Nyheter
Teori i praksis:
Feltnotater fra etterutdanningen
Seminaret dro seg mot slutten. Som en stor, våt fugl hadde vi lagt ut med brukbar høyde, men måtte utover ettermiddagen slite med å finne oppdrift. Det gamle ble presentert med aldrende selvsikkerhet, mens det nye kom som nølende kvekk. Mot slutten ble det servert rødvin, og et par av de største hannfuglene braket i hop så fjærene føk!
21. januar 2004
Riktig festlig var det, men dessverre måtte vi gå før de ble helt ferdige. Jeg for min del holdt en knapp på Nils Ole. På nært hold så man alderens tegn, men straks han kom på podiet ble han en tiger, klar til å rive langsomt i filler alle som måtte våge å prøve seg.
Til min store skuffelse ble jeg allerede ved innregistreringen gjort oppmerksom på at dagens showstopper, Karl Otto Ellefsen, var forhindret av en prolaps. Han hadde sagt at han var så full av piller, at innholdet i hva han kunne komme til å si ville være høyst diskutabelt. Den skylte vi ned med en skvett kaffe, før forsamlingen delte seg som små nasjoner rundt gruppebordene. Selv var jeg til stede for å skaffe meg innsikt i noe jeg kunne så lite om fra før, at jeg ble klam i håndflaten hver gang emnet kom på bane. På bakerste rekke ved døra satt de eldste hannene. Toastmaster var Einar Dahle, som stilsikkert introduserte første taler, det akademiske alibi.
Teoriens grenser
Mari Hvattums tema var «teoriens grenser». Strengt tatt blir jo det litt som å snakke om hjemturen, mens man fortsatt er på vei til sirkus. Men hun sto seg godt. Med tysk grundighet og engelsk diksjon gikk hun ensom manngard gjennom historien etter svaret på sitt spørsmål. Dessverre så grundig, at vi aldri rakk helt til bunns i dette uhyre interessante tema.
Mari Hvattum viser en ansvarlighet i sine uttalelser som er meget sympatisk. Hun tapper sine kilder, men drenerer dem ikke. Dermed hender det selvsagt at åkeren fra tid til annen kan bli litt tørr, men den gir fortsatt en jevn, fin avling. På en skala fra en til ti var dette en fjellstø femmer.
På åttitallet, da jeg fikk min utdannelse, var Per Kartvedt en myteomspunnet figur på AHO. Vi visste at han hadde hytte i London. Med sin posisjon i nærheten av det innerste av postmodernismens presteskap kunne han nyte studentenes hemmelige beundring mens han gjorde sine flyktige besøk.
Det er lett å bli forvirret av Kartvedts namedropping, men slik jeg hørte det, var han av den oppfatning at arkitekturen ble til i et slags «arkitektonisk felt». Som legemer i rommet ville arkitekturens ulike betingelser hjelpe med å trekke verket inn i riktige baner, gjetet til fullbyrdelse av de forskjellige aktører. Men allerede innledningsvis stilte han seg skeptisk til at teorier kan hjelpe på noe som helst. Hvis det skal være slik at den moderne arkitektoniske teori trenger et stillas av interdisiplinære referanser for å holdes oppreist, ønsket han ikke å fornye sitt abonnement.
Nils Ole Lund har et stemmeleie som bærer preg av at han økonomiserer med pustingen, og setningene har en tendens til å ebbe ut i et gutturalt knirk, slik bare en gammel danske kan lyde. Som en følge var det fort gjort å miste nøkkelordene. Men det virket som om mange lo på de riktige stedene, så det var sikkert bare jeg som slet med å fange inn hva han egentlig sa. I det gule skinnet fra et av hans glansbilder fra femtitallet eller deromkring, førte han frem sitt budskap som et litt pågående kåseri, hvor punchlineleveringen etter latteren å dømme aspirerte til revyscenen. Etter å ha tenkt, tegnet og skrevet i mange år, hadde Nils Ole kommet til at modernismens filosofiske kjerne i dag er helt uten relevans, og dermed ikke kan duge som rettesnor for moderniteten. Selv om han sikkert bare sier dette fordi han er lei av å bli imitert, får han salen med seg i sin anklagende latter.
