Arkitektnytt

Svaret er ifølge New York Times: «Et tårn som sender et budskap om angst, uten ærgjerrighet.» Og dermed er det finansieringsproblemer.

«De kan lite om byers sosiale liv, de bestemmende makter bak de nye planer for «Freedom Tower» på New Yorks Ground Zero. Men til gjengjeld kan de mye om hvorledes risiko for fatale terrorangrep skal begrenses. Sokkelen på tyve etasjer i det påtenkte bygg har betongfasade uten vinduer, men er kledd i glass for å gi en illusjonen av åpenhet.»
«Freedom Tower» tegnes av Skidmore, Owings & Merrill.

Lykkens øy
Jan Carlsen beskriver i Arkitektnytt 03/07 speilbildet i den arabiske verden:
I Abu Dhabi i De forente arabiske emirater investeres 60 milliarder dollar i en kulturens by på en øy i Den persiske gulf, som til nå har vært en sandbanke. Og ettersom Abu Dhabis befolkning engang ernærte seg av perlefiske, heter øya Saadiyat, som på arabisk betyr: Lykkens øy.

Om noe skal sies om arkitekturen, må det være at det er vanskelig å tenke seg den noe annet sted, i all sin luftighet og ekstravaganse. Arkitekturens kjendiser er engasjert.

«Det er et sted uten historie, uten bakgrunn, uten hindringer i et land fullt av ressurser,» sier en begeistret Frank Gehry som arkitekt for Guggenheim-museet. Og fortsetter: «Det er en anledning for verdens kunst og kultur fordi du bygger i en ørken, uten de bånd som binder og knytter deg til byen.» Også dette til New York Times.

Prestisje og politikk
Ikke bare har terrorbildet gjort det utrygt for vestlige turister å reise i muslimske land; araberne føler ubehag ved å reise i Vesten. Beirut var en gang et fristed, og det kulturelle mangfold for den arabiske verden akter sjeikdømmet nå å gjenskape.

Det er prestisje i kunstsamlingene, og det er politikk. Og i politikken er det økonomi, militære hensyn, strategi på forskjellige plan. Kunstgallerier og museer etablerer seg i verden, på bakgrunn av den globale økonomi, der pengene slett ikke er der hvor kunsten produseres eller er blitt skapt, men samles for å gi kulturelt innhold. «Kulturturistene er rikere, eldre, bedre utdannet, og de bruker mer. Så fra et økonomisk synspunkt er det lønn-somt,» sier Barry Lord, som er emiratets konsulent.

Om det er behovet for eksklusiv underholdning i et innholdsløst liv, eller om det er søken etter verdier som kan gi innhold, skal være usagt. Men i alle fall kan en gå ut fra at den kunst som skal gjøre Abu Dhabi til et kulturelt tyngdepunkt, er tilbakeskuende og neppe provoserende. Kanskje likevel en måte å la Øst og Vest tilnærme seg i en splittet verden, men det er lett å være skeptisk.

Global isolasjon
Vi ble for år siden fortalt at vi levde i «The Global Village». Og det var til og med før internett kastet rundt på all form for kommunikasjon. Er verden blitt den landsbyen?

En landsby er bildet på stedet mennesker møtes, nye tanker og søt musikk oppstår. Men akk, det mønster som nå gjentas over den ganske verden, er isolasjon i enklaver og suburbia. Vel og merke for dem som har muligheten. Det vi ser i Abu Dhabi, er ikke et ledd i en kulturutvikling av en by, men et nytt tegn på eksklusiviteten i «The Global Suburbia». Nettet gir sant og vist ufattelige muligheter for kommunikasjon, men det binder ikke medmennesker sammen.

Om de praktfulle middelalderbyer og -borger hevdes det blant arkitekter: Frykten er den beste arkitekt. Det er et annet tema, men det gjelder i alle fall nå ikke lenger:

«Freedom Tower» vil, ifølge New York Times, «være et jammerlig symbol på vår manglende evne til å skape arkitektur med ekte tro på Amerikas felles fremtid fremfor nostalgi over en fortid som aldri har eksistert.»

Arkitektur uttrykker politikk. Vannviddets politikk uttrykker vannviddets arkitektur. I «The Global Village» har den samme politikk, ført i pennen av krefter med sammenfallende økonomiske interesser, gitt forskjellig form. Den ene forkrøplet i frykt, den andre ekstravagant i sitt høyrøstede rop. I sannhet en «Lykkens øy» i Den persiske gulf.

Og arkitekten sitter øverst på lasset, hoffnarren skal yte av sin kunst, gir det et alibi av kultur?