Fra intensjoner til virkelighet
– Årets triennale bygger på det arkitekturpolitiske dokumentet «arkitektur.nå». Min oppgave har vært å finne en måte å kontekstualisere arkitekturpolitikken på, og gi den innhold, sier Bjarne Ringstad.
Det siste året har Bjarne Ringstad, partner og sivilarkitekt i CODE arkitekter, jobbet som hovedkurator for MAN MADE Oslo Arkitekturtriennale 2010, sammen med co-kuratorene Julian Lynghjem, kollega i CODE, og sivilarkitekt Tor Inge Hjemdal, nyansatt leder for NAL Akademiet. Arkitektnytt møter kuratoren idet første uke, og det meste av hovedprogrammet, er vel gjennomført.
– Definisjonen av arkitekturpolitikk er i utgangspunktet tiltak eller virkemidler som skaper endring, i hovedsak fysiske. Men samtidig har alle også sin egen oppfatning av hva arkitekturpolitikk er, sett ut fra egen posisjon, sier Ringstad.
Han forteller at det å sette arkitektur- politikken i en kontekst har vært vanskelig, ettersom innholdet i «arkitektur.nå» spenner bredt.
– «arkitektur.nå» er et intensjonelt dokument. Det trenger et svar fra bransjen vår som gjør det mer konkret. Og så trenger vi et hierarki som forteller hvilke punkter det er viktigst å ta tak i.
Kommunikasjon og medvirkning
I løpet av arkitekturtriennalen behandles arkitekturpolitikken på ulike måter og i forskjellige fora. Et aspekt Ringstad har lagt spesiell vekt på, er at triennalen også skal være synlig for, og aktivisere, byens befolkning, noe han mener ikke alltid ligger like lett for arkitektbransjen. Han fremhever spesielt utstillingen «Sansenes Rike» på Youngstorget som et godt eksempel på synliggjøring og kontakt med oslofolk.
– Youngstorget var «huben» på triennalen. Utstillingen har vært godt besøkt den siste uken, og mange har kommet på eget initiativ. Dette er folk som ikke vanligvis ville deltatt på triennalearrangementer, og arkitektstudentene, sammen med Vibeke Jensen, har vært til stede på utstillingen hver dag og således fått direkte respons og kontakt med mange av de besøkende.
Under Arkitekturdagen ble nettopp behovet for å finne et språk der man kan kommunisere med folk utenfor arkitektbransjen, poengtert. Ringstad mener at så snart arkitekter flytter prosjektene sine utenfor kontoret, møter de interesse blant befolkningen, og de blir også forstått.
– Det er egentlig ikke så vanskelig å finne et språk man kan kommunisere med, og det er viktig at vi viser folk hva arkitektur kan inneholde, sier Ringstad.
Kommunikasjon og brukermedvirkning har også vært temaet i triennalens idékonkurranse, MAN MADE Reformulate, avviklet av Oslo Arkitektforening (OAF). Konkurransen mottok nesten hundre forslag fra norsk og internasjonalt hold, og det er utarbeidet en matrise som viser hvor prosjektene legger seg i et arkitekturpolitisk bilde.
– Matrisen viser at vinnerprosjektet skiller seg tydelig fra de andre forslagene. Prosjektet er en ny type kommunikasjonsform, en måte å gjøre diskusjonen bredere og mer allmenn på. Også alle runner-ups er spredt utover i matrisen, og gjennomgående har alle brukermedvirkning som et viktig tema.
Man + Woman Made Tomorrow
Med hensyn til triennalens program har Ringstad vært mest involvert i Arkitekturdagen, MAN MADE Tomorrow, og næringslivskonferansen, MAN MADE Technology.
– Arkitekturdagen er det tydeligste uttrykket for hva triennalen skal formidle. Du kan si at det er fotavtrykket av triennalen. Dagen ga både det store bildet og eksempler på små grep arkitekter kan gjøre for å tilføre ekstra verdi til prosjekter.
– Belinda Tato fra Ecosistema Urbano, eneste kvinnelige foredragsholder på arkitekturdagen, avsluttet innlegget sitt med spørsmålet: «man + woman made tomorrow?» Er dette en problemstilling som har vært diskutert i planleggingen av triennalen?
– Vi ønsket oss en 50/50-fordeling blant bidragsyterne til triennalen, og flere kvinner ble forespurt om å delta, men kanskje spurte vi på feil måte. Jeg har ikke noe godt svar på dette, annet enn at kanskje det burde være tema for neste triennale. Finnes det en feminin arkitektur?
Må diskutere ambisjonsnivå
Ringstad har flere tanker om hva som kan gjøre triennalen bedre. Han mener det er viktig at styret setter seg ned og diskuterer hva slags ambisjonsnivå man ønsker for fremtidige triennaler. Selv ser han for seg at triennalen skal ha et nedslagsfelt i hvert fall på skandinavisk nivå, der man kan invitere fagmiljøer og kuratorer, internasjonale og nasjonale, til et «teststed» for arkitektur.
– Det er viktig å videreutvikle triennalen som et nasjonalt vindu utad. Triennalen skal gjenspeile det beste av norsk arkitektur – ikke i form av bilder av prosjekter, men ved å vise at vi har viktige diskusjoner med internasjonal relevans.
For å få dette til mener Ringstad at kuratoren må være mer fristilt i forhold til eierne av triennalen – AHO, NAL, OAF, Norsk Form og Oslo Teknopol.
– De som sitter i styret i triennalen er sine egne oppdragsgivere. Skal triennalen utvikle seg, må den få et tydelig mandat. I dag har triennalen fem eiere som alle ønsker å skape egne rom for sine agendaer. Dette kan være positivt ved at det skaper mer energi, men det gjør det vanskeligere for en kurator å skape en sammenheng gjennom hele triennalen. Dette er ikke alltid et viktig poeng, men akkurat denne gangen har det vært spesielt, ettersom triennalen skal gi et svar på arkitekturpolitikken.
«I dag har triennalen fem eiere som alle ønsker å skape egne rom for sine agendaer.»