Nyheter
Fløgstads arkitekturfortelling
«Både arkitektur og romandikting er kronotopar,» forklarer Kjartan Fløgstad i innledningen til boken om Snøhetta, «det vil seia at dei handlar om tida i rommet, og rommet i tida. Saman har arkitektane og eg gitt oss tid, og sett i rommet, på kvar vår måte.»
19. oktober 2004
Denne erklærte distinksjon – «på kvar vår måte» – overser arkitekt Silvie Le Muzic i sin anmeldelse av boken Snøhetta. Hus som vil meg hysa (Det Norske Samlaget 2004) i siste nummer av Byggekunst (5/04). «Som arkitekt kan jeg... ikke se at Fløgstad har skrevet om Snøhettas arbeid på en måte som bidrar til at jeg kan gjøre meg opp en mening om det jeg leser og ser,» konstaterer hun. «Boken uttrykker forfatterens høyst subjektive syn på Snøhettas prosjekter,» til tross for – påpeker hun – at han selv har vært innom arkitektstudiet på NTH. «Som arkitekt vil jeg vite mer om Snøhettas arbeid, deres tanker, konsepter, prosesser, resultat og arkitektene bak.» Hun etterlyser «Snøhettas stemme i større grad», spør om boken tjener «forståelsen av Snøhettas verk» og avslutter med å fastslå at hun er fascinert av arkitektkontorets utviklingshistorie og vil «vite mer om veien dit, veien videre og jeg vil ha det rett fra kilden».
Men hvem er det som har skrevet denne boken, og hvem skriver han for? Silvie Le Muzic leser – og kritiserer – boken som arkitekt, hun ber om en yrkesorientert og instrumental lærebok, ja hun har bokstavelig talt veid trykksaken og hevder i anmeldelsens tittel at «880 gram er ikke nok».
I mine øyne har den skjønnlitterære forfatteren og kulturskribenten Kjartan Fløgstad først og fremst skrevet Snøhetta-boken for arkitekturinteresserte; hans anliggende er å plassere byggekunsten i et videre kulturperspektiv slik at allmennheten – folk som er opptatt av de fysiske omgivelser – får en dypere forståelse for arkitekturens vesen og sivilisatoriske kontekst. Fløgstad byr på en fortelling om forholdet mellom hus, landskap og samfunn. Dette gjør han med sin særegne fortellerstemme, han skildrer og tolker Snøhettas byggverk på sin språklig karakteristiske måte, fri for den profesjonsbaserte tenkning og det spesialiserte vokabular vi arkitekter ofte er fanget i når vi skriver om arkitektoniske spørsmål.
Selvsagt trenger vi den typen nyttige lærebøker Silvie Le Muzic ber om, og de utgis stadig her i landet og internasjonalt, men samtidig er det nødvendig at noen setter yrkesutøvelsen vår inn i en tverrfaglig og multikulturell sammenheng. Dette makter Bendik Wold, litteraturredaktør i Morgenbladet, i sin anmeldelse av Fløgstads bok i samme nummer av Byggekunst. Han vinkler artikkelen inn mot tidligere filosofers og dikteres arkitekturoppfatninger, trekker kunstteoretiske paralleller til Fløgstads øvrige forfatterskap, drøfter tid/rom-aspekter og finner interessante fellestrekk mellom bildekunst, litteratur og arkitektur. Wold leser Kjartan Fløgstads bok som «en poetikk», som «forfatterens kommentar til sitt eget forfatterskap», og er lettet over at boken ikke ble «en introduksjon til Snøhettas arkitektur» i tradisjonell forstand. Likevel, oppsummerer Bendik Wold, viser denne metode seg som «forbløffende produktiv i analysene av det enkelte byggverk».
Det er positivt at redaktør av Byggekunst, Ingerid Helsing Almaas, trekker fagteoretiske diskurser inn i bladet, senest med flere innlegg om estetikkbegrepet, og i dette tilfellet ved å bringe to anmeldelser av samme bok. Så kan leseren selv gjøre seg opp en mening om de motstridende beskrivelsene av Kjartan Fløgstads Snøhetta-bok.
Men hvem er det som har skrevet denne boken, og hvem skriver han for? Silvie Le Muzic leser – og kritiserer – boken som arkitekt, hun ber om en yrkesorientert og instrumental lærebok, ja hun har bokstavelig talt veid trykksaken og hevder i anmeldelsens tittel at «880 gram er ikke nok».
I mine øyne har den skjønnlitterære forfatteren og kulturskribenten Kjartan Fløgstad først og fremst skrevet Snøhetta-boken for arkitekturinteresserte; hans anliggende er å plassere byggekunsten i et videre kulturperspektiv slik at allmennheten – folk som er opptatt av de fysiske omgivelser – får en dypere forståelse for arkitekturens vesen og sivilisatoriske kontekst. Fløgstad byr på en fortelling om forholdet mellom hus, landskap og samfunn. Dette gjør han med sin særegne fortellerstemme, han skildrer og tolker Snøhettas byggverk på sin språklig karakteristiske måte, fri for den profesjonsbaserte tenkning og det spesialiserte vokabular vi arkitekter ofte er fanget i når vi skriver om arkitektoniske spørsmål.
Selvsagt trenger vi den typen nyttige lærebøker Silvie Le Muzic ber om, og de utgis stadig her i landet og internasjonalt, men samtidig er det nødvendig at noen setter yrkesutøvelsen vår inn i en tverrfaglig og multikulturell sammenheng. Dette makter Bendik Wold, litteraturredaktør i Morgenbladet, i sin anmeldelse av Fløgstads bok i samme nummer av Byggekunst. Han vinkler artikkelen inn mot tidligere filosofers og dikteres arkitekturoppfatninger, trekker kunstteoretiske paralleller til Fløgstads øvrige forfatterskap, drøfter tid/rom-aspekter og finner interessante fellestrekk mellom bildekunst, litteratur og arkitektur. Wold leser Kjartan Fløgstads bok som «en poetikk», som «forfatterens kommentar til sitt eget forfatterskap», og er lettet over at boken ikke ble «en introduksjon til Snøhettas arkitektur» i tradisjonell forstand. Likevel, oppsummerer Bendik Wold, viser denne metode seg som «forbløffende produktiv i analysene av det enkelte byggverk».
Det er positivt at redaktør av Byggekunst, Ingerid Helsing Almaas, trekker fagteoretiske diskurser inn i bladet, senest med flere innlegg om estetikkbegrepet, og i dette tilfellet ved å bringe to anmeldelser av samme bok. Så kan leseren selv gjøre seg opp en mening om de motstridende beskrivelsene av Kjartan Fløgstads Snøhetta-bok.