Nyheter
Fordommer hemsko for arkitektens anerkjennelse
Det er i grunnen utrolig at vi fortsatt i 2005 sliter med myten om at det er kun den mannlige sivilarkitekten med eget arkitektkontor som har ambisjoner, arbeidskapasitet og geniet som skal til for å skape den mest estetiske og sublime arkitekturen: praktfulle monumenter som i seg selv er så fantastiske i materialbruk og eleganse at den har en egen nytteverdi hevet over samfunnets og brukernes behov og den litt leie utomhussituasjonen som oppsto på grunn av manglende midler... oj-oj, jeg ble visst litt sarkastisk og fordomsfull.
15. mars 2005
Er jeg provosert? Ja. Men jeg oppfordrer til dialog: Er det ikke på tide at vi arkitekter begynner å jobbe seriøst med å dempe ned våre høylytte fordommer overfor alle andre arkitekters roller, arbeidsoppgaver og resultater i arkitektbransjen og det offentlige? En oppnår kun respekt gjennom å vise respekt for andre. Hvis målet for oss arkitekter er innflytelse, anerkjennelse og videre rammer (bedre økonomi og flere muligheter) til å skape gode omgivelser og arkitektur i dette landet, bør vi begynne med å opptre som en samlet, tydelig, voksen og trygg faggruppe. Intern sjikanering arkitektgrupperingene imellom vitner om utrygghet og uvitenhet og er ikke egenskaper som fører til respekt og anerkjennelse i byggebransjen og i samfunnet for øvrig.
Jeg ble, som Ulla Higdem i sitt innlegg «Kjære redaktør av Arkitektnytt» (Arkitektnytt 01/05), «fortørnet» over det siste avsnittet om kjønn i artikkelen «Det store mangfoldet» til Olav Ødegården, publisert i Arkitektnytt rett før jul (Arkitektnytt 20/04). Det er jo fantastisk, nostalgisk og nesten litt søtt at såpass kjønnsdiskriminerende, stigmatiserende og lite gjennomtenkte betraktninger kommer på trykk i dag. Etter å ha lest Ødegårdens motinnlegg i Arkitektnytt 02/05, ser det ut til at han ikke helt er klar over hvordan teksten hans tolkes av mange.
Kort og greit tolker jeg teksten slik at det er viktig for Olav Ødegården å kringkaste og å underbygge gamle, kjente og (for mange) kjære fordommer ved hjelp av statistikk: at flertallet av kvinner er mindre ambisiøse enn sine mannlige kollegaer, og at kvinner hovedsakelig begrunner sine profesjonsvalg opp mot deres selvpålagte rolle som omsorgspersoner. Og at det er mer ambisiøst, utfordrende og krevende å utdanne/jobbe som sivilarkitekt enn landskapsarkitekt. Det er pussig at ikke redaktøren i AN har rådet OØ til å justere et par av setningene for å unngå de mest latterlige tesene i artikkelen. Det som er bra, er at OØ med dette tydliggjør eksisterende fordommer som er til plage for mange og som etter min mening er en hemsko for arkitektbransjens anerkjennelse i samfunnet.
Dagens virkelighet er at mange kvinner, landskapsarkitekter og/eller offentlig ansatte sliter med denne typen fordommer i møte med prosjekterende sivilarkitekter i privat sektor og folk i byggebransjen. Disse fordommene fører til mangel på anerkjennelse og respekt, noe som igjen fører til at det blir vanskeligere for den utsatte å opparbeide nok autoritet til å utføre jobben sin skikkelig.
Alle sliter med fordommer. Kvinner som velger å begrunne offentlig at de har valgt å jobbe i det offentlige pga. påstått større aksept fra arbeidsgiver og bedre muligheter for å være gode omsorgspersoner for sine barn, kringkaster selv store fordommer overfor det å jobbe som prosjekterende arkitekt i konsulentfirma. Mange arkitektkontor har veldig fleksibel arbeidstid, og datateknologien gjør at mange av arbeidsoppgavene prosjekterende arkitekter har, lett kan utføres i hjemmet. Arbeidsmiljøloven og tariffavtalen gir arbeidstagere på profesjonelle arkitektkontor samme permisjonsrettigheter knyttet til omsorg for barn som de i offentlig sektor. At sjefer på private kontor misliker at de ansatte tar vare på barna sine, er en fordom.
