Nyheter
Forbruk
Min far hadde blyantforlenger. Når blyantstumpen var spisset ned til en lengde hvor det var vanskelig å styre den mellom tommel- og pekefinger, kunne man putte stumpen inn i et slags blyantskaft med en metallholder, som ble strammet med en glidemuffe. Så kunne man bruke blyanten til det bare var 1,5 cm igjen.
12. november 2001
Blyantforlengeren hadde sin plass sammen med regnestaven i et lite skinnfutteral i vestlommen. Begge hjelpemidler var i bruk når det skulle hjelpes til med hjemmeleksen: To ganger fire er jo cirka åtte, gutten min. Blyantforlengeren bidro til at far med lett, men fast hånd kunne sette to streker under svaret, litt på skrå. Det virket veldig trygt og riktig.
Jeg vet ikke om alle på fars kontor var satt opp med blyantforlenger. Kanskje var det slik at hvis du først var berettiget til blyant, så fikk du også blyantforlenger. Det ville jo vært logisk. Iallfall var blyantforlengeren kjempepraktisk og sikkert økonomisk. Men det siste var det ingen som snakket om. Blyantforlengeren var ikke resultat av et program for sparing. Jeg har for eksempel aldri sett reklamen: «Min sykkel er finansiert med blyantforlengeren Longhorn» eller noe lignende. Det bare var slik. Blyanter var ikke en selvfølge. Ikke sko heller. Derfor ble de hel- og halvsålt inntil det ikke var noe overlær å feste sålene på.
Slikt lønner seg ikke lenger. Og når noe ikke lønner seg, må det kampanjer til. Noen få er lydige og tar lojalt fatt på den tunge vei mot strømmen. De bruker en dag på å finne skomakeren som halvsåler, og knuger blyantstumpen mellom stive fingre. Vi er bekker små, tenker de sikkert. De har vår sympati, men vi gidder ikke. For vi er realister. Blyanter og sko er det nok av.
Og ta nå for eksempel dette med vedfyring. Det er gode tider for produsenter av ved. Ovner og peiser er det kanskje mest av der det er bjerkeskog, og den blir det mer og mer av. Før i tiden spiste geiteflokkene alle bjerkeskuddene, sier de som har greie på sånt. Nå spiser bjerkeskogen seg opp mot fjellet, og geiter ser vi sjelden. Men geitost blir det likevel stadig mer av. I Gudbrandsdalen finner vi alt. Peiser, ovner, geitost og bjerk – i store mengder. Brensel finner du også, rett utenfor ovnsdøren så å si. På bensinstasjonen på Vinstra selger de ved. Nydelig er bjerkeveden ordnet i gjennomsiktige, bærevennlige plastsekker. Produsert, kappet og pakket på Valle i Setesdal! Det er rart, men ikke rarere enn at den prima knusktørre Vinstra-veden med sin delikate never sannsynligvis er sterkt ettertraktet på Valle eller et annet fjerntliggende sted. Vi er som mauren. Pinner slepes hit og dit.
Det økte vedsalget har neppe noe med strømprisen å gjøre, snarere med alle hyttene som har minst tre peiser hver. Snart vil noen regne på ressursforbruket ved å frakte veden på kryss og tvers over landet. Regnestykket vil bli etterfulgt av kampanjen «Bruk lokal ved!» Vedfanatikere vil slutte seg sammen i vedklubber, forhandle med kommunen om parseller for ved-dyrking, og arrangere konkurranser i kapping, kløving og stabling. Men alt i alt vil det nok lønne seg å kjøpe den veden som er kappet og pakket langt unna. Akkurat som med stein og glass og andre tunge saker. Slik er det i konkurransesamfunnet. Noen går nedenom – for eksempel alle dem som tjente sitt levebrød på blyantforlengerfabrikken. Ledelsen søkte om statstilskudd og fikk det i noen år, men en dag var det ugjenkallelig slutt.
Noen syns dette er rart. Kanskje er det rart at ikke flere syns det er rart? Hva da?
Jeg vet ikke om alle på fars kontor var satt opp med blyantforlenger. Kanskje var det slik at hvis du først var berettiget til blyant, så fikk du også blyantforlenger. Det ville jo vært logisk. Iallfall var blyantforlengeren kjempepraktisk og sikkert økonomisk. Men det siste var det ingen som snakket om. Blyantforlengeren var ikke resultat av et program for sparing. Jeg har for eksempel aldri sett reklamen: «Min sykkel er finansiert med blyantforlengeren Longhorn» eller noe lignende. Det bare var slik. Blyanter var ikke en selvfølge. Ikke sko heller. Derfor ble de hel- og halvsålt inntil det ikke var noe overlær å feste sålene på.
Slikt lønner seg ikke lenger. Og når noe ikke lønner seg, må det kampanjer til. Noen få er lydige og tar lojalt fatt på den tunge vei mot strømmen. De bruker en dag på å finne skomakeren som halvsåler, og knuger blyantstumpen mellom stive fingre. Vi er bekker små, tenker de sikkert. De har vår sympati, men vi gidder ikke. For vi er realister. Blyanter og sko er det nok av.
Og ta nå for eksempel dette med vedfyring. Det er gode tider for produsenter av ved. Ovner og peiser er det kanskje mest av der det er bjerkeskog, og den blir det mer og mer av. Før i tiden spiste geiteflokkene alle bjerkeskuddene, sier de som har greie på sånt. Nå spiser bjerkeskogen seg opp mot fjellet, og geiter ser vi sjelden. Men geitost blir det likevel stadig mer av. I Gudbrandsdalen finner vi alt. Peiser, ovner, geitost og bjerk – i store mengder. Brensel finner du også, rett utenfor ovnsdøren så å si. På bensinstasjonen på Vinstra selger de ved. Nydelig er bjerkeveden ordnet i gjennomsiktige, bærevennlige plastsekker. Produsert, kappet og pakket på Valle i Setesdal! Det er rart, men ikke rarere enn at den prima knusktørre Vinstra-veden med sin delikate never sannsynligvis er sterkt ettertraktet på Valle eller et annet fjerntliggende sted. Vi er som mauren. Pinner slepes hit og dit.
Det økte vedsalget har neppe noe med strømprisen å gjøre, snarere med alle hyttene som har minst tre peiser hver. Snart vil noen regne på ressursforbruket ved å frakte veden på kryss og tvers over landet. Regnestykket vil bli etterfulgt av kampanjen «Bruk lokal ved!» Vedfanatikere vil slutte seg sammen i vedklubber, forhandle med kommunen om parseller for ved-dyrking, og arrangere konkurranser i kapping, kløving og stabling. Men alt i alt vil det nok lønne seg å kjøpe den veden som er kappet og pakket langt unna. Akkurat som med stein og glass og andre tunge saker. Slik er det i konkurransesamfunnet. Noen går nedenom – for eksempel alle dem som tjente sitt levebrød på blyantforlengerfabrikken. Ledelsen søkte om statstilskudd og fikk det i noen år, men en dag var det ugjenkallelig slutt.
Noen syns dette er rart. Kanskje er det rart at ikke flere syns det er rart? Hva da?