Nyheter
NLAs fagdag i Geiranger 1. april
Fjordlandskap til salgs?
– Ja! svarte Geir Gjerde, reiselivssjef i Geiranger, like før gardinene endelig ble trukket til side i lokalet og de bratte fjellsidene kom til syne igjen. – Men, på visse betingelser.
3. mai 2005
– Lokalsamfunnet må få noe tilbake, samtidig som ansvaret ikke kan overlates til det alene. For med et kulturlandskap i endring, et verdensomspennende turistmarked og fokus på kommunikasjon og tilgjengelighet, er det svært mange utfordringer å ta tak i, utdypet han.
De fleste av oss hadde begynt dagen tidlig. Flyturen fra Oslo i klar morgenluft satte en høy standard for dagens landskapsinntrykk, og etter en times venting på Vigra og litt forvirring rundt videre transport, var vi klare for mer. Blant landskapsarkitektdelegasjonen fra hele landet var det både morgentrøtte og forventingsfylte øyne å se, noen på det åpne dekket, andre i myke stoler med utsikt til siden. Vi var på full fart innover fjorden – omsluttet av det dramatiske landskapet og i oss selv en vesentlig del av temaet for årets fagdag.
Et nasjonalt ikon
Båten satte fart og landskapet ble stadig mer storslagent. Den spredte bebyggelsen ble til nesten usynlige hyllegårder. Det er små byggverk som virkelig gir landskapet skala og forteller historier. Her og der, langt oppe i fjellveggen, en slyngende horisontal linje – stedvis avbrutt av et mørkt hull. Det er vegen. Vegen med rasteplasser og utsiktspunkt som vi skulle få høre mer om senere. Plutselig var vi forbi tettstedet som produserer ferdigpizza til hele Norge, og enda et par fosser. For de som ikke hadde nok med å ta innover seg de vakre omgivelsene, var det mulighet for å høre om kultur og natur under dekk.
Til kai innerst i fjorden. Vi hadde nettopp fått oppleve en sjelden landskapstype som har vært besøkt i 150 år: Fjordlandskapet – et nasjonalt ikon og landskapsturismens krybbe, ifølge Gaute Sønstebø fra Direktoratet for naturforvaltning. Området har i dag kun en mild verneform, men Norge har søkt om å få Geirangerfjorden på verdensarvlisten. Kan et slikt kvalitetsstempel fungere som vern mot ødeleggende tiltak? Eller vil en listeplass forsterke et press som vi ikke engang i dag klarer å håndtere?
Hotelldirektøren ønsket oss velkommen i sentrum. Parkeringsproblematikken syntes å være like aktuell her som de fleste steder i Norge. Heldigvis hadde bygda med et nødskrik evnet å bevare viktige identitetsskapende bygg, som sto akkurat der mange hadde ment bilene burde stå i stedet. Vi trasket opp bakken til hotellet og gjorde oss klar for en ettermiddag som viste seg å være et maraton av innlegg preget av engasjement og en viss grad av ydmykhet.
Markedsføring av landet
Geomorfologi – læren om landskapsformer. Et spennende fagområde som vi landskapsarkitekter helt sikkert burde kjenne mer til.
– Geodiversitet pluss biodiversitet er lik naturdiversitet, fortalte Lars Erikstad fra Norsk institutt for naturforvaltning. Forståelsen av denne sammensatte naturverdien er viktig for å kunne vurdere konsekvenser og jobbe med arealplanlegging. Mennesket fascineres av det vakre, rare og dramatiske. I Norge har vi et geologisk grunnlag som fyller disse kriteriene til gagns. Geotypene blir derfor det viktigste element i markedsføringen av landet. Men hvordan skal vi klare å forvalte det helhetlige landskapet – det som er satt sammen av geo- og biomangfold, friluftsliv, kulturvern og turisme? Den europeiske landskapskonvensjonen erkjenner i det miste denne helheten, og kan kanskje hjelpe oss et stykke på vei.
