Arkitektnytt

Vår tur gikk til Gråfjell i år. Gråfjell er blitt et populært sted, fordi det ligger midt i den vakre fjellheimen. Kjendisene forteller oss hvor viktig påsken er. Man kan nyte fjellets ro, trekke naturen inn i store drag, være uavhengig av timeplan, stress og mas, nyte lange frokoster, vin og gode samtaler, den lune peiskosen, sove lenge, gå enda lengre turer, være sammen alle sammen, hygge seg med spill og bøker, lage god mat, men oppvasken deler vi på. Noen understreker derimot at de foretrekker å gjøre ingenting, men jeg er ikke helt sikker på hva forskjellen er.

Heldigvis er det mange Gråfjell i Norge. Vårt Gråfjell er nok det fineste, men jeg vil ikke si hvor det er. I de siste årene er det en foruroligende økning av aktiviteter der. Nå er det nok. Derfor vil vi heretter holde adressen hemmelig. På den måten kan vi hindre at enda flere vil bile opp for å kose seg. Det har jeg lært av filosofen og naturelskeren Peter Wessel Zappfe. Han ville ikke svare på spørsmål om hvor han hadde sine favorittsteder, og harselerte nådeløst over naturreportasjer i pressen med bildetekster som: «Det er synd at ikke flere får oppleve den betagende stillheten i Ørnedalen.»

Gråstølene heter den opprinnelige setergrenda ved foten av Gråfjell. Det er snart en mannsalder siden det var buskap på setrene der. Som alle Sisyfoser liker jeg å øse av de erfaringer som et langt liv fylt av nytteløse gjentagelser har gitt. I håp om å få gitt til beste en aldri så liten forelesning, spurte jeg derfor mitt femtenårige barnebarn om han visste hva en seter var. «Det er vel en slags gård,» var det litt nølende svaret som ga anledning til en omfattende innføring i naturalhusholdningens finesser. Størst interesse knyttet seg utvilsomt til det faktum at fru Sisyfos som barn hadde hentet melk i spann i den grå bua bakom knausen der borte, til venstre for den store parkeringsplassen.

På temaet «Den norske forvandlingen» kan jeg holde det gående i timevis. Etter innledende runder om ysting, kløving og hesjing, går det med glidende overganger videre i strukturendringer i næringsliv og byggeskikk – det er jo en sammenheng i alt – for til slutt ende opp med veibygging i fjellet. Fra de fleste bygdene i Norge går det nå bilveier inn til den innerste stølen. Veiene er et kombinert resultat av kraftutbygging og melkebilkjøring fra den siste perioden da fjellbeitene fremdeles ble utnyttet. Hvis man tar seg inn fra nabobygda på den andre siden av vannskillet, vil man oppdage at det mangler ca. en kilometer vei for at de to bygdene skal være knyttet sammen.

Denne manglende veistumpen er siste skanse for vern av gjenværende norsk natur.
Villmark er det lite av i Norge. Bortsett fra noen få kvadratmil med stein og tinder har all natur bestandig vært brukt. Brukt til beiter, fôrproduksjon, brensel og trevirke, jakt og fiske. Fine formål alt sammen, men ikke lenger så viktige. Nå er det rekreasjon. Og da opplever vi det paradoksale at rekreasjonsmulighetene smuldrer bort mellom hendene på oss nettopp mens vi tilrettelegger for at flest mulig skal ha glede av dem.

Joda, for oss som har hytte er det selvfølgelig lett å være negativ. Det er bakstreversk, ondsinnet og hjerteløst. For hyttelivet fører jo mye godt med seg. Folk er ute, og de er snille. Kan man bedre ha det?

«Den var vel varm,» sa poden. Jeg forsto ikke. «Melken som kom rett fra kua,» måtte han forklare.
«Å nei, de fulle melkespannene ble satt i bekken til kjøling, i bekken som går i stikkrenna under veien der borte.»