Nyheter
Reisebrev fra Moskva:
Forefallende tanker om forfalne konstruktivistbygg
Meninger om Moskva som by vil være farget av vær og vind, og av hva en ser etter. Det er langt mellom drammene hva hus gjelder, og da er drammene snarere de gylne kupler, om en ikke har en arkitekts bisarre interesse for konstruktivister.
7. desember 2006
Brølende trafikk, øyensynlig helt uten fartsgrenser, og uhemmet parkering innbyr ikke nettopp til vandring, men til et slags orienterings- og etappe-løp med innlagte hinder. Gråheten fra kommunismen dominerer, samtidig som markedsliberalismen utfolder seg uhemmet i gatebildet. Byen ble for meg en metafor for Russland i dag. Over takene stikker Stalins skyskrapere opp så historien ikke glemmes.
Uhyggelig epoke
For ikke altfor mange år siden var gatene stille, de ble behersket av nomenklaturet og dem som hadde medlemskapet i orden. Trafikkreglene var enkle, de store sorte Zim'er med forkjørsrett fremfor de små Ladaer. Solsjenitsyn beskriver i GULag-arkipelet hvorledes varebiler kjørte rundt i de stille morgentimer, påskrevet «Ferskt kjøtt». Og ganske riktig, det var ferskt kjøtt, nemlig nattens fangst av dem som skulle til Lubyanka, GPUs hovedkvarter. Velvillige utenlandske journalister oppfattet det som om myndighetene hadde forsyningene under kontroll.
Levde jeg i virkelighetens verden når jeg gikk rundt og så på mer eller mindre pene hus, skapt i en så uhyggelig epoke, til dels min egen samtid?
Kommunismens uttrykk?
Konstruktivistenes arkitektur uttrykker klarhet, et forsøk på å meddele bygningers bruk i form, struktur og materialer, det nødvendige, det funksjonelle. Tingene som de er.
Det ble bygget lite før i 1928, simpelthen fordi samfunnet var utarmet etter krig og borgerkrig og hadde viktigere oppgaver. Politikken hadde også sin pris. Men i forbindelse med den første femårsplan kom administrasjonsbygg for det nye statsapparat, et imponerende antall arbeiderklubber, teatre og boliger, de siste da med felles rom for opphold, kantine og barnehage, i tråd med den nye ideologi for menneskenes adferd. Etter 1928 slo Stalin til for alvor med sine utrenskninger. De etterfølgende despoter var heller ikke uskyldigheter. Perioden ble kort og hektisk, men husene oppfattes i opinionen som kommunismens uttrykk. Det er en av grunnene til at bevaringstanken ikke slår i gjennom.
Fri for «forstyrrelser»
Av de hus jeg så, skal jeg trekke frem tre-fire stykker, fordi de illustrerer tiden og de problemer en står overfor.
Narkomfin-kollektivet (M. Ginzburg/I. Milinis) var skjellsettende, og vel den bygning som gjenspeiler «den nye livsstil». (Le Corbusier har som kjent bl.a. split-level-løsningen til Marseille-blokken derfra.) Men den beskriver kanskje best tragedien i systemets knusning av ideologien. Innvånerne var opprinnelig byråkrater i «Komissariatet for finans», men de ble etter hvert ryddet av veien. Bygget står ikke lenger på søyler i en romslig park, og mistet sitt opprinnelige idé-innhold i organisering og fellesrom. Det står uhygge av de forfalne vegger. For forfalne er husene, også av tekniske grunner. Fabrikkene og organisasjonene som i sin tid bygget og drev arbeiderklubbene, eksisterer ikke lenger. Bygningsmaterialene var slette, sement ble tynnet med sagflis, og i romantiseringen rundt betongen som «det nye materialet» pusset en plankevegger for å gi det rette inntrykk. Uprøvde materialer ble tatt i bruk, dels av mangel, dels i eksperimenter i den nye tids ånd.
Det slår meg også hvor doktrinær planløsningen kunne være, og hvilke krav den stillet til de arme beboeres levemåte, med et rigorøst system for oppførsel. Men det høres vakkert ut, hva skriver ikke en samtidig kommentator om arkitekt Nikalajevs enorme syvetasjers kollektiv (1929–30) for «sjokkarbeider»-studenter:
«Dette felleshuset for studenter er ikke bare en bolig, men et kompleks for læring og rekreasjon. Bygningens anatomi har en gledelig rasjonalisme. Soveblokken er atskilt fra fellesrommene, slik at ingenting vil forstyrre studentenes søvn. Sovekabinene er fri for forstyrrende gjenstander. Både i interiør og i eksteriør ligner huset et skip med 2000 passasjerer på reise over havet, på vei mot vitenskap og teknologi.»
