Arkitektnytt

– Området var fryktet og hatet. En lokalpolitiker foreslo til og med å bombe hele sulamitten, inkludert de som bodde der. Rundt 80 prosent av innbyggerne var arbeidsledige. Feltet var det mest kriminelle i hele Tayside, og 100 av de 450 boligene stod tomme, forfalne og tilgriset av graffiti.

Det er Howard Liddell, arkitekt ved Edinburghbaserte Gaia Architects som forteller. Han har stått i spissen for den 20 år lange metamorfosen. Og han har mye av æren for at Fairfield i fjor kom blant de fem beste kandidatene i World Habitat Awards, en verdensomspennende pris som gis til vellykkede og sosialt inkluderende boligprosjekter.

Området er ikke til å kjenne igjen. Nå er det 367 velstelte boliger her. Noen renoverte, andre nybygg. Mesteparten er sosialboliger, drevet som et kooperativ. Men det er også noen privateide hus. Her er fotballsparkende barn i gatetunene og krokus og fuglebrett i hagene. Arbeidsledigheten er gått ned til 19 prosent, og området er attraktivt. Nesten 200 står på venteliste for å få flytte inn.

Liddell gir to grunner til suksessen. Beboernes deltagelse, og det han kaller for økominimalisme.
– De som bor her var med på hele prosessen. Og det at Fairfield er organisert som et kooperativ, at alle eier det sammen, gjør at folk bryr seg. Det skaper felleskapsfølelse, identitet og selvtillit, sier Liddell.

Dette var det lite av da han først ble involvert i området på 80- tallet.
– Folkene som bodde her følte håpløshet og frykt, forteller Liddell.
Noe måtte gjøres, så arkitekten inviterte til åpent møte i et bakrom på den lokale puben.
– Vi leide inn en munnrapp fyr til å lokke folk med på møtet. Han banket på dører, ringte til folk, snakket og overtalte. Vi hang også opp plakater og fikk lokalpressen til å skrive om det. Vi laget litt oppstyr.

Hele 60 av innbyggerne møtte opp, til tross for at de shabby møtelokalene var fulle av spor etter to sinte schæferhunder som holdt til der. På neste møte kom over 100.
Liddell fikk innbyggerne til å skrive opp hva de selv mente kunne bedre boligsituasjonen.
– Vi gikk gjennom hvert ønske. Så på hvordan det kunne oppfylles og med hvilke konsekvenser. Så fikk vi folkene til å prioritere hva de ville ha. På toppen av listen var bedre standard på boligene og et samfunnshus.

Nå var prosessen i gang. De som bodde der begynte å løfte blikket og se at et bedre liv var mulig. Og etter en studietur, der Liddell tok med seg et busslass beboere til Liverpool for å besøke et boligkollektiv, ble kollektivformen bestemt. I 1988 ble Fairfield Housing Cooperative stiftet.
– Dette er en fin måte å involvere innbyggerne på. Nå er de med og eier. Alle har ansvar og stemmerett, sier Liddell.

– Vi har hele tiden inkludert beboerne i bestemmelsesprosessene. Vi fikk dem til å bygge modeller, til å bestemme hvordan husene skulle se ut inni. Og vi har fulgt opp med utstillinger i samfunnshuset, om området før og nå. Forskjellen er stor.
– Det har vært en utrolig forandring. Folk har en ny energi, mer selvtillit og til og med bedre helse. Økt livskvalitet. Og så har de veldig lave strømregninger, sier han lurt.

Økominimalisme
Fairfield består nemlig av miljøvennlige, grønne boliger som bruker lite strøm. Men her er ingen gnistrende solcellepaneler, kombinert varme og strøm – verk, vannresirkuleringsmaskiner eller dirrende vindmøller.

– Nei, ting som solcellepaneler er ekskluderende. De får folk til å tro at miljøvennlige boliger må være høyteknologiske og dyre, sier Liddell.
Selv går han etter et prinsipp som han kaller økominimalisme.
– Mye kan gjøres enkelt og økonomisk. God isolering er ikke så veldig trendy og spennende, men det viser igjen på strømregningen. Å sette store vinduer mot sør og små vinduer på nordsiden likeså. En rekke boliger har jeg plassert i en halvmåneform, slik at de sammen fanger opp solens gratis energi.

Han har også brukt ubehandlet tre, organiske malinger og har testet lufttettheten i hvert eneste hus, slik at ingen varme lekker ut gjennom sprekker i selve konstruksjonen. Boligene har også vannsparende toaletter.

- Dette er enkle, rimelige og uproblematiske løsninger. De krever ikke store investeringer som det tar over 50 år å tjene inn igjen. De har heller ikke mange, kompliserte deler som kan gå i stykker.
I de nyeste husene fra 2003 har Liddell gått enda lenger og fokusert særlig på inneklima.
– Disse husene er beregnet på folk med astma og allergier. Vi eksperimenterer med forskjellige typer ventilering; naturlig ventilering, varmeutveksling og dynamisk isolering, som er en type pustende tak. Resultatene vi har hatt så langt er gode. De som bor der sier i hvert fall at de puster lettere og bruker mindre medisiner.

Målet er å få inneklima på agendaen.
– Ja, jeg vil at det skal være like faste retningsliner for å bygge med tanke på astmatikere og allergikere, som med tanke på rullestolbrukere.

Vil ikke omvende
Liddell har lang fartstid som grønn arkitekt. Han underviste for eksempel i bærekraftig arkitektur ved Arkitekthøyskolen i Oslo i 1979 og 1981.
– Jeg vokste opp på en gård og lærte at vi må ta vare på naturen og ikke bruke mer enn det vi trenger, sier han.

Det er en lang kamp å overbevise bransjen. Miljøagendaen er ikke populær blant verken klienter eller utbyggere. Men med Fairfield har Liddell bevist at det lar seg gjøre å bygge bærekraftig uten subsidier og uten å gå over budsjettet til standard sosial boligbygging. Unntaket er den siste fasen med spesialbygde allergi-og astmahus som kostet 10 prosent mer enn vanlig.

Liddell har også vist at man trenger ikke være miljøvernforkjemper for å bo i et grønt hus.
– Jeg er ikke ute etter å omvende folk. De fleste som bor her er ikke klar over at de bor i et miljøvennlig hus en gang. Men de merker de lave strømregningene og at de føler seg friskere.
Gaia Architects fikk nylig fire stjerner i et flunkende nytt evalueringssystem for bærekraftige arkitektkontorer. Ingen andre i Storbritannia har fått så mange.