Nyheter
Forgjeves
I fall noen skulle ha glemt det: Sisyfos er en gresk sagnskikkelse, konge i Efyra (Korint), sønn av Aialos. Han var berømt for sin sluhet. Om det var grunnen til at han pådro seg gudenes uvilje skal være usagt, men det gjorde han altså. Straffen var å rulle en stor stein opp til toppen av et fjell i underverdenen, men hver gang han nådde toppen rullet steinen ned igjen. Odyssevs så det med egne øyne, en gang han var innom på et kort besøk.
10. desember 2002
For øvrig var Sisyfos en klok mann. (Fritt etter Store Norske Leksikon, Kunnskapsforlaget. Jeg visste forresten ikke at det er fjell i underverdenen. Det gjør unektelig fremtidsutsiktene litt lysere).
Sisyfos jobbet altså forgjeves. Samme skjebne kan vederfares mange. Nå er det jo slik at alle problemer ikke nødvendigvis må finne sin løsning i vår tid.
En som kanskje i større grad enn mange andre må leve med stor forståelse for en slik begrenset målsetting, er byantikvaren i Oslo. Byantikvaren fremsto forleden i den sannhetssøkende programposten «Rikets tilstand» i TV 2, hvor han gjorde helhjertede forsøk på å vinne den sannhetsinteresserte Vetle Lid Larssens forståelse for at nybygg i gamle bystrøk skulle være forskjellige fra de andre husene i strøket, men samtidig ligne litt.
Eller sagt på en annen måte: At de ikke bør være veldig forskjellige fra de andre husene i strøket, men samtidig ikke ligne for mye. Dette høres jo enkelt ut, men er likevel nokså vanskelig. Eller for så vidt omvendt. Vi føler iallfall med vår antikvarkollega når han i enkle vendinger skal besvare intervjuerens uskyldige spørsmål, som muligens ikke er styrt av noe annet enn ønsket om å bidra til at seerne får innsikt i dette spennende tema. Men byantikvaren opplevde nok at en av de tunge steinene han daglig sleper på, rullet ned til bunnen av bakken. Det skulle ikke mer til enn et kjapt hælspark fra en kvikk kulturjournalist.
Et par uker tidligere var det departementets kirkekonsulent som var programmets hjelpeløse offer. Han har riktignok stilt seg rimelig godt til for å få ulivssår ved å motarbeide et kirkebygg som oppdragsgiver, menighet, biskop, arkitekter, samt gud og hvermann syns er framifrå. Likevel var det kanskje litt drøyt å fremstille vår kollega kirkekonsulenten som en tullebukk.
Hvorom allting er, arkitekturen kom iallfall inn i «Rikets tilstand». Så er den skansen også erobret. Avisene er jo allerede fulle av arkitekturstoff. Men det meste av det som står i pressen er galt, derfor er det prisverdig at noen påtar seg å fortelle hvordan tingene egentlig henger sammen, innenfor både byggekunst og idrett. Det er ikke mange minutter som må brukes på det, lange programmer er jo kjedelige. Riktignok er det noen – ja, det er faktisk ganske mange av oss – som fremdeles tror at problemstillinger ikke kan forenkles. Vi har det ikke så enkelt. Det kan ligge en hel steinrøys å vente på oss nederst i bakken. Fremdrift er et fremmedord, men det gjør kanskje ikke noe. For man kan trøste seg lenge med at det viktigste er å holde på. Som mauren. Det kan til og med være ganske morsomt. Mitt fromme juleønske er at mange syns det. Når jeg tenker meg riktig godt om, er det min julehilsen til alle arkitekter.