Ikke vet jeg. Far som riser eget barn?
Det skal nevnes at Mari Hvattum ikke var helt ensom på sitt skolerte ståsted. Eyvind Furnesvik, galleribestyrer, gjennomførte en velregissert obduksjon av minimalismen slik den vises i interiørpornografien, men uten at vi fant dødsårsaken. Kanskje var den bare skinndød, og ventet på en anledning til å lure seg ut av kisten?
Per og Nils Ole hadde åpenbart problemer med å holde seg i ro. En ting var å se en som kunne vært deres barnebarn stå der og foredra om noe de hadde fått inn med morsmelken. Da Furnesvik i tillegg nesten konsekvent unnlot å støtte seg til referanser eldre enn ham selv, ble det rent ut respektløst. De to gamle snakket og kommenterte høylydt, og lo sjikanøst mellom seg hver gang en av dem hadde fått inn en fulltreffer. De minnet litt om sinte tøydukker på en teaterbalkong.
Å diskutere med gamle menn
For å få litt spetakkel i dammen prøvde jeg å sende noen fraktemballerte fornærmelser mot de gamle ved døren. Det er alltid morsomt å dunke borti eldre menn, og se om de flytter på seg. Jeg fortalte hvor nedslående det kunne være å diskutere med slike som dem, som alltid hadde vært der, og gjort det. Jeg fikk umiddelbar kjenning. Toastmasters forsøk på å sette strek ble bestemt avvist av fornærmede: «Dette kan vi ikke la henge!»
Etter dette lille intermesso noterte jeg pliktskyldig om diagrammer og strategiske spill, mens Jonny Aspen gjorde sitt beste for å fylle Karl Ottos kostyme. Selv om det kanskje ikke struttet, var det lett å se hvor jakken sluttet og buksene begynte. Omsider ble vi i hvert fall servert boller som kom rett fra ovnen! Litt skuffende kanskje, at kelneren ikke turte å servere dem med sin uforbeholdne anbefaling. Det kunne nok ha blitt gnisten som fikk selskapet til å ta fyr. Da en fra salen spurte hva som skjer med mennesker som spiser slike boller, kunne jo Jonny for eksempel sagt at de blir mye lykkeligere enn andre mennesker, og at de muligens til og med vil leve lenger. I stedet la han pannen i bekymrede folder, heiste skuldrene opp til ørene og medga at det visste han ikke.
Neste utøver i manesjen var Gaia. For en yrkeskverulant som meg selv vil det alltid være fristende å kaste seg over Frederica Miller. Hun lunter rolig av gårde som et beitende husdyr og bare venter på strupebitt. Plansjene ligner søttitallets løpesedler fra Children of God. Selv om jeg normalt ville ha været blod, var jeg fortsatt lykkelig over å ha fornærmet to gamle snabelsvingere som Lund og Kartvedt, så jeg lot nåde gå for rett.
Etterpå sa Siri at hun synes det var befriende å høre på en som i hvert fall trodde på noe, og attpå til fortalte oss andre hva det var. Og det hadde hun jo egentlig helt rett i.
Det var mens Einar avrundet dagens gjerning som toastmaster, og i siviliserte vendinger var i ferd med å fornye sitt kyskhetsløfte, at han i vanvare kom til å gjøre et poeng av at Spreckelsens kvadratiske spagat hadde en vakker form. Da fôr den gamle danske tilværs! Denslags reaksjonære dekontekstualisering skulle han ha seg frabedt! Kunne for eksempel Dahle vise et bilde av en meksikansk pyramide, uten å samtidig minne om at man tok livet av folk på slike?
