Arkitektnytt

Jean-Jacques Rousseau (1712–78), opplysningstidens frihetsfilosof, skrev som bekjent boken Emile ou de l’education i 1762, hvor han argumenterte for en ny oppdragelse som ga frihet for barn til å utvikle seg naturlig. (Hans egne barn ble satt bort.) Boken tilhører stadig den pedagogiske histories mest betydningsfulle verk, og var så kontroversiell at han måtte søke landflyktighet i sitt fødeland Sveits og slo seg ned ved Neuchâtel-sjøen, i Val de Travers, like ved den franske grense. Men like i nærheten (i Yverdon) bodde også på den tiden den sveitsiske pedagog Heinrich Pestalozzi (1746–1827), som arbeidet under mottoet: «La oss involvere oss i våre barn!» Allerede sterkt inspirert av Rousseaus tanker ble det et pedagogisk miljø. Pestalozzi drev en blanding av en gård, et institutt og en skole hvor tyskeren Friedrich Fröbel (1782–1852) brakte sine barn, studerte og var medarbeider i tre år. Fröbel er mest kjent som barnehavens skaper, men for oss arkitekter interesserer det mest at han så åpenbart har hatt innflytelse på de to giganter innenfor arkitekturen som er nevnt i overskriften.

Fröbel mente at mennesket var produktivt og kreativt, og at ved å utfolde seg kommer en i harmoni med verden og Gud. Derfor var det viktig å knytte et barns utvikling til praktisk arbeid og til direkte bruk av materialer. Gjennom å engasjere seg med omgivelsene vil en oppnå forståelse. Følgelig er leken viktig, både fordi den er en kreativ aktivitet, og barn blir klar over verden rundt dem.

Men barnet skal møte verden gradvis, ikke påkastes all verdens inntrykk. Lekens form må begrenses og gradvis utvikles til mer kompliserte former og muligheter. Derfor lanserte han 20 forskjellige «gaver», hver med sin form. Bruken var avhengig av den utvikling, det nivå og alderstrinn barnet var på. Først en myk ullball i en tråd, så en kule, kube og sylinder. Alle av tre. Så åtte kuber osv., opp til mer kompliserte og sammensatte former. Farger kom inn og muligheter for å bygge små rammeverk à la Buckminster Fuller. (Og ganske riktig, Buckminster Fuller har vokst opp med de samme «gaver».) Etter hvert kom farger inn, og leken kunne omfatte hele 500 deler. Det bør vel kanskje nevnes at Fröbel skiller seg fra Montessori ved å legge vekt på den fri lek. Og et viktig poeng, barnet skulle begynne sin lek med konkrete gjenstander slik at formfølelsen kom før tegningen. «Gavene» var også logisk bygget, slik at de utviklet matematisk tenkning. Når barnet på denne måte fikk selvsikkerhet, kunne lesing og mer abstrakt matematikk begynne. Ethvert barn er forskjellig og utvikler seg etter sin egen rytme. Ingenting er mer bortkastet og frustrerende enn å presse barnet inn i en form som tilsvarer de voksnes måte å lære på. Innlæringen skulle være lystbetont, derfor det positive navn «barnehave».

Hva har så dette med min overskrift å gjøre? Jo, tilfellet eller miljøet ville at det ble opprettet en skole i en liten by i nærheten av Yverdon, La Chaux-de-Fonds. Der skriver da også en far Jeanneret i sin dagbok 18. august 1881 at han har meldt sine to sønner, Albert og Charles-Edouard (4) inn på den nye Fröbel-barnehaven til Mademoiselle Colin. De gikk der i fire år. Så det er faktisk en linje fra de tre pedagoger til LC, fordi han vokste opp i det samme distrikt der de tilbrakte viktige deler av sine liv.

Nå står ikke den direkte innflytelse som klossene kan ha hatt på LCs arkitektur så klart frem. En historiker (Marc Solitair) beskjeftiger seg med forbindelsen til hans byplaner, og det er ikke for meg den mest fascinerende del av hans virke. En skisse fra Forum Romanum viser imidlertid hvorledes hans lekers grunnformer gjenspeiles. For oss alle var han de tre dimensjoners mester, ingen behersket kuben som han.

Derimot er innflytelsen på Frank Lloyd Wright mer åpenbar og erkjent av ham selv.

Så kan en da undre seg over hvorledes en liten gutt langt borte i Amerika kom under innflytelse av Fröbel. Jo, hans mor hadde store tanker for sin sønn. Mange har vel hørt at hun, foruten å gi den rette mat og de rette klær, hang opp bilder av gotiske katedraler på barneværelset. For sønnen skulle bli arkitekt. Sannheten er vel at hun levde, og ville leve på de produkter naturen gav, samtidig som hun i hjemmet ønsket den samme naturlige enkelhet i de ting de omga seg med. Men det hun også var opptatt av, og som formodentlig er viktigere, var barns utvikling og undervisning. I 1876 så hun, i kaoset av viktorianske gjenstander på en utstilling i Philadelphia, noe som fanget hennes interesse, nemlig Fröbels klosser. Hun ble fascinert av de rene leker, den intelligente måte de kunne organiseres på, og dermed har hun hatt avgjørende innflytelse på sin sønns arkitektur. Det sier han selv. «Disse klossene har sittet i fingrene mine hele livet,» skriver han, og i «A Testament» husker han tilbake på den glede og de muligheter de gav og understreker betydningen de har hatt. Selv som voksen, når han så sine egne barn leke med dem, så han nye former og muligheter. Og åpenbart er det jo også for alle en sammenheng mellom klossene og hans arkitektur, særlig i de første år.

