Fra St. Petersburg til GAZPROM CITY?
– Prosjektet vil bli det nye symbol på St. Petersburg, en ny fødsel og en ny mentalitet for byen som lever i en ny, moderne sivilisasjon. Byens borgere vil føle pulsslagene fra en ny økonomi, pulsslagene til den nye verden!
Dette var ordene generaldirektøren for verdens fjerde største firma, det enorme, statskontrollerte russiske gasselskapet Gazprom, Alexei Miller, stolt uttalte da avgjørelsen i konkurransen om Gazproms nye hovedkvarter i St. Petersburg ble kunngjort i begynnelsen av desember.
Og anlegget er ikke småtteri heller. Selve blikkfanget i anlegget, med det stolte navn «Gazprom City», er et kontor-tårn på 296 meter, formet som en svakt dreiende gassflamme som skifter farge i takt med døgnets rytme.
Beliggenheten er rett vis-à-vis Smolny-katedralen, på den andre siden av elven Neva. På samme måte som Peter den store gikk ut i verden for å finne arkitekter da han anla byen i begynnelsen av 1700-tallet, inviterte Gazprom de store internasjonale koryfeer Jean Nouvel, Massimiliano Fuskas, Herzog & de Meuron, Rem Koolhaas, Daniel Libeskind. Og endelig skotsk-engelske RMJM, som vant. Foster var uenig i programmet, og trakk seg fra konkurransen.
Og den har skapt flere reaksjoner. Den japanske arkitekt Kisho Kurokawa, som er engasjert til å tegne et nytt Kirov Stadium, trakk seg fra juryarbeidet fordi den vedtatte reguleringshøyde på 48 meter etter hans mening var det mest vettuge for å bevare byens kulturelle verdi. Alle forslagene var vesentlig høyere.
Pest eller kolera
Formelt sett skal prosjektet vedtas av de lokale myndigheter, og det ble til og med arrangert en avstemning for byens borgere. Men den ga ingen mulighet for å si nei, så det ble for motstanderne et valg mellom pest og kolera. Samtidig er byen ironisk nok fratatt muligheten til å velge sin egen guvernør, som nå utpekes fra Moskva. Og der sitter president Putin, han har angivelig tenkt seg direktørstolen i toppen av gassflammen. Ingen dårlig avslutning på karrieren for en av byens sønner.
Men det er protester. St. Petersburgs arkitektforening nektet å ta del i konkurransen, og formann Vladimir Popov brukte uttrykket «blasfemi» og påpekte det ulovlige i at Gazprom uten øyensynlige begrensninger blir gitt muligheten. Avtalen med byen må trekkes frem i dagens lys. For å uttrykke seg på et mer folkelig plan, seilte en tråler frem og tilbake på elven etter avgjørelsen, under den høytidelige befaring av Gazprom og juryen, med digre skilt påskrevet «Lunatic City» (galskapens by). Protestantene, som illuderte direktører og jury, var kledd som klovner og sinnssykepasienter. Byens silhuett med kirkene som de vertikale dominanter krever hensyn, og et bygg tre ganger så høyt som de høyeste spir vil til og med ødelegge byens status som «World Heritage Site».
Men nytter det? Neppe. Opinionen gjentar med resignasjon en gammel russisk aforisme: «Det er forbudt, men om du virkelig vil det, da er det mulig.»
Stormannsgalskap
St. Petersburg har stort sett vært uendret gjennom tre hundre år. Heltemot ble vist for å redde byen fra Stalins stormannsgalskap den gang den het Leningrad, noe som for mange betydde et endelikt i Gulag. Moskvas avenyer og kransekaker ble man derfor spart for. Men den ny tid er kommet, Gazprom behersker russisk økonomi, og uten Gazprom stopper også Europa. Vel er byen et uttrykk for stagnasjon, men med sin skjønnhet er den like fullt en verdifull del av russisk og europeisk kultur.
Vinneren av konkurransen, Tony Kettle, føler det ikke slik. Han sier med kledelig beskjedenhet at det også var motstand mot Eiffeltårnet, men er ikke det et verdifullt innslag i Paris?
For meg er dette inkommensurable størrelser. Gazprom-tårnet er et kommersielt uttrykk for makt, Eiffeltårnet et håpefullt uttrykk for moderne teknikks muligheter. Gazproms gassflamme viser jo med all mulig tydelighet den kortvarige glede av at vi forbrenner jordens ressurser, og samtidig fyller kloden med CO2. Ikke mye fremtidshåp i det.
Form og samfunn
Men for å holde meg til arkitektur og byplan. Er det slik at den nær sagt evinnelige sannhet gjelder, at arkitekturen må formes i pakt med de tekniske og økonomiske muligheter for å kalles kunst? I data-alderen ser det ut til at enhver form er mulig, det føles slik at teaterkritikeren Paul Gjesdahls ord etter å ha sett Bolsjoi-balletten er det riktige: «Tyngdeloven bør skjerpes.»
Vi vet alle at byers form gir uttrykk for det samfunn som former det. Vi har funnet et slags modus vivendi, en balanse i blandingsøkonomi med et islett av sosialdemokrati. Kreftene har vært svakere, og utslagene mindre og følgelig også de menneskelige omkostninger. Vi har fra sidelinjen kunnet betrakte utslagene i de store byer med en blanding av fascinasjon og selvtilfredshet.
Men heller ikke her er tingene som før. I Bjørvika sliter politikerne med å stappe kattene tilbake i sekken, katter de selv har sluppet løs i en blanding av ansvarsfraskrivelse og avmakt. Oslo Arkitektforening har kommet med en uttalelse til Oslo kommune, og nå har også NAL fulgt opp.
Jeg føler det er nærliggende om OAF og NAL også kunne gi støtte til St. Petersburgs arkitekter. Om brevet til Oslos politikere har noen innflytelse, vil tiden vise. Dessverre vil nok et tilsvarende brev til russiske myndigheter være som å skvette vann på gåsa. Men det vil oppfattes blant arkitekter og av opinionen i byen som en kjærkommen påminnelse om at det i det ville vesten finnes forståelse for verdier de prøver å ivareta i et samfunn på vei mot en stadig mer skremmende fremtid.
Er det tenkelig at NAL tok initiativ til en nordisk reaksjon?