Det ble et voldsomt munnhuggeri, og siden ordstyreren var innblandet ble det vanskelig for oss andre å ta del. Derfor trakk vi på oss vinterjakkene og ga oss i vei. Lyden av Lund fulgte oss ut av rommet, gjennom gangen og helt ut på gaten. Som en gammel kråke i toppen av en tørr gran kunne vi høre ham: Kraaaaah, kraaaaah, kraaaaahaaa! Tidligere hadde han proklamert at alle diskusjoner har en vinner. Denne seieren skulle åpenbart bli hans.
Til min store skuffelse ble jeg allerede ved innregistreringen gjort oppmerksom på at dagens showstopper, Karl Otto Ellefsen, var forhindret av en prolaps. Han hadde sagt at han var så full av piller, at innholdet i hva han kunne komme til å si ville være høyst diskutabelt. Den skylte vi ned med en skvett kaffe, før forsamlingen delte seg som små nasjoner rundt gruppebordene. Selv var jeg til stede for å skaffe meg innsikt i noe jeg kunne så lite om fra før, at jeg ble klam i håndflaten hver gang emnet kom på bane. På bakerste rekke ved døra satt de eldste hannene. Toastmaster var Einar Dahle, som stilsikkert introduserte første taler, det akademiske alibi.
Teoriens grenser
Mari Hvattums tema var «teoriens grenser». Strengt tatt blir jo det litt som å snakke om hjemturen, mens man fortsatt er på vei til sirkus. Men hun sto seg godt. Med tysk grundighet og engelsk diksjon gikk hun ensom manngard gjennom historien etter svaret på sitt spørsmål. Dessverre så grundig, at vi aldri rakk helt til bunns i dette uhyre interessante tema.
Mari Hvattum viser en ansvarlighet i sine uttalelser som er meget sympatisk. Hun tapper sine kilder, men drenerer dem ikke. Dermed hender det selvsagt at åkeren fra tid til annen kan bli litt tørr, men den gir fortsatt en jevn, fin avling. På en skala fra en til ti var dette en fjellstø femmer.
På åttitallet, da jeg fikk min utdannelse, var Per Kartvedt en myteomspunnet figur på AHO. Vi visste at han hadde hytte i London. Med sin posisjon i nærheten av det innerste av postmodernismens presteskap kunne han nyte studentenes hemmelige beundring mens han gjorde sine flyktige besøk.
Det er lett å bli forvirret av Kartvedts namedropping, men slik jeg hørte det, var han av den oppfatning at arkitekturen ble til i et slags «arkitektonisk felt». Som legemer i rommet ville arkitekturens ulike betingelser hjelpe med å trekke verket inn i riktige baner, gjetet til fullbyrdelse av de forskjellige aktører. Men allerede innledningsvis stilte han seg skeptisk til at teorier kan hjelpe på noe som helst. Hvis det skal være slik at den moderne arkitektoniske teori trenger et stillas av interdisiplinære referanser for å holdes oppreist, ønsket han ikke å fornye sitt abonnement.
Nils Ole Lund har et stemmeleie som bærer preg av at han økonomiserer med pustingen, og setningene har en tendens til å ebbe ut i et gutturalt knirk, slik bare en gammel danske kan lyde. Som en følge var det fort gjort å miste nøkkelordene. Men det virket som om mange lo på de riktige stedene, så det var sikkert bare jeg som slet med å fange inn hva han egentlig sa. I det gule skinnet fra et av hans glansbilder fra femtitallet eller deromkring, førte han frem sitt budskap som et litt pågående kåseri, hvor punchlineleveringen etter latteren å dømme aspirerte til revyscenen. Etter å ha tenkt, tegnet og skrevet i mange år, hadde Nils Ole kommet til at modernismens filosofiske kjerne i dag er helt uten relevans, og dermed ikke kan duge som rettesnor for moderniteten. Selv om han sikkert bare sier dette fordi han er lei av å bli imitert, får han salen med seg i sin anklagende latter.
Ikke vet jeg. Far som riser eget barn?