Som nevnt ovenfor, mente Fröbel at klossene utviklet selvsikkerhet og selvstendighet. Hvor forskjellige de to arkitekter enn var, disse egenskaper manglet de ikke.

Det som har slått meg med dem begge, og vel andre, er den manglende arkitektutdannelse. LC gikk på en tegneskole i La Chaux de Fonds, og en uforglemmelig lærer satte ham i forbindelse med kubismen. Som 17-åring fikk han sin første byggherre. Studiereiser og kontakt med ingeniøren Perret utviklet ham videre.

FLW fikk bare et par års deltids ingeniørkurs, og det eneste han fullførte var beskrivende geometri. De store genier trenger ikke samme skolering som oss vanlige dødelige. Det er likevel fristende for en arkitekt, som uvegerlig vil tillegge de talenter som arkitektyrket krever, spesiell vekt, å stille seg skeptisk til dagens undervisning i barneskolen. For det var jo i ung alder at de to utviklet grunnlaget for sitt virke og sin enorme innflytelse.

FLW så maskinen som et hjelpemiddel for å bygge det organiske hus, huset som tilhørte jorden. «Not on the hill, but off the hill.» Denne kjærlighet til det jordnære fikk ham da også til å utbryte om «That Swiss from France»s misbrukte påstand om at huset er en maskin til å bo i, at «huset er ikke mer en maskin enn hjertet er en vakuumpumpe». Bakgrunnen deres var forskjellig. FLW opplevde ikke maskinen som noe sjokk, men så den som et naturlig hjelpemiddel fra sin barndom i arbeid med jorda i et land i en rivende utvikling. LC, derimot, opplevde at hans far som produserte emaljerte klokkeskiver, etter hvert ble overflødiggjort av fabrikkfremtilte skiver. Han gikk konkurs i 1915, og det stod vel da tydelig for sønnen at maskinen også forlangte et nytt arkitektonisk utrykk. Men faren var også en ivrig friluftsmann og fjellklatrer, som tegnet og fikk bygget noen enkle prefabrikkerte hytter, som ble båret opp i høyfjellet.

Det var da kanskje disse opplevelser, sammen med turene med faren gjennom sveistiske dalfører, som gjorde at han tok opp temaer fra bebyggelsen og videreførte dem. Hus på søyler, hus bygget som norske stabbur. Hus produsert med moderne teknologi, plassert inn i landskapet. Kanskje også en forklaring på hans angivelige begeistring for husene på Norsk Folkemuseum. I motsetning til FLW lar han terrenget flyte fritt under husene, de er «bokser» satt inn i landskapet.

Et annet inspirerende forhold var oppdagelsen av prehistoriske pælebyer på de sveitsiske sjøer på slutten av det 19. århundre. Biografen Adolf Max Vogt tillegger også dem betydning for LCs utallige hus med søyler, fra Villa Savoye til sykehuset i Venezia. Og tilfellet ville at hjembyen, Chaux-de-Fonds, ble senter for en omfattende forskning omkring temaet.

Så om de to var forskjellige, var det som skilte dem kanskje ulike reaksjoner på ungdommens opplevelser. Kanskje de hadde hatt tanker å utveksle om barndommens klosser den gang LC holdt forelesning ved universitetet i Madison like ved Taliesin. En eller annen velvillig sjel spurte om Corbus kunne komme. Men FLW hadde ingen interesse av å se ham: «I don’t want to shake his hand.» Og LC gjorde på sin side sitt beste for å minimalisere den opplevelse FLWs arkitektur gav ham i ung alder.

Den nevnte Adolf Max Vogt skriver også at LC var meget opptatt av Rousseau opp gjennom livet. Så var de vel begge en slags romantikere, om enn jeg aldri har oppfattet LC slik. FLW fremhever Victor Hugo som sin intellektuelle frigjører i ungdommen. Hugo betraktet nemlig renessansen som «Solnedgangen Europa oppfattet som soloppgang».

Det passet FLW; klassiske forbilder var en vederstyggelighet: «Kunst skapes ikke ved gjentagelse.»

Om innflytelsen fra Rousseau til Hugo vet jeg intet annet enn at de begge er kjeder i modernismens utvikling. Det er nå likevel ganske interessant at de sammen med de nevnte pedagoger har hatt avgjørende betydning for de to guder da de vandret her på jorden, hver sin vei.
Odd Brochmann fortalte en gang om en undersøkelse på NTH om sammenhengen mellom artiumskarakter og endelig eksamenskarakter. På alle linjer var der sammenheng; godt utgangspunkt ga godt resultat. Men ikke hos arkitektene, der var der virvar. Det må være meg tillatt da å gi et eselspark. Jeg klynger meg til et sitat fra George Bernard Shaw: «Allerede som liten gutt måtte jeg avbryte min utdannelse, da jeg som femåring begynte på skolen.»