Arkitektnytt

«arkitektur.nå» er regjeringens arkitekturpolitiske manifest og markerer et første skritt på vegen mot «en helhetlig arkitekturpolitikk». Hovedutfordringene for arkitekturfeltet i framtida er, ifølge dokumentet, bærekraft og miljø, endring og transformasjon, og kunnskap og innovasjon. I lys av alvoret i disse utfordringene antar vi at dokumentet har som mål å legge grunnlaget for en statlig politikk for arkitektur, og ikke bare en politikk for statlig arkitektur.

«arkitektur.nå» viser til flere statlige virkemidler, regelverk, veiledninger, rammebetingelser og finansieringsordninger. Ett virkemiddel presenteres likevel som viktigere enn andre: «Staten skal være et forbilde», definert som ett av seks hovedinnsatsområder i regjeringens arkitekturpolitikk.

Staten står for bare omtrent ti prosent av det som bygges i Norge i dag - målt i kroner. Spørsmålet blir da hvordan staten vil påvirke utviklingen av de resterende 90 prosent?

Er det riktig at det staten gjør har så stor påvirkningskraft at alle andre byggherrer, utbyggere og investorer kan overlates ansvaret for de utfordringene som «arkitektur.nå» beskriver? Er det sannsynlig at dette er veien å gå for at Kultur- og kirkedepartementet om noen tiår, og med et lettelsens sukk, skal kunne krysse ut hele innholdsfortegnelsen i dokumentet «arkitektur.nå» som et «mission accomplished»?

Staten har stort sett alltid bygd forbilledlig. Å stille høye krav til gjennomføring og resultat i egne prosjekter, er en effektiv metode for å overføre kunnskap fra staten til de som får muligheten til å delta i dette samarbeidet. Har det hjulpet på det store volumet? Finnes det empiri som dokumenterer eksemplets påståtte makt, eller lener man seg til en antagelse som har vært gjentatt så mange ganger, også av fagmiljøet, at den forveksles med en sannhet? Statens byggeoppgaver, og de ressurser den kan stille opp med, representerer unntakstilfeller og det er lett å bestride relevansen for det ordinære byggeriet. I lys av de alvorlige utfordringene «arkitektur.nå» tar utgangspunkt i, er det både naivt og risikabelt å sette så stor lit til det forbilledlige. Dokumentet burde ha brukt atskillig mer energi og flere sider på å vurdere virkemidler med direkte og etterprøvbar effekt.

«Hvis det er slik at det staten bygger er forbilledlig, burde den bygge mer selv ved å ta tilbake så mange som mulig av de oppgavene som er skilt ut til det private markedet»

Virkemidler, midler som virker

«arkitektur.nå» slår fast at statens andel av byggevolumet er gått ned de siste årene, blant annet fordi oppgaver overføres fra offentlige til private aktører. Hvis det er slik at det staten bygger er forbilledlig, burde den bygge mer selv ved å ta tilbake så mange som mulig av de oppgavene som er skilt ut til det private markedet. Det ville vært en tydelig arkitekturpolitisk handling.

Noen av de statlige utbyggingsoppgavene utføres også av kommunene. Statlige midler overføres imidlertid til kommunene uten at det følger med krav om at kommunene har kompetanse som kan sikre det ambisjonsnivået staten har for norsk arkitektur.

Staten som forbilde har naturligvis ingen relevans for de dilemmaene som eksemplene over illustrerer. Prioriteringen av forbildeeffekten som virkemiddel, som et hovedinnsatsområde, tilslører likevel at regjeringen ikke har noen politikk for viktige deler av arkitekturfeltet. Arkitekturpolitikken må vike for troen på det private markedets fortreffelighet og kommunenes selvråderett.

Fraværet av en virksom politikk og av adekvate virkemidler er enda mer påtakelig når det gjelder boligbyggingen, som «arkitektur.nå» omtaler som et viktig statlig programområde. Så finner vi da heller ikke spor av bekymring over at kommunene velter utgiftene til bygging av offentlig infrastruktur over på utbygger, i stedet for at de finansieres i fellesskap over skatteseddelen. Utgiftene til nødvendig infrastruktur, som alle nyter godt av, blir en ekstra tomtekostnad som den enkelte boligkjøper må betale. Dermed forsterkes den sosiale ubalansen som by- og tettstedsutviklingen bør ha som ambisjon å motvirke. Det etterlater et inntrykk av en stat som ser økningen i boligprisene som et samfunnsmessig sunnhetstegn, og som prioriterer å hegne om den selveide boligen som spekulasjons- og formuesobjekt.

Tro på forbilder signaliserer avmakt

Den maktutøvelsen som ligger i at de ansatte i ulike statlige byggherreorganer skaper gode forbilder, må suppleres med en politisk vilje til også å bruke den direkte makten som er statens privilegium å bruke. Politikk, på et hvilket som helst samfunnsområde, dreier seg ikke bare om å formulere felles ambisjoner og mål, men også om å skaffe seg og bruke virkemidler som gjør det mulig å nå disse ambisjonene og målene. Politikernes nedbygging av statens makt er i tråd med samtidas rådende ideologi om markedsmakt og minsket offentlig styring. Det er grunn til å tvile på om det norske samfunnet vil kunne håndtere de hovedutfordringene som «arkitektur.nå» peker på dersom staten, i tillegg til å regulere og definere rammebetingelser, begrenser seg til å produsere gode forbilder. For mens staten bygger så godt den kan, og det er som oftest godt nok, så vil de som står bak 90 prosent av det som bygges utøve den udiskutable makten som ligger i å ha råderett over investeringene.

En stat som ikke viser vilje til å gripe inn der det virkelig betyr noe, er heller ikke i stand til å påta seg oppdraget med å forme en arkitekturpolitikk. Den er for alltid dømt til å gå bak med et godt eksempel.