Det skal nevnes at Mari Hvattum ikke var helt ensom på sitt skolerte ståsted. Eyvind Furnesvik, galleribestyrer, gjennomførte en velregissert obduksjon av minimalismen slik den vises i interiørpornografien, men uten at vi fant dødsårsaken. Kanskje var den bare skinndød, og ventet på en anledning til å lure seg ut av kisten?
Per og Nils Ole hadde åpenbart problemer med å holde seg i ro. En ting var å se en som kunne vært deres barnebarn stå der og foredra om noe de hadde fått inn med morsmelken. Da Furnesvik i tillegg nesten konsekvent unnlot å støtte seg til referanser eldre enn ham selv, ble det rent ut respektløst. De to gamle snakket og kommenterte høylydt, og lo sjikanøst mellom seg hver gang en av dem hadde fått inn en fulltreffer. De minnet litt om sinte tøydukker på en teaterbalkong.
Å diskutere med gamle menn
For å få litt spetakkel i dammen prøvde jeg å sende noen fraktemballerte fornærmelser mot de gamle ved døren. Det er alltid morsomt å dunke borti eldre menn, og se om de flytter på seg. Jeg fortalte hvor nedslående det kunne være å diskutere med slike som dem, som alltid hadde vært der, og gjort det. Jeg fikk umiddelbar kjenning. Toastmasters forsøk på å sette strek ble bestemt avvist av fornærmede: «Dette kan vi ikke la henge!»
Etter dette lille intermesso noterte jeg pliktskyldig om diagrammer og strategiske spill, mens Jonny Aspen gjorde sitt beste for å fylle Karl Ottos kostyme. Selv om det kanskje ikke struttet, var det lett å se hvor jakken sluttet og buksene begynte. Omsider ble vi i hvert fall servert boller som kom rett fra ovnen! Litt skuffende kanskje, at kelneren ikke turte å servere dem med sin uforbeholdne anbefaling. Det kunne nok ha blitt gnisten som fikk selskapet til å ta fyr. Da en fra salen spurte hva som skjer med mennesker som spiser slike boller, kunne jo Jonny for eksempel sagt at de blir mye lykkeligere enn andre mennesker, og at de muligens til og med vil leve lenger. I stedet la han pannen i bekymrede folder, heiste skuldrene opp til ørene og medga at det visste han ikke.
Neste utøver i manesjen var Gaia. For en yrkeskverulant som meg selv vil det alltid være fristende å kaste seg over Frederica Miller. Hun lunter rolig av gårde som et beitende husdyr og bare venter på strupebitt. Plansjene ligner søttitallets løpesedler fra Children of God. Selv om jeg normalt ville ha været blod, var jeg fortsatt lykkelig over å ha fornærmet to gamle snabelsvingere som Lund og Kartvedt, så jeg lot nåde gå for rett.
Etterpå sa Siri at hun synes det var befriende å høre på en som i hvert fall trodde på noe, og attpå til fortalte oss andre hva det var. Og det hadde hun jo egentlig helt rett i.
Det var mens Einar avrundet dagens gjerning som toastmaster, og i siviliserte vendinger var i ferd med å fornye sitt kyskhetsløfte, at han i vanvare kom til å gjøre et poeng av at Spreckelsens kvadratiske spagat hadde en vakker form. Da fôr den gamle danske tilværs! Denslags reaksjonære dekontekstualisering skulle han ha seg frabedt! Kunne for eksempel Dahle vise et bilde av en meksikansk pyramide, uten å samtidig minne om at man tok livet av folk på slike?
Det ble et voldsomt munnhuggeri, og siden ordstyreren var innblandet ble det vanskelig for oss andre å ta del. Derfor trakk vi på oss vinterjakkene og ga oss i vei. Lyden av Lund fulgte oss ut av rommet, gjennom gangen og helt ut på gaten. Som en gammel kråke i toppen av en tørr gran kunne vi høre ham: Kraaaaah, kraaaaah, kraaaaahaaa! Tidligere hadde han proklamert at alle diskusjoner har en vinner. Denne seieren skulle åpenbart bli hans.