Arkitektnytt

Arrangementet fant sted i Forskningssentret på Blindern i Oslo og reiste følgende problemstilling: «Fortetting for redusert areal- og transportforbuk har vært et politisk formulert mål i 10–15 år. Hva blir konsekvensene for bo­kvalitet og uterom i by? Vi har vært på jakt etter eksempler på gode uterom i nye boligprosjekter i Oslo, Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand. Resultatet er nedslående.»

Under NIBR-forskeren og arkitekten Jon Guttus inkluderende møteledelse ble ordet gitt til arkitekt Bård Isdahl fra Norsk Form, byråd for byutvikling i Oslo kommune Merete Agerbak-Jensen og forskeren Lene Schmidt fra NIBR. Flere ferske boligrapporter lå til gjennomsyn i møtelokalet.

Tenke hundre år framover
Bård Isdahls foredrag «På taket, i gården, i parken» tok utgangspunkt i hans arbeid i regi av Norsk Form ved å slå fast at Oslo blir stadig tettere, og han spurte hvor går grensene og hva blir konsekvensene for beboerne.  

Vi trenger mer forpliktende kriterier, hevdet Isdahl, og fagmiljøet må ta opp uterom-problematikken. Han presenterte en undersøkelse av fire nye boligområder i indre Oslo, og la vekt på kvaliteten i gårdsrom og takterrasser sammenliknet med tilstanden tidlig på 1990-tallet.

 Disse rommene kunne være offentlige, halvoffentlige, halvprivate og private, og Isdahl var særlig bekymret for førskolebarnas og skolebarnas tilbud, de synes å befinne seg i en klemme. Mange takterrasser kan virke som avlat fra utbyggerne, konstaterte Isdahl, men hovedkritikken ble rettet mot de triste gårdsrommene som stadig blir trangere, mørkere og dårligere utstyrt. Grønlandskvartalene fikk strykkarakter, mens Pilestredet Park ble betegnet som et utmerket eksempel.

 Isdahl antydet en «skisse til areal­norm» og krav til mengde sollys og møblering for lek og opphold i uterommene, og sa at vi må tenke hundre år framover. Oslo har mange fine grønne områder, fastslo Bård Isdahl til slutt.

En ganske fornøyd politiker
Innledningen til byråd Merete Agerbak-Jensen, «Grønne og grå pusterom i storbyen», ble farget av politikernes forsvarsposisjon; hun oppfattet forskernes innvendinger som viktige og berettiget, men man kunne ikke regne med at alle de nye boligområdene i indre Oslo er egnet for småbarnsfami­li­er.

 Agerbak-Jensen brukte mye av sin taletid til å orientere om vekstproblematikken, Kommuneplanen 2008–2025, Markagrensen, knutepunktstrategien, Grøntplanen som nå revideres og blir et viktig redskap, den skånsomme Småhusplanen, forventningene til Kommunedelplanen for torg og møteplasser osv.

Også hun mente at Pilestredet Park utmerker seg, og trakk fram flere positive eksempler, og til slutt kunne hun referere til kommunens ferske brukerundersøkelse som bekrefter at et større antall innbyggere enn tidligere trives i hovedstaden, bl.a. på grunn av det gode oppvekstmiljøet for barn. Konklusjonen til byråden var at vi bor i en by, med mange enslige, ikke alle trenger en utendørs tumleplass.

Deprimerende resultater
Arkitekt og NIBR-forsker Lene Schmidt hadde valgt tittelen «Eksempelsamling: Kvalitet i uterom i by», en undersøkelse i fire norske storbyer (Bergen, Stavanger, Kristiansand og Trondheim) utført sammen med Jon Guttu, hvor boligutviklingen ble satt i en større sammenheng. Både uterommene og boligene er under sterkt press, sa Schmidt, som refererte til om lag 30 eksempler – og hun og Guttu fant kun 3 – tre – forbilledlige boligområder: Bassengtomta i Trondheim med et variert byliv, Georgernes Verft i Bergen med badeplass og kultur og urbane kvaliteter samt Spikerfabrikken i Stavanger, som er tilgjengelig for alle og har uterom på bakken.

 Schmidts punkter var tilknytning til byen, arealstandarden (økt tetthet) og uterommenes utforming. Deretter gjennomgikk hun de mindre oppløftende uterommene, bl.a. relativt ruvende bygg med garasje i første etasje og høy utnyttelsesgrad, bebyggelse som gir lite tilbake til byen. Også de såkalte gated communities ble påpekt, og hun drøftet graden av tilknytning til nabolag, universell utforming, gang og sykkelveier, sikre uteområder for barn og ungdom – og kampen om arealene som fører til intens tetthet og mindre dagslys.
 Lene Schmidt sa at undersøkelsen hadde påvist deprimerende resultater, også når det dreier seg om klimautfordringen og arkitektonisk formgivning med sørgelige inngangspartier og takterrasser, i tillegg til kritikkverdige gårdsrom. Så de involverte parter i boligbyggingen – fra kommunene via utbyggere og arkitekter til konsulenter – har en jobb å gjøre.

Løfte fram barna i bybildet
I den påfølgende diskusjonen sa Agerbak-Jensen at politikerne vurderer 25 prosent som norm for uteareal, fastslo at folk blir boende i sentrum, gjentok at flere kommunale planer åpner for bedring og forsikret at det vil bli gjort noe med bilismen i indre by. Men vi må ikke bli urealistiske i kravene til uterom, og kanskje bør det bygges mer utenfor bygrensen, i Akershus.

 Hva er godt nok, spurte Guttu, og hvordan kan vi forbedre boligbyggingen? Innlegg fra salen tok opp departementenes forpliktelser, forskningsmiljøet, behovet for differensiering i forholdet mellom bruk av bakkeplan og takterrasser, og håpet om endringer i plan- og bygningsloven.
 Undertegnede mente at i tillegg til det offentliges og yrkesgruppenes ansvar må vi diskutere de private utbyggernes rolle, og foreslo at NIBR-forskerne utarbeider en maktutredning som viser hva slags drivkrefter det er som bestemmer i boligbyggingen. Guttu støttet ideen om en maktutredning.

 Guttus sammenfatning gikk ut på at dagens boligbygging ikke er bra nok, og at vi trenger et nettverk som kobler sammen fagfolk og interesserte beboere, og kanskje det også er nødvendig å samle de forskjellige institusjonene og initiere en aksjon for endring.