Nyheter
Norsk Forms Hederspris 2004:
Fra pynt til landskapskunst
Landskapsarkitekt MNLA Bjarne Aasen, som har fått Norsk Forms Hederspris for 2004, er en av den moderne landskapsarkitekturens pionerer her i landet. Han begynte som anleggsgartner og ble en av uterommets mesterformgivere.
15. september 2004
Allerede i 1963 meldte han seg inn i Norske Landskapsarkitekters forening, som da hadde snaut hundre medlemmer (drøyt 500 i dag); i løpet av fire tiår har Bjarne Aasen arbeidet kreativt og med høyt aktivitetsnivå både som faglig aktør og organisatorisk i NLA. I 1972 ble han NLAs formann. «Landskapsarkitekter var som gartnere å regne den gang», har han uttalt. «Vi kom seint inn i prosjektene og ble som oftest bedt om å pynte opp litt rundt forbi. Det har nok blitt bedre.»
Blant utomhusanlegg Bjarne Aasen har hatt ansvar for, kan nevnes Romsåsbyen i Oslo, NTNU-campusen, Universitetet på Dragvoll og Erkebispegården i Trondheim, Universitetsplassen i Tromsø og Universitetet i Oslo med Helga Engs plass og nedre campus med det nye Universitetsbiblioteket – for å trekke fram noen få av de mange oppdrag han har signert. Og i skrivende stund kan undertegnede opplyse at Aasen nylig var Reiulf Ramstad Arkitekters landskapsmedarbeider på vinnerutkastet i konkurransen om det samiske vitenskapsbygget i Kautokeino og hadde tilsvarende rolle da HRTB Arkitekter seiret i konkurransen om tilbygget til Domus Medica på Gaustad i Oslo.
Bjarne Aasen bygde opp Norges første betydelige landskapsarkitektkontor sammen med Toralf Lønrusten omkring 1970, og var med på å starte 13.3 landskapsarkitekter på 1980-tallet, og som hedersprisjuryen poengterer hadde han «den opprinnelige ideen til den store arkitektkonkurransen Byen og fjorden i 1982», et tiltak som skulle gi fjorbykonseptet i Oslo vind i seilene. I tillegg har Aasen undervist i landskapsarkitektur på NLH og NTNU og vært en ivrig forkjemper for samarbeidet med NAL om tidsskriftene Byggekunst og Arkitektnytt.
Aasen har alltid hevdet «at samarbeidet mellom arkitekt og landskapsarkitekt må tuftes på gjensidig respekt», understreker juryen. For hvis hans faggruppe «har noe fornuftig på hjertet og en velformulert, selvstendig formingsidé, vil hun/han alltid bli hørt». Videre heter det: «Brukernes opplevelser, behov og deltakelse har vært sentrale i alle Aasens anlegg.» Han dyrker det solide og varige i formgivningen av våre uterom, tenker bærekraft og tar avstand fra den overdrevne kosen. «Å forme landskap er en kommunikasjon», har han sagt. «Landskapsarkitektene legger til rette for at mennesker kan møtes, snakke eller leke sammen. Det er uendelig mange måter å gjøre det på, men det må være gjennomtenkt.»
Til slutt i juryens begrunnelse oppsummeres det at Bjarne Aasen er «en pådriver for at landskapsarkitektur må omhandle mer enn beplantning. Det må ikke bli for ryddig. Samtidig er han skeptisk... For mange prosjekter vinner fram på at de er iøynefallende, trendy og tidsmessige». Uten kvalitet og helhetstankegang holder det ikke. Utomhus må vare lenge, i motsetning til en interiørarkitekts bardisk. «Du kan ikke være morsom når du skal bygge et byrom», mener Aasen. «Det kan nemlig ikke bygges om hvert år.»
Blant utomhusanlegg Bjarne Aasen har hatt ansvar for, kan nevnes Romsåsbyen i Oslo, NTNU-campusen, Universitetet på Dragvoll og Erkebispegården i Trondheim, Universitetsplassen i Tromsø og Universitetet i Oslo med Helga Engs plass og nedre campus med det nye Universitetsbiblioteket – for å trekke fram noen få av de mange oppdrag han har signert. Og i skrivende stund kan undertegnede opplyse at Aasen nylig var Reiulf Ramstad Arkitekters landskapsmedarbeider på vinnerutkastet i konkurransen om det samiske vitenskapsbygget i Kautokeino og hadde tilsvarende rolle da HRTB Arkitekter seiret i konkurransen om tilbygget til Domus Medica på Gaustad i Oslo.
Bjarne Aasen bygde opp Norges første betydelige landskapsarkitektkontor sammen med Toralf Lønrusten omkring 1970, og var med på å starte 13.3 landskapsarkitekter på 1980-tallet, og som hedersprisjuryen poengterer hadde han «den opprinnelige ideen til den store arkitektkonkurransen Byen og fjorden i 1982», et tiltak som skulle gi fjorbykonseptet i Oslo vind i seilene. I tillegg har Aasen undervist i landskapsarkitektur på NLH og NTNU og vært en ivrig forkjemper for samarbeidet med NAL om tidsskriftene Byggekunst og Arkitektnytt.
Aasen har alltid hevdet «at samarbeidet mellom arkitekt og landskapsarkitekt må tuftes på gjensidig respekt», understreker juryen. For hvis hans faggruppe «har noe fornuftig på hjertet og en velformulert, selvstendig formingsidé, vil hun/han alltid bli hørt». Videre heter det: «Brukernes opplevelser, behov og deltakelse har vært sentrale i alle Aasens anlegg.» Han dyrker det solide og varige i formgivningen av våre uterom, tenker bærekraft og tar avstand fra den overdrevne kosen. «Å forme landskap er en kommunikasjon», har han sagt. «Landskapsarkitektene legger til rette for at mennesker kan møtes, snakke eller leke sammen. Det er uendelig mange måter å gjøre det på, men det må være gjennomtenkt.»
Til slutt i juryens begrunnelse oppsummeres det at Bjarne Aasen er «en pådriver for at landskapsarkitektur må omhandle mer enn beplantning. Det må ikke bli for ryddig. Samtidig er han skeptisk... For mange prosjekter vinner fram på at de er iøynefallende, trendy og tidsmessige». Uten kvalitet og helhetstankegang holder det ikke. Utomhus må vare lenge, i motsetning til en interiørarkitekts bardisk. «Du kan ikke være morsom når du skal bygge et byrom», mener Aasen. «Det kan nemlig ikke bygges om hvert år.»