Nyheter
- Forbi godt og dårlig
Den stille krisen ved Arkitekturfakultetet på NTNU kommer til uttrykk på mange områder, men bunner til syvende og sist i en systemfeil. En eventuell metodediskusjon – på prosjektnivå, innen videreutdanning og på institusjonsnivå – vil kreve et forpliktende utgangspunkt.
14. desember 2005
Utsagnet «Vi er et fakultet som gjør det bra, men vi skal bli enda mer synlig og utadvendt» fra påtroppende dekanus var innfallsvinkelen i mitt innlegg i Arkitektnytt 17/05. Under overskriften «Hvor bra er Norges største og eldste arkitekturinstitusjon?» hevdet jeg at det eksisterende står for sterkt ved AB-fakultetet, på bekostning av klare premisser og nyskapning. Professor Svein Erik Svendsen (SES), deretter ledelsen, ved dekanus Tore I. Haugen (TIH), prodekanus Fredrik Shetelig (FS) og fakultetsdirektør Gunnar Parelius (GP), svarer. Det er viktig å merke seg at begge tekstene åpner for nye metoder og teoretisk behandling av den kreative utformingsdelen av faget. Utsagnene «bra, utadvendt og synlig» drøftes i det følgende – for å unngå en debatt hvor synlighet går på bekostning av forpliktende utadvendthet.
Professoral utladning
I «På høstjakt ved NTNU» i Arkitektnytt 18/05 sparer ikke SES på kruttet i et innlegg som henger på netthinnen. Det er selvfølgelig ikke min mening å kritisere den helt nye fakultetsledelsen. Ikke den gamle heller, selv om en kan stille spørsmålstegn ved avgjørelser eller mangel på sådanne angående FoU/AoK og om fakultetet åpner opp en faglig scene, for eksempel i debatten om byen og universitetet. Det er heller ikke slik at norsk arkitektur nødvendigvis ville vært tjent med en dekanus som står som arkitekt bak anerkjente byggverk. Derimot tror jeg norsk arkitektur er tjent med at kriteriene for driften av fakultetet presenteres offentlig, og at dette styrker ledelsens manøvreringsdyktighet og modererer professorer som ikke er lette å lede. Det tok jeg også opp i kronikken «LOGOs, et identifiserende standpunkt for et fakultet på glid» i 2003, hvor jeg hevdet at dekanens tilsettingstale med fordel kunne danne forordet i «årboken», trykket når fire år har gått.
Trygg på smertegrensen
Fakultetsledelsen kommer til uttrykk i Arkitektnytt 19/05, gjennom et intervju av NTNUs informasjonsmedarbeider Kenneth Stoltz «– Størst, eldst – og vil på pallen». Utgangspunktet – hvor bra er arkitekturinstitusjonen – dreies mot hvor god utdanningen er. Det redegjøres for hvor vanskelig det er å måle en slik kvalitet. Det understrekes at det er i fakultetets interesse at styrker og svakheter kommer på bordet og frem i lyset, dette kan vi være trygge på. Nå er det ikke alltid mennesker eller institusjoner handler i tråd med egne interesser. Det refereres til en ekstern evaluering, som så vidt meg bekjent verken er i hovedsak positiv eller offentlig tilgjengelig. På fakultetets nettside kan en klikke seg inn på utdanning og forskning. Her finnes om lag én A4-side med institusjonens kjerneområder, som deretter forgreines på ulike sett. Det foreligger ikke ett overordnet dokument som binder undervisning, forskning og ledelsens perspektiv sammen. På AHOs nettside finnes en 15 siders strategisk plan og en virksomhetsplan på ytterligere 50 sider. Ved skifte av direktør ved Norsk Form etter 10 års drift, ble det laget en offentlig evaluering. Man skulle tro at også fakultetet ville være tjent med å presentere spillereglene i det offentlige rom.
AB-fakultetet vil kanskje komme på den nordeuropeiske pallen i en utsøkt arkitektur/billedkunstgren. Det vil synliggjøre egenart og videreutvikle de beste kvaliteter. Det skal også fornye seg, være åpent, nyskapende og eksperimentelt. Dette kan ingen være uenig i, men det er fortsatt uklart hvor smertegrensen går ved neste korsvei, når det eksisterende krever mer og nyskapning skal prioriteres.
Post Uga-Traga
Et frislepp fant sted på nittitallet, eller kanskje glapp det, da en tradisjon forlot fakultetet med professorene Terje Moe og Karl Otto Ellefsen. De hadde likefullt ulik tilnærming i Trondheim. Moe introduserte studiet og de kreative aspektene av faget for over tusen blivende arkitekter, blant annet gjennom byen Uga-Traga og grenseoppgangen og mutasjonen i den berømte darwinistiske «hun steg ur hav»-forelesningen. Han trakk også trådene til funksjonalismen og Korsmo, som bar i seg evig «ung arkitektur». Ellefsen viderefører den internasjonale tradisjonen gjennom å trekke inn OMA-referanser ved AHO, en Knut Knutsen-inspirert skole. OMA-foredraget «Transcending rationalism» på Arkitekturdagen 14/10 bekrefter relasjonen.
