Finanskrisen
Verden er inne i en internasjonal finanskrise. En av de direkte virkningene av finanskrisen er at norske huseiere får dyrere boliglån i banken, eller at jeg, som ennå ikke står som eier av en bolig, vanskelig vil få boliglån i det hele tatt, til tross for lang utdanning og fast jobb.
At unge og nyetablerte ikke får eller vil ta opp lån fører til krise i byggenæringen. Stadig påminnes vi i dags- og fagpressen om skjelvende direktørhender som frykter byggestopp og avskjedigelser. Vi må huske på at disse hendene i de gode tidene har blitt vant til å skrive regninger med gaffel.
Utstillingen Steder der vi bor på Fredssenteret minnet meg på at én milliard mennesker bor i slum i 2008. Slum er av FN definert som områder uten tilgang på tilfredsstillende bolig, vann eller sanitære forhold. Det får meg til å spørre meg selv: Er egentlig et litt dyrere boliglån noe å klage over? Her oppe på berget har vi vel nok oljepenger til å unngå noen virkelig krise – en samlet arbeidsledighet på 2-3% er fortsatt rekordlavt i Norge. Til sammenligning er det i USA faktisk snakk om mennesker som havner på gata på grunn av pengemangel.
Om hele Afrika hadde sunket i havet, hevder enkelte at det nesten ikke ville syntes på det frie markedets børser. Da lånetakere i USA med lav inntekt og dårlig kreditthistorie fikk ta opp urimelig stor gjeld, førte det til verdenskrise. Dette er et tankekors.
Jeg for min del opplevde en liten finanskrise i vår. NTNU og Lånekassen har gjort det så fint for oss arkitektstudenter ved at vi ikke får lånestøtte i hele diplomperioden. Våren 2008 var altså for min del en herlig tid med private lån og likevel null penger. Uansett. Noe måtte jo vi klare å finne på da diplomen endelig var levert. Løsningen på fritids- og pengeproblematikken var å gå på gratisutstillinger i museum og gallerier. Gratis kulturopplevelser anbefales på det sterkeste! At jeg går på utstilling får å se på slumbeboernes elendige bostandard er likevel et paradoks.
Den personlige finanskrisen lærte meg noe. Jeg klarer meg fint uten lommepenger en periode, men det viktigste er å føle seg trygg. For jeg følte meg trygg på at jeg alltid har en familie og venner som stiller opp, og et statlig velferdssystem som fungerer hvis det skal oppstå virkelige krisetilstander. Jeg er også trygg på at jeg alltid har et sted å bo langt fra slummen – selv om jeg bare leier det.
Jeg vil oppfordre alle i byggebransjen til å satse på rehabilitering av eksisterende bygg. Vi må lære av slumbeboerne – de ønsket ikke å flytte, men å få det bedre der de bor. Rehabilitering og transformasjon har samtidig den bieffekten at det gagner miljøet – finanskrise eller ikke!