Planen røper, som det fremgår, autoritær vilje til å oppdra den nye sovjetborger. Tre adskilte blokker, en lang og slank for soving, en mellomliggende for dusj og toaletter, og en med kantine, studiesal og bibliotek. Obligatorisk dusjing til og fra en endeløs vandring mellom soverom og studier, morgen og aften. Ellers ingen sanitæranlegg. Men huset har «drag» det, en aner på tross av nedraste balkonger og annen elendighet felles trekk med Alvar Aaltos sanatorium i Paimio (1929–32). Det er konkrete planer for fornying.
Forbløffende
For å spre kommunismens budskap ble det allerede i 1919–22 reist en radiomast, konstruert av ingeniør Shukov. Den står der fremdeles, og er fremdeles like forbløffende enkel og genial. En rekke konsentriske ringer er løftet opp over hverandre, avstivet med et utvendig gitter.
Selvavstivende, smekkert, lite stål gikk med, noe som var viktig i en så trang tid. Masten ble en prototyp og satt opp rundt omkring i Sovjet. Nå er få tilbake og det er desto viktigere at denne blir bevart. Og som et motstykke til den, Melnikovs (arkitekten bak de mest originale arbeiderklubber) i dag patetiske, runde bolig, hvor han makter å uttrykke konstruktivismens evne til poesi.
Til slutt Le Corbusiers Centrosovus-kjempebygning. Den står forbausende godt, den røde tuff-stein har holdt. Fasaden med dobbelt glass i 30–40 cm avstand gir praktiske fordeler og liv. Men akk, den står ikke lenger på søyler. Grunnplanet er utnyttet, jeg kom ikke lenger enn til inngangen. Dens skjebne røpet ingen respekt for mesteren.
Drømmer drømmes...
Med fare for å bli betraktet som overspent, prøver jeg meg likevel med litt filosofering over de omtalte bygningers forfall:
Det er sagt at kommunisme og kirke streber etter det samme paradis, det ene jordisk og det annet i det hinsidige. Forestillingene om livet der har sterke likhetstrekk. Kanskje er det slik at når livet en lever er mistrøstig, lever en sterkere i drømmenes verden. Vi, eller i alle fall jeg, et privilegert menneske i et privilegert land, har vanskelig for å forestille meg at det himmelske paradis har mer å by på enn det jeg i gode stunder opplever på jorden. Også fordi en, ifølge uttalelse fra Paven, må avstå fra visse jordiske gleder.
Hvorfor blir kirkene vedlikeholdt og tatt hånd om? Til og med bygget opp igjen?
Sovjet-staten brukte 70 år på avkristning. Kirken lever, kommunismen er død. Konstruktivistenes drømmer døde ut allerede i unnfangelsen av det nye samfunn, men drømmer drømmes...
Gir saklighet i materialer og form noen tilfredsstillelse i å erkjenne livet som det er? Livet er hardt, naturen er hard, drømmen er myk. Kirken ved sine gylne kupler antyder en forsmak på en annen og bedre verden.
Er det rart konstruktivismen forfaller?
Tingene taler for seg selv, tingene som de er.
Uhyggelig epoke
For ikke altfor mange år siden var gatene stille, de ble behersket av nomenklaturet og dem som hadde medlemskapet i orden. Trafikkreglene var enkle, de store sorte Zim'er med forkjørsrett fremfor de små Ladaer. Solsjenitsyn beskriver i GULag-arkipelet hvorledes varebiler kjørte rundt i de stille morgentimer, påskrevet «Ferskt kjøtt». Og ganske riktig, det var ferskt kjøtt, nemlig nattens fangst av dem som skulle til Lubyanka, GPUs hovedkvarter. Velvillige utenlandske journalister oppfattet det som om myndighetene hadde forsyningene under kontroll.
Levde jeg i virkelighetens verden når jeg gikk rundt og så på mer eller mindre pene hus, skapt i en så uhyggelig epoke, til dels min egen samtid?
Kommunismens uttrykk?
Konstruktivistenes arkitektur uttrykker klarhet, et forsøk på å meddele bygningers bruk i form, struktur og materialer, det nødvendige, det funksjonelle. Tingene som de er.
Det ble bygget lite før i 1928, simpelthen fordi samfunnet var utarmet etter krig og borgerkrig og hadde viktigere oppgaver. Politikken hadde også sin pris. Men i forbindelse med den første femårsplan kom administrasjonsbygg for det nye statsapparat, et imponerende antall arbeiderklubber, teatre og boliger, de siste da med felles rom for opphold, kantine og barnehage, i tråd med den nye ideologi for menneskenes adferd. Etter 1928 slo Stalin til for alvor med sine utrenskninger. De etterfølgende despoter var heller ikke uskyldigheter. Perioden ble kort og hektisk, men husene oppfattes i opinionen som kommunismens uttrykk. Det er en av grunnene til at bevaringstanken ikke slår i gjennom.
Fri for «forstyrrelser»
Av de hus jeg så, skal jeg trekke frem tre-fire stykker, fordi de illustrerer tiden og de problemer en står overfor.