Men for min egen del må jeg innrømme at det er like før jeg ikke gidder mer. For ingen har tatt noe som helst hensyn til noe av det jeg har sagt eller skrevet. Bruken av jern har ikke tatt seg opp, hyttebyggingen florerer som aldri før, arkitekturdebatten er full av tåpelige utsagn, gipsplater er fremdeles enerådende, i stedet for kull til Newcastle og sand til Sahara frakter vi vedkubber fra Setesdal til Gudbrandsdal og kjøper stein fra Kina. Arkitektkonkurransene er enda mer kritikkverdige enn før, og kanskje verst av alt: Tyngdeloven gjelder fremdeles. Med full tyngde, så å si. Jeg er åpen for at det kan gå bra, men jeg er skeptisk.
Sisyfos jobbet altså forgjeves. Samme skjebne kan vederfares mange. Nå er det jo slik at alle problemer ikke nødvendigvis må finne sin løsning i vår tid.
En som kanskje i større grad enn mange andre må leve med stor forståelse for en slik begrenset målsetting, er byantikvaren i Oslo. Byantikvaren fremsto forleden i den sannhetssøkende programposten «Rikets tilstand» i TV 2, hvor han gjorde helhjertede forsøk på å vinne den sannhetsinteresserte Vetle Lid Larssens forståelse for at nybygg i gamle bystrøk skulle være forskjellige fra de andre husene i strøket, men samtidig ligne litt.
Eller sagt på en annen måte: At de ikke bør være veldig forskjellige fra de andre husene i strøket, men samtidig ikke ligne for mye. Dette høres jo enkelt ut, men er likevel nokså vanskelig. Eller for så vidt omvendt. Vi føler iallfall med vår antikvarkollega når han i enkle vendinger skal besvare intervjuerens uskyldige spørsmål, som muligens ikke er styrt av noe annet enn ønsket om å bidra til at seerne får innsikt i dette spennende tema. Men byantikvaren opplevde nok at en av de tunge steinene han daglig sleper på, rullet ned til bunnen av bakken. Det skulle ikke mer til enn et kjapt hælspark fra en kvikk kulturjournalist.
Et par uker tidligere var det departementets kirkekonsulent som var programmets hjelpeløse offer. Han har riktignok stilt seg rimelig godt til for å få ulivssår ved å motarbeide et kirkebygg som oppdragsgiver, menighet, biskop, arkitekter, samt gud og hvermann syns er framifrå. Likevel var det kanskje litt drøyt å fremstille vår kollega kirkekonsulenten som en tullebukk.
Hvorom allting er, arkitekturen kom iallfall inn i «Rikets tilstand». Så er den skansen også erobret. Avisene er jo allerede fulle av arkitekturstoff. Men det meste av det som står i pressen er galt, derfor er det prisverdig at noen påtar seg å fortelle hvordan tingene egentlig henger sammen, innenfor både byggekunst og idrett. Det er ikke mange minutter som må brukes på det, lange programmer er jo kjedelige. Riktignok er det noen – ja, det er faktisk ganske mange av oss – som fremdeles tror at problemstillinger ikke kan forenkles. Vi har det ikke så enkelt. Det kan ligge en hel steinrøys å vente på oss nederst i bakken. Fremdrift er et fremmedord, men det gjør kanskje ikke noe. For man kan trøste seg lenge med at det viktigste er å holde på. Som mauren. Det kan til og med være ganske morsomt. Mitt fromme juleønske er at mange syns det. Når jeg tenker meg riktig godt om, er det min julehilsen til alle arkitekter.
Men for min egen del må jeg innrømme at det er like før jeg ikke gidder mer. For ingen har tatt noe som helst hensyn til noe av det jeg har sagt eller skrevet. Bruken av jern har ikke tatt seg opp, hyttebyggingen florerer som aldri før, arkitekturdebatten er full av tåpelige utsagn, gipsplater er fremdeles enerådende, i stedet for kull til Newcastle og sand til Sahara frakter vi vedkubber fra Setesdal til Gudbrandsdal og kjøper stein fra Kina. Arkitektkonkurransene er enda mer kritikkverdige enn før, og kanskje verst av alt: Tyngdeloven gjelder fremdeles. Med full tyngde, så å si. Jeg er åpen for at det kan gå bra, men jeg er skeptisk.