Nyheter
Fiat lux
Alt fjerner seg fra sin hensikt, sa arkitekt MNAL Otto Torgersen. Jeg forsto ikke da – for drøyt førti år siden – hva han mente, og heller ikke husker jeg hvorfor han sa det. Men utsagnet har ikke gått i glemmeboken, og etter hvert har det gått opp for meg at det var den såkalte utvikling Otto Torgersen hadde i tankene.
4. juni 2002
Det enkleste eksemplet kan hentes fra bilindustrien. Med jevne mellomrom lanseres den lille bilen. Den har liten plass til omtrent alt, iallfall til fire voksne, bagasje og ben. Til gjengjeld bruker den ikke bensin, for den har nesten ikke plass til motor heller. Etter noen år vil fabrikken registrere at kundene er kjempefornøyd med bilen, men misliker å måtte velge mellom fire voksne, bagasje, barn eller ben. Derfor lanseres en ny modell med forsikringer om at nå er den større, romsligere og kraftigere! Og slik fortsetter den lille bilen å vokse. Når barna kjøper den, rommer den fem voksne, bagasje, ben og fem golfbager. Før eller senere må fabrikken fylle på nedenfra med ny minimikro-modell. Akkurat som i livet ellers fødes det stadig små bilbarn, som med tiden vokser seg store og sterke.
Men årsaken til at jeg tenkte på Torgersens lov i dag, var ikke biler, men de finurlige belysningsinstallasjonene i mitt ellers prunkløse hjem. Spennet fra Edisons glødelampe til dagens glitring er enormt. Ingen krok er mørk selv om det ikke er julekveld og moder fremdeles er på jobben.
Neste gang du er i New York, bør du ta den trekvarters togturen fra Penn station til Edison i New Jersey, hvor Thomas Alva Edison for 130 år siden etablerte seg med laboratorium og lurte på hva han kunne oppfinne. Dagens villastrøk viser ingen spor etter laboratoriet, men det står et betongtårn der, en stor lampefot i art deco med en enorm lyspære på toppen. I foten av tårnet er det et beskjedent Edison-museum.
De som bor i Edison i dag, har naturligvis ikke peiling på hvorfor stasjonen heter Edison. De har ikke lest boken om «Avisgutten som ble verdens største oppfinner». De kjenner ikke eventyret om glødelampen og fonografen. Om hvorfor han var tunghørt, og moren som fikk blindtarmbetennelse og måtte opereres hjemme i parafinlampens svake skinn, men Thomas Alva klarte brasene og samlet alle familiens speil rundt lampen slik at legen så vidt kunne famle seg frem til blindtarmen nedi halvmørket. Derfor er det ikke noe rart at Edison ville oppfinne noe med lys og lyd.
Og så oppfant han fonografen og glødelampen.
Siden har det vært en sprangvis, rask og ubønnhørlig utvikling. Min nærpæreleverandør opplyser at han måtte skaffe reolplass til 250 varianter av lyskilder da han skulle ominnrede butikken. Det var greiere før da man hadde valget mellom matt eller klar pære, 25 eller 40 W. Ulykken begynte da en ivrig entusiast introduserte mignonpære med liten sokkel, som i sin tur ga støtet til små runde pærer med liten sokkel og dessuten med stor sokkel sånn at man bestandig kom hjem med feil sokkel, og endelig mignonpærer som blafret som stearinlys.
Kravet om stadig bedre lys førte til motkrav om skjerming av lyset. Poul Henningsen satte seg som mål å skjerme lyskilden så effektivt at man nærmet seg parafinlampens tusmørke, noe som ble møtt med sterkere pærer. Så har vi fått lysrør, korte og lange og enda lenger, krumme og dumme, med kaldt lys og varmt lys, vi kan få forspeilete pærer, og endelig halogenlamper som er ganske små, men med skikkelig stor transformator. Halogenlampene skinner i øynene hele tiden, og jeg ønsker meg en ny PH som kan befri meg for alt dette lyset. Til å begynne med var det åpne installasjoner på nette små porselenskopper i taket, så ble alt skjult. Nå har vi gått over til trolleybusslinjer gjennom hele huset.
Edisons hensikt var så helhjertet og god: Med en enkel installasjon og ett håndgrep skaffe seg oversikt i et mørkt rom. Lyspære kunne vi selv kjøpe og skru inn. Nå må jeg ha elektrohjemmehjelp for å skifte pærer. For noe er nemlig akkurat som før: De brenner ut.
Men årsaken til at jeg tenkte på Torgersens lov i dag, var ikke biler, men de finurlige belysningsinstallasjonene i mitt ellers prunkløse hjem. Spennet fra Edisons glødelampe til dagens glitring er enormt. Ingen krok er mørk selv om det ikke er julekveld og moder fremdeles er på jobben.
Neste gang du er i New York, bør du ta den trekvarters togturen fra Penn station til Edison i New Jersey, hvor Thomas Alva Edison for 130 år siden etablerte seg med laboratorium og lurte på hva han kunne oppfinne. Dagens villastrøk viser ingen spor etter laboratoriet, men det står et betongtårn der, en stor lampefot i art deco med en enorm lyspære på toppen. I foten av tårnet er det et beskjedent Edison-museum.
De som bor i Edison i dag, har naturligvis ikke peiling på hvorfor stasjonen heter Edison. De har ikke lest boken om «Avisgutten som ble verdens største oppfinner». De kjenner ikke eventyret om glødelampen og fonografen. Om hvorfor han var tunghørt, og moren som fikk blindtarmbetennelse og måtte opereres hjemme i parafinlampens svake skinn, men Thomas Alva klarte brasene og samlet alle familiens speil rundt lampen slik at legen så vidt kunne famle seg frem til blindtarmen nedi halvmørket. Derfor er det ikke noe rart at Edison ville oppfinne noe med lys og lyd.
Og så oppfant han fonografen og glødelampen.
Siden har det vært en sprangvis, rask og ubønnhørlig utvikling. Min nærpæreleverandør opplyser at han måtte skaffe reolplass til 250 varianter av lyskilder da han skulle ominnrede butikken. Det var greiere før da man hadde valget mellom matt eller klar pære, 25 eller 40 W. Ulykken begynte da en ivrig entusiast introduserte mignonpære med liten sokkel, som i sin tur ga støtet til små runde pærer med liten sokkel og dessuten med stor sokkel sånn at man bestandig kom hjem med feil sokkel, og endelig mignonpærer som blafret som stearinlys.
Kravet om stadig bedre lys førte til motkrav om skjerming av lyset. Poul Henningsen satte seg som mål å skjerme lyskilden så effektivt at man nærmet seg parafinlampens tusmørke, noe som ble møtt med sterkere pærer. Så har vi fått lysrør, korte og lange og enda lenger, krumme og dumme, med kaldt lys og varmt lys, vi kan få forspeilete pærer, og endelig halogenlamper som er ganske små, men med skikkelig stor transformator. Halogenlampene skinner i øynene hele tiden, og jeg ønsker meg en ny PH som kan befri meg for alt dette lyset. Til å begynne med var det åpne installasjoner på nette små porselenskopper i taket, så ble alt skjult. Nå har vi gått over til trolleybusslinjer gjennom hele huset.
Edisons hensikt var så helhjertet og god: Med en enkel installasjon og ett håndgrep skaffe seg oversikt i et mørkt rom. Lyspære kunne vi selv kjøpe og skru inn. Nå må jeg ha elektrohjemmehjelp for å skifte pærer. For noe er nemlig akkurat som før: De brenner ut.