Narkomfin-kollektivet (M. Ginzburg/I. Milinis) var skjellsettende, og vel den bygning som gjenspeiler «den nye livsstil». (Le Corbusier har som kjent bl.a. split-level-løsningen til Marseille-blokken derfra.) Men den beskriver kanskje best tragedien i systemets knusning av ideologien. Innvånerne var opprinnelig byråkrater i «Komissariatet for finans», men de ble etter hvert ryddet av veien. Bygget står ikke lenger på søyler i en romslig park, og mistet sitt opprinnelige idé-innhold i organisering og fellesrom. Det står uhygge av de forfalne vegger. For forfalne er husene, også av tekniske grunner. Fabrikkene og organisasjonene som i sin tid bygget og drev arbeiderklubbene, eksisterer ikke lenger. Bygningsmaterialene var slette, sement ble tynnet med sagflis, og i romantiseringen rundt betongen som «det nye materialet» pusset en plankevegger for å gi det rette inntrykk. Uprøvde materialer ble tatt i bruk, dels av mangel, dels i eksperimenter i den nye tids ånd.
Det slår meg også hvor doktrinær planløsningen kunne være, og hvilke krav den stillet til de arme beboeres levemåte, med et rigorøst system for oppførsel. Men det høres vakkert ut, hva skriver ikke en samtidig kommentator om arkitekt Nikalajevs enorme syvetasjers kollektiv (1929–30) for «sjokkarbeider»-studenter:
«Dette felleshuset for studenter er ikke bare en bolig, men et kompleks for læring og rekreasjon. Bygningens anatomi har en gledelig rasjonalisme. Soveblokken er atskilt fra fellesrommene, slik at ingenting vil forstyrre studentenes søvn. Sovekabinene er fri for forstyrrende gjenstander. Både i interiør og i eksteriør ligner huset et skip med 2000 passasjerer på reise over havet, på vei mot vitenskap og teknologi.»
Planen røper, som det fremgår, autoritær vilje til å oppdra den nye sovjetborger. Tre adskilte blokker, en lang og slank for soving, en mellomliggende for dusj og toaletter, og en med kantine, studiesal og bibliotek. Obligatorisk dusjing til og fra en endeløs vandring mellom soverom og studier, morgen og aften. Ellers ingen sanitæranlegg. Men huset har «drag» det, en aner på tross av nedraste balkonger og annen elendighet felles trekk med Alvar Aaltos sanatorium i Paimio (1929–32). Det er konkrete planer for fornying.
Forbløffende
For å spre kommunismens budskap ble det allerede i 1919–22 reist en radiomast, konstruert av ingeniør Shukov. Den står der fremdeles, og er fremdeles like forbløffende enkel og genial. En rekke konsentriske ringer er løftet opp over hverandre, avstivet med et utvendig gitter.
Selvavstivende, smekkert, lite stål gikk med, noe som var viktig i en så trang tid. Masten ble en prototyp og satt opp rundt omkring i Sovjet. Nå er få tilbake og det er desto viktigere at denne blir bevart. Og som et motstykke til den, Melnikovs (arkitekten bak de mest originale arbeiderklubber) i dag patetiske, runde bolig, hvor han makter å uttrykke konstruktivismens evne til poesi.
Til slutt Le Corbusiers Centrosovus-kjempebygning. Den står forbausende godt, den røde tuff-stein har holdt. Fasaden med dobbelt glass i 30–40 cm avstand gir praktiske fordeler og liv. Men akk, den står ikke lenger på søyler. Grunnplanet er utnyttet, jeg kom ikke lenger enn til inngangen. Dens skjebne røpet ingen respekt for mesteren.
Drømmer drømmes...
Med fare for å bli betraktet som overspent, prøver jeg meg likevel med litt filosofering over de omtalte bygningers forfall:
Det er sagt at kommunisme og kirke streber etter det samme paradis, det ene jordisk og det annet i det hinsidige. Forestillingene om livet der har sterke likhetstrekk. Kanskje er det slik at når livet en lever er mistrøstig, lever en sterkere i drømmenes verden. Vi, eller i alle fall jeg, et privilegert menneske i et privilegert land, har vanskelig for å forestille meg at det himmelske paradis har mer å by på enn det jeg i gode stunder opplever på jorden. Også fordi en, ifølge uttalelse fra Paven, må avstå fra visse jordiske gleder.
Hvorfor blir kirkene vedlikeholdt og tatt hånd om? Til og med bygget opp igjen?
Sovjet-staten brukte 70 år på avkristning. Kirken lever, kommunismen er død. Konstruktivistenes drømmer døde ut allerede i unnfangelsen av det nye samfunn, men drømmer drømmes...
Gir saklighet i materialer og form noen tilfredsstillelse i å erkjenne livet som det er? Livet er hardt, naturen er hard, drømmen er myk. Kirken ved sine gylne kupler antyder en forsmak på en annen og bedre verden.
Er det rart konstruktivismen forfaller?
Tingene taler for seg selv, tingene som de er.
Ingeniør Shukovs radiomast fra 191922.
Bokollektiv for 2000 studenter av Nikolajev 192931.