Formidling i rom
På Nobels Fredssenter bruker de scenografer som utstillingsdesignere. Med vekt på interaksjonsdesign fornyer de nå samarbeidet med arkitekt David Adjaye og informasjonsdesigner David Small. Dette er første artikkel i temadelen om scenografi.
– Kunst og utdanning er sengekamerater nå, sier David Adjaye, arkitekten bak Nobels Fredssenter.
Til Nobels Fredssenter kommer skoleklassene ramlende inn, og David Adjaye sitter i det grønne rommet Café de la Paix og studerer aktiviteten i ankomsthallen: ungene slenger fra seg ryggsekkene, setter seg på dem, de ser seg rundt og lener seg mot vegger og hverandre. Sammen med kunstner og interaksjondesigner David Small skal Adjaye tegne en ny løsning for ankomsthallen i museet og for nye og mer interaktive formidlingsrom i andre etasje. Det er i den anledning han er i Oslo i slutten februar.
Arkitekten
Adjaye holder kortene tett til brystet når det gjelder hva han har tenkt så langt. - Design er en prosess hvor det er viktig ikke å lande ballene for tidlig. For oss innebærer det workshops hvor vi sammen med oppdragsgiver leker oss frem til hva spørsmålet egentlig skal være, og finner tangeringspunkter som kan sende oss i nye retninger. Da for eksempel ideen «hage» dukket opp for rommet hvor nobelprisvinnerne presenteres, endret alt seg.
I Nobels Hage ser man publikum rusle gjennom utstillingen om fredsprisvinnerne omtrent på samme måte som de ville gått gjennom en blomstereng; intuitivt og med et blikk som leter og finner, og med hender som sveiper og berører.
– Vi begynte i en annen ende, med hundre bilder og vegger til å henge dem på, forteller Adjaye. Derfra begynte vi å spille ball, frem og tilbake. Det er lek, friksjon og kritikk som skaper de gode idéene, de kommer ikke som gudesendte åpenbaringer.
Sjefen
– Vi gleder oss til å se hva som kommer ut av at David Adjaye og David Small skal leke sammen her igjen, sier Bente Erichsen, leder for Nobels Fredssenter. – Rommene de to skaper gir intuitive opplevelser av temaene for vår formidling.
Resepsjonen er for eksempel knall rød i blank tekstur, både i vegger, tak og inventar. Den setter publikummeren rett inn i temaet «konflikt». Café de la Paix er rolig, og strekene som er trukket mellom de grønne feltene i tak og vegger er verdenskartet brettet ut; med forbindelseslinjene mellom verdens storbyer.
Interaksjonsdesignet i «Nobels Hage», «Veggavisen» og «Verdensrommet» setter publikummerne i aktivitet i forhold til stoffet som formidles, og dette skal nå forsterkes når Adjaye og Small utvikler konseptet videre med ny utforming av interaktive rom.
– Til våre temporære utstillinger bruker vi scenografer som utstillingsdesignere, forteller Bente Eriksen, som selv har bakgrunn som filmskaper og mange års erfaring som teatersjef.
Hun forklarer at scenografers kompetanse handler om å fortelle historier gjennom rom. Scenografer vet mye om persepsjon av rom og om hva berører og leder mennesker til bevegelse i rom. – Ungene går løftet ut herfra, sier Erichsen.
Scenografen
Christine Lohre lar seg inspirere av Adjayes arkitektur foran utviklingen av hver utstilling. Hun er scenografen bak utstillingen «Drømmen om Europa», som vi finner i Nobels Fredssenter nå. Rune Erakers fotografier viser historier om ungdommer som drømmer om et bedre liv i Europa. Temaene strekker over både menneskerettigheter, homofili, jakten på berømmelse og kulturkonflikter.
– Med så mange ulike historier er det et utfordring å dele opp uten å gjøre ustillingen firkantet, sier Lohre. – Ved hjelp av en slags åttetallsform fikk vi to runde rom, ett stort og ett lite. I det lille rommet fortelles blant annet den skjøre historien om et lesbisk par i Tyrkia. I det store er temaet grenseoverganger, hvor man for eksempel presenteres for historien om ungdommer fra Tanger som prøver å henge seg fast under trailere for å smugles til en forhåpentlig bedre fremtid.
I dette store rommet vil Lohte at den besøkende skal få opplevelsen av ødeland. I taket i midten av rommet henger en gedigen lysekrone over en rund kasse i mørkt tre som kan minne om en cello- eller fiolinkropp. Tanken er at dette illuderer det velbeslåtte Europa. Her holdes det konserter, og det var her David Adjaye holdt sitt foredrag nylig. Samtidig fungerer den runde kassen som et sitteelement. Under lysekronen kan man sitte og «se ut» på de som prøver å komme inn.
Lysdesigneren
– I fjorårets utstilling om ytringsfrihet skapte vi et fortettet rom for å gi publikum fokus, sier lysdesigner og scenograf Kristin Bredal fra Zenisk Lysdesign. – Vi brukte lysdesign for å nærmest tvinge dem til å forholde seg til spørsmål som «Er du villig til å si fra hvis du oppdager ulovligheter der du jobber?», «Er du villig til å være spion for en god sak?» eller «Kan kunst være farlig?»
LED-teknologi ga mulighet til å stille spørsmålene i lysende bokstaver i bevegelse. Dette fungerte også som lyskilde sammen med lyset fra film som ble eksponert på tre lerreter i rommet. Med en lyssatt rød «tidslinje» ble publikum ført fra eksempel til eksempel: miljøspionen Nikitin, Siemensvarsleren Monsen, frihetskjemperen Aung San Suu Kyi og så videre.
Historiefortelleren
Sølvi Lindseth Barber fra Hybris var produsent og konseptuvikler i utstillingen om ytringsfrihet. Med bakgrunn som journalist og filmskaper er hun opptatt av historiefortelling.
– Vi formulerte en overordnet historie, strukturert i intro, midtdel og slutt, forteller hun. – Så gikk vi i dybden med enkeltskjebner for å illustrere at ytringsfrihet handler om mennesker. Valget av medier var også knyttet til mediemylderet og mangfoldet av dilemmaer.
Kritikeren
Odd-Bjørn Fure, leder for Senter for Holocauststudier og Livssynsminoriteter (HL-Senteret), er generelt skeptisk til scenografi som formidlingsstategi. Institusjonen han leder, jobber med beslektede temaer.
– For stor vekt på scenografi, som med interaktiv teknologi og pedagogikk, kan virke forstyrrende på de problemstillingene som søkes skissert. For å skape refleksjon hos grupper med ulike forutsetninger er det viktig å presentere problemstillinger som har en solid kunnskapsforankring. For å få til dette må utstillingens innhold ha et slags hierarki av utfordringer som gir personer og grupper med ulike forutsetninger, fra skoleelever til eksperter, råstoff til refleksjon, mener Fure.
«Design er en prosess hvor det er viktig ikke å lande ballene for tidlig. For oss innebærer det workshops hvor vi sammen med oppdragsgiver leker oss frem til hva spørsmålet egentlig skal være, og finner tangeringspunkter som kan sende oss i nye retninger.»
