten A. Hajer. Miljøbevegelsen skapte ingen revolusjon, men avfødte nye institusjoner og la endrede føringer i lover og regelverk. For eksempel kom det i 1989 inn et eget punkt i plan- og bygningsloven om konsekvensutredninger for tiltak med vesentlige miljømessige konsekvenser, med den første skriftlige veiledning i august 1990.
Forurensningsspørsmålet ble håndtert av Miljøverndepartementet og Statens forurensningstilsyn (SFT), men disse organene løste jo ikke alle problemer. Miljøstiftelsen Bellona, opprettet i 1986, gransket statens oppfølging av egne bestemmelser og sådde tvil om SFTs rolle som ekspertorgan.

I 1987 la FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling fram rapporten «Vår felles framtid», kalt Brundtlandrapporten etter kommisjonens norske leder. Her ble bærekraftig utvikling definert som en utvikling «som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov». Økonomisk vekst stod ikke i veien for økologisk miljøvern. Snarere tvert imot, en vinn-vinn-situasjon kunne skapes, ifølge rapporten.
Ikke alle sluttet opp om dette grunnsynspunktet, men en ny grønn bølge oppstod i kjølvannet av Brundtlandrapporten, kjernekraftulykken i Tsjernobyl og varslene om klimaendringer som følge av store CO2-utslipp.

Arkitektene som gruppe så stadig en annen vei, selv om enkeltpersoner viste miljøengasjement, som Harald Røstvik og Anne Grete Hestnes, og det fantes kontorer som Gaia og Gasa. Sent på høsten 1988 ble Økologisk forum stiftet på et møte i OAFs kjeller.

The Road from Rio (1990-tallet)
Den grønne bølgen vasket mot strendene ved Rio de Janeiro under FNs miljø- og utviklingskonferanse i 1992, og flere arkitekter våknet og gned seg i øynene.

Arkitektenes internasjonale organisasjon, Union Internationale des Architectes (UIA), tok opp miljøspørsmålet, og på UIAs verdenskongress i Chicago i 1993 ble det vedtatt en høytidelig resolusjon hvor arkitektene forpliktet seg til å sette arbeidet for en bærekraftig utvikling i sentrum av yrkesutøvelsen. Den radikale erklæring ble kritisert i enkelte land, men Norske arkitekters landsforbund ga sin tilslutning og startet prosjektet «Norske Arkitekter for en Bærekraftig Utvikling», forkortet NABU. Ildsjeler tok ansvar for å drive prosjektet fram og arrangerte landsomfattende verksteder fram mot Arkitekturdagen 1995, som ble en vellykket synliggjøring av bærekraft-mobiliseringen. I 1998 overtok NABU sekretariatet for UIAs arbeidsprogram «The Road from Rio».

Arkitektene tok slik ansvar for å møte den økologiske utfordring – ikke som demonstranter i lenkegjeng, men som faggruppe med profesjonelle ambisjoner for faget i erkjennelse av at problemenes omfang og kompleksitet fordrer en kunnskapsbasert håndtering på alle plan.
Estetikk og design kom på mote på 1990-tallet, og «økologi» ble ­honnørord, men tiåret var ikke særlig oppløftende hva norsk og internasjonal miljøpolitikk angår. Arbeidsledighet i morgen skremte langt mer klimaendringer om noen år. Grønn skattekommisjon arbeidet forgjeves. Regjeringsforslaget om å innføre en gjennomgående CO2-avgift ble til slutt i Stortinget likevel tillempet prosessindustriens behov. Bondevik-regjeringen gikk av i 2000 for å slippe å stå for bygging av gasskraftverk med konvensjonell teknologi i Norge.