Moderne og ambisiøse arkitektkontor satser i dag på prosjekter der resultatene og arkitekturen skapes gjennom tverrfaglig og kreativt samarbeid mellom enkeltindivider med ulike egenskaper og vekslende roller. Denne typen samarbeid forutsetter gjensidig respekt og nysgjerrig åpenhet til andres kompetanse og egenskaper. Globalisering, økt internasjonalt samarbeid og økt faglig samarbeid mellom ulike utdanningsinstitusjoner krever samme type spilleregler: faglig ydmykhet, streben etter innsikt og respekt for enkeltmennesket. En arbeidsmetode som forutsetter at hver og ens fordommer holdes i sjakk ved gjentatte revideringer i løpet av hele livet. Briller må pusses jevnlig.
Jeg ble, som Ulla Higdem i sitt innlegg «Kjære redaktør av Arkitektnytt» (Arkitektnytt 01/05), «fortørnet» over det siste avsnittet om kjønn i artikkelen «Det store mangfoldet» til Olav Ødegården, publisert i Arkitektnytt rett før jul (Arkitektnytt 20/04). Det er jo fantastisk, nostalgisk og nesten litt søtt at såpass kjønnsdiskriminerende, stigmatiserende og lite gjennomtenkte betraktninger kommer på trykk i dag. Etter å ha lest Ødegårdens motinnlegg i Arkitektnytt 02/05, ser det ut til at han ikke helt er klar over hvordan teksten hans tolkes av mange.
Kort og greit tolker jeg teksten slik at det er viktig for Olav Ødegården å kringkaste og å underbygge gamle, kjente og (for mange) kjære fordommer ved hjelp av statistikk: at flertallet av kvinner er mindre ambisiøse enn sine mannlige kollegaer, og at kvinner hovedsakelig begrunner sine profesjonsvalg opp mot deres selvpålagte rolle som omsorgspersoner. Og at det er mer ambisiøst, utfordrende og krevende å utdanne/jobbe som sivilarkitekt enn landskapsarkitekt. Det er pussig at ikke redaktøren i AN har rådet OØ til å justere et par av setningene for å unngå de mest latterlige tesene i artikkelen. Det som er bra, er at OØ med dette tydliggjør eksisterende fordommer som er til plage for mange og som etter min mening er en hemsko for arkitektbransjens anerkjennelse i samfunnet.
Dagens virkelighet er at mange kvinner, landskapsarkitekter og/eller offentlig ansatte sliter med denne typen fordommer i møte med prosjekterende sivilarkitekter i privat sektor og folk i byggebransjen. Disse fordommene fører til mangel på anerkjennelse og respekt, noe som igjen fører til at det blir vanskeligere for den utsatte å opparbeide nok autoritet til å utføre jobben sin skikkelig.
Alle sliter med fordommer. Kvinner som velger å begrunne offentlig at de har valgt å jobbe i det offentlige pga. påstått større aksept fra arbeidsgiver og bedre muligheter for å være gode omsorgspersoner for sine barn, kringkaster selv store fordommer overfor det å jobbe som prosjekterende arkitekt i konsulentfirma. Mange arkitektkontor har veldig fleksibel arbeidstid, og datateknologien gjør at mange av arbeidsoppgavene prosjekterende arkitekter har, lett kan utføres i hjemmet. Arbeidsmiljøloven og tariffavtalen gir arbeidstagere på profesjonelle arkitektkontor samme permisjonsrettigheter knyttet til omsorg for barn som de i offentlig sektor. At sjefer på private kontor misliker at de ansatte tar vare på barna sine, er en fordom.
Moderne og ambisiøse arkitektkontor satser i dag på prosjekter der resultatene og arkitekturen skapes gjennom tverrfaglig og kreativt samarbeid mellom enkeltindivider med ulike egenskaper og vekslende roller. Denne typen samarbeid forutsetter gjensidig respekt og nysgjerrig åpenhet til andres kompetanse og egenskaper. Globalisering, økt internasjonalt samarbeid og økt faglig samarbeid mellom ulike utdanningsinstitusjoner krever samme type spilleregler: faglig ydmykhet, streben etter innsikt og respekt for enkeltmennesket. En arbeidsmetode som forutsetter at hver og ens fordommer holdes i sjakk ved gjentatte revideringer i løpet av hele livet. Briller må pusses jevnlig.