Tilbake til vegen som klamrer seg til fjellsidene. Hva tror turistene om Norge og vår kulturelle side når de ser de dårlige, ofte tilfeldige, stoppestedene? Landskapsarkitekt Arne Smedsvig viste oss bilder av hva turisten møter i dag. Mange steder er også «gode nok», og noen få er vakre. Men flere stoppesteder skal få høyere kvalitet langs de nasjonale turistvegene. Igjen settes parkering og adkomst på dagsordenen, krav om helhetlig og god design og ikke minst målet om en utforming som ikke konkurrerer med natur- og landskapsopplevelsen. Så kan en jo diskutere hvor praktisk det er med hvit betong som dekke på et utsiktspunkt og et toalett med stort antall besøkende. Det hadde også byggherren noen kommentarer til. Det er vel for øvrig en selvfølge at valg av løsninger påvirker driftskostnadene, og at vedlikeholdsbudsjettet bør økes i mange prosjekter for å opprettholde tilfredsstillende kvalitet over tid. Eller skal en kun planlegge med tanke på minimum vedlikehold?
Det er for øvrig ikke bare landskapsarkitekter som planlegger stoppesteder langs turistveger. Reiulf Ramstad er sivilarkitekt og presenterte vinnerutkastet i konkurransen om Trollstigplatåets nye utforming. På et sted som i dag er kaotisk, utflytende, utilgjengelig og trafikkfarlig, er målet å gjennomføre en trinnvis prosess med å rydde og samlokalisere funksjoner. Ifølge Ramstad bør vi også i landskapet ha et klarere forhold til urbanitet og etablere et klart skille mellom bygg og omgivelser.
Ansvar for merkevaren
For 100 år siden ble Vestlandet avskoget, og det var krisestemning. Nå gror det til, og det er ny krisestemning. Dårlig avkastning i landbruket i kombinasjon med dårlige arealplaner og stor dispensasjonsvilje, fører raskt til et utbyggingskaos i landbrukslandskapet. Landbruksdirektør Ole Bakkebø viste oss manipulerte fremtidsbilder med klonet, utflytende bebyggelse som nok er mer virkelighet enn skrekkscenario mange steder. En slik utvikling forringer landskapet betraktelig. Det er da vi må stoppe opp og spørre oss: Hvem tar ansvaret for denne merkevaren som fjordlandskapet representerer i Norge? Hvilken rolle har vi som landskapsarkitekter i markedsføringen av landskapskvaliteter eller i arealforvaltningen? Tør vi ta tak i landskapskonvensjonen? Eller skal vi bare bry oss om de urbane byrom og valget mellom stein og betong?
Det var nesten kveld før reiselivssjefen avrundet med å utfordre NLA: «Gi oss innspill fra deres opphold og inntrykk. Fortell oss hvordan dere kan bidra til en god og balansert utvikling av ikonet Geiranger!» Så gjenstår det å se om vi landskapsarkitekter er oss vårt ansvar bevisst. Vi må i det minste snarest ta en grundigere gjennomgang av denne landskapskonvensjonen.
De fleste av oss hadde begynt dagen tidlig. Flyturen fra Oslo i klar morgenluft satte en høy standard for dagens landskapsinntrykk, og etter en times venting på Vigra og litt forvirring rundt videre transport, var vi klare for mer. Blant landskapsarkitektdelegasjonen fra hele landet var det både morgentrøtte og forventingsfylte øyne å se, noen på det åpne dekket, andre i myke stoler med utsikt til siden. Vi var på full fart innover fjorden – omsluttet av det dramatiske landskapet og i oss selv en vesentlig del av temaet for årets fagdag.
Et nasjonalt ikon
Båten satte fart og landskapet ble stadig mer storslagent. Den spredte bebyggelsen ble til nesten usynlige hyllegårder. Det er små byggverk som virkelig gir landskapet skala og forteller historier. Her og der, langt oppe i fjellveggen, en slyngende horisontal linje – stedvis avbrutt av et mørkt hull. Det er vegen. Vegen med rasteplasser og utsiktspunkt som vi skulle få høre mer om senere. Plutselig var vi forbi tettstedet som produserer ferdigpizza til hele Norge, og enda et par fosser. For de som ikke hadde nok med å ta innover seg de vakre omgivelsene, var det mulighet for å høre om kultur og natur under dekk.
Til kai innerst i fjorden. Vi hadde nettopp fått oppleve en sjelden landskapstype som har vært besøkt i 150 år: Fjordlandskapet – et nasjonalt ikon og landskapsturismens krybbe, ifølge Gaute Sønstebø fra Direktoratet for naturforvaltning. Området har i dag kun en mild verneform, men Norge har søkt om å få Geirangerfjorden på verdensarvlisten. Kan et slikt kvalitetsstempel fungere som vern mot ødeleggende tiltak? Eller vil en listeplass forsterke et press som vi ikke engang i dag klarer å håndtere?