Jeg etterlyser et klart og tydelig dekanat, så en ikke får mer av det en har nok av. Dette kan også redusere et eventuelt inntrykk av en mulig triksekultur og at alt som ligger utenfor gjenværende 68-professorers interesseområde defineres som upresist eller for vidt. Det er bred enighet om at det er vanskelig å måle kvalitet; i stedet kan ledelsen ved tiltredelse være åpen og utadvendt med intensjoner og strategier, og dokumentere resultatet i etterkant. Dette kunne gi en sterkere prosess ved Norges største og eldste arkitekturinstitusjon, som går forbi diskusjonen om godt og dårlig.
Professoral utladning
I «På høstjakt ved NTNU» i Arkitektnytt 18/05 sparer ikke SES på kruttet i et innlegg som henger på netthinnen. Det er selvfølgelig ikke min mening å kritisere den helt nye fakultetsledelsen. Ikke den gamle heller, selv om en kan stille spørsmålstegn ved avgjørelser eller mangel på sådanne angående FoU/AoK og om fakultetet åpner opp en faglig scene, for eksempel i debatten om byen og universitetet. Det er heller ikke slik at norsk arkitektur nødvendigvis ville vært tjent med en dekanus som står som arkitekt bak anerkjente byggverk. Derimot tror jeg norsk arkitektur er tjent med at kriteriene for driften av fakultetet presenteres offentlig, og at dette styrker ledelsens manøvreringsdyktighet og modererer professorer som ikke er lette å lede. Det tok jeg også opp i kronikken «LOGOs, et identifiserende standpunkt for et fakultet på glid» i 2003, hvor jeg hevdet at dekanens tilsettingstale med fordel kunne danne forordet i «årboken», trykket når fire år har gått.
Trygg på smertegrensen
Fakultetsledelsen kommer til uttrykk i Arkitektnytt 19/05, gjennom et intervju av NTNUs informasjonsmedarbeider Kenneth Stoltz «– Størst, eldst – og vil på pallen». Utgangspunktet – hvor bra er arkitekturinstitusjonen – dreies mot hvor god utdanningen er. Det redegjøres for hvor vanskelig det er å måle en slik kvalitet. Det understrekes at det er i fakultetets interesse at styrker og svakheter kommer på bordet og frem i lyset, dette kan vi være trygge på. Nå er det ikke alltid mennesker eller institusjoner handler i tråd med egne interesser. Det refereres til en ekstern evaluering, som så vidt meg bekjent verken er i hovedsak positiv eller offentlig tilgjengelig. På fakultetets nettside kan en klikke seg inn på utdanning og forskning. Her finnes om lag én A4-side med institusjonens kjerneområder, som deretter forgreines på ulike sett. Det foreligger ikke ett overordnet dokument som binder undervisning, forskning og ledelsens perspektiv sammen. På AHOs nettside finnes en 15 siders strategisk plan og en virksomhetsplan på ytterligere 50 sider. Ved skifte av direktør ved Norsk Form etter 10 års drift, ble det laget en offentlig evaluering. Man skulle tro at også fakultetet ville være tjent med å presentere spillereglene i det offentlige rom.
AB-fakultetet vil kanskje komme på den nordeuropeiske pallen i en utsøkt arkitektur/billedkunstgren. Det vil synliggjøre egenart og videreutvikle de beste kvaliteter. Det skal også fornye seg, være åpent, nyskapende og eksperimentelt. Dette kan ingen være uenig i, men det er fortsatt uklart hvor smertegrensen går ved neste korsvei, når det eksisterende krever mer og nyskapning skal prioriteres.
Post Uga-Traga
Et frislepp fant sted på nittitallet, eller kanskje glapp det, da en tradisjon forlot fakultetet med professorene Terje Moe og Karl Otto Ellefsen. De hadde likefullt ulik tilnærming i Trondheim. Moe introduserte studiet og de kreative aspektene av faget for over tusen blivende arkitekter, blant annet gjennom byen Uga-Traga og grenseoppgangen og mutasjonen i den berømte darwinistiske «hun steg ur hav»-forelesningen. Han trakk også trådene til funksjonalismen og Korsmo, som bar i seg evig «ung arkitektur». Ellefsen viderefører den internasjonale tradisjonen gjennom å trekke inn OMA-referanser ved AHO, en Knut Knutsen-inspirert skole. OMA-foredraget «Transcending rationalism» på Arkitekturdagen 14/10 bekrefter relasjonen.
Jeg etterlyser et klart og tydelig dekanat, så en ikke får mer av det en har nok av. Dette kan også redusere et eventuelt inntrykk av en mulig triksekultur og at alt som ligger utenfor gjenværende 68-professorers interesseområde defineres som upresist eller for vidt. Det er bred enighet om at det er vanskelig å måle kvalitet; i stedet kan ledelsen ved tiltredelse være åpen og utadvendt med intensjoner og strategier, og dokumentere resultatet i etterkant. Dette kunne gi en sterkere prosess ved Norges største og eldste arkitekturinstitusjon, som går forbi diskusjonen om godt og dårlig.