Hotelldirektøren ønsket oss velkommen i sentrum. Parkeringsproblematikken syntes å være like aktuell her som de fleste steder i Norge. Heldigvis hadde bygda med et nødskrik evnet å bevare viktige identitetsskapende bygg, som sto akkurat der mange hadde ment bilene burde stå i stedet. Vi trasket opp bakken til hotellet og gjorde oss klar for en ettermiddag som viste seg å være et maraton av innlegg preget av engasjement og en viss grad av ydmykhet.
Markedsføring av landet
Geomorfologi – læren om landskapsformer. Et spennende fagområde som vi landskapsarkitekter helt sikkert burde kjenne mer til.
– Geodiversitet pluss biodiversitet er lik naturdiversitet, fortalte Lars Erikstad fra Norsk institutt for naturforvaltning. Forståelsen av denne sammensatte naturverdien er viktig for å kunne vurdere konsekvenser og jobbe med arealplanlegging. Mennesket fascineres av det vakre, rare og dramatiske. I Norge har vi et geologisk grunnlag som fyller disse kriteriene til gagns. Geotypene blir derfor det viktigste element i markedsføringen av landet. Men hvordan skal vi klare å forvalte det helhetlige landskapet – det som er satt sammen av geo- og biomangfold, friluftsliv, kulturvern og turisme? Den europeiske landskapskonvensjonen erkjenner i det miste denne helheten, og kan kanskje hjelpe oss et stykke på vei.
Tilbake til vegen som klamrer seg til fjellsidene. Hva tror turistene om Norge og vår kulturelle side når de ser de dårlige, ofte tilfeldige, stoppestedene? Landskapsarkitekt Arne Smedsvig viste oss bilder av hva turisten møter i dag. Mange steder er også «gode nok», og noen få er vakre. Men flere stoppesteder skal få høyere kvalitet langs de nasjonale turistvegene. Igjen settes parkering og adkomst på dagsordenen, krav om helhetlig og god design og ikke minst målet om en utforming som ikke konkurrerer med natur- og landskapsopplevelsen. Så kan en jo diskutere hvor praktisk det er med hvit betong som dekke på et utsiktspunkt og et toalett med stort antall besøkende. Det hadde også byggherren noen kommentarer til. Det er vel for øvrig en selvfølge at valg av løsninger påvirker driftskostnadene, og at vedlikeholdsbudsjettet bør økes i mange prosjekter for å opprettholde tilfredsstillende kvalitet over tid. Eller skal en kun planlegge med tanke på minimum vedlikehold?
Det er for øvrig ikke bare landskapsarkitekter som planlegger stoppesteder langs turistveger. Reiulf Ramstad er sivilarkitekt og presenterte vinnerutkastet i konkurransen om Trollstigplatåets nye utforming. På et sted som i dag er kaotisk, utflytende, utilgjengelig og trafikkfarlig, er målet å gjennomføre en trinnvis prosess med å rydde og samlokalisere funksjoner. Ifølge Ramstad bør vi også i landskapet ha et klarere forhold til urbanitet og etablere et klart skille mellom bygg og omgivelser.
Ansvar for merkevaren
For 100 år siden ble Vestlandet avskoget, og det var krisestemning. Nå gror det til, og det er ny krisestemning. Dårlig avkastning i landbruket i kombinasjon med dårlige arealplaner og stor dispensasjonsvilje, fører raskt til et utbyggingskaos i landbrukslandskapet. Landbruksdirektør Ole Bakkebø viste oss manipulerte fremtidsbilder med klonet, utflytende bebyggelse som nok er mer virkelighet enn skrekkscenario mange steder. En slik utvikling forringer landskapet betraktelig. Det er da vi må stoppe opp og spørre oss: Hvem tar ansvaret for denne merkevaren som fjordlandskapet representerer i Norge? Hvilken rolle har vi som landskapsarkitekter i markedsføringen av landskapskvaliteter eller i arealforvaltningen? Tør vi ta tak i landskapskonvensjonen? Eller skal vi bare bry oss om de urbane byrom og valget mellom stein og betong?
Det var nesten kveld før reiselivssjefen avrundet med å utfordre NLA: «Gi oss innspill fra deres opphold og inntrykk. Fortell oss hvordan dere kan bidra til en god og balansert utvikling av ikonet Geiranger!» Så gjenstår det å se om vi landskapsarkitekter er oss vårt ansvar bevisst. Vi må i det minste snarest ta en grundigere gjennomgang av denne landskapskonvensjonen.