Feiring
En gang tidlig i studietiden, en gang i første halvdel av åttitallet, kom Zaha Hadid til Trondheim og Gløshaugen. I to timer ble et fullstappet auditorium rykket fram i tid, gjennom presentasjonen av The Peak-prosjektet i Hong Kong viste Hadid konturene av en arkitekturforståelse, en metodikk og et formspråk som pekte inn i det århundre hvor vi nå befinner oss. Jeg var antageligvis ikke den eneste som kom fortumlet ut fra denne gjesteforelesningen, med alle begreper om arkitektur godt forstrukket.
Siden har hun fortsatt med å tøye grensene. Hun sier det selv i boken The Architect – Women in Contemporary Architecture (Image Publishing, Mulgrave Australia 2001): «Jeg mener at arkitekter, i likhet med kunstnere, har muligheten til å skape kultur. Som kunstnere må arkitektene søke å ligge litt foran alle andre, så de kan rette all sin oppmerksomhet mot dagens utvikling.»
Nå har hun altså fått Pritzker-prisen, noe som plasserer henne i det mest fornemme selskap av vår tids utøvere av faget arkitektur. Med sin vilje og evne til å se litt lengre hører Hadid naturlig hjemme der, årets pristildelingen er en anerkjennelse av avantgardistenes betydning for arkitekturutviklingen. I tillegg er det naturligvis både gledelig og viktig at denne heder nå for første gang tilfaller en kvinne.
Selv om Hadid er utdannet i Storbritannia og fortsatt er bosatt i London, er det i denne urolige tid fristende å peke på hennes irakske opphav. Så altfor mange gjør sitt beste for å bygge opp konflikter mellom den vestlige og den arabiske verden, totalt blinde og døve for alt som forener og gjensidig beriker. Den som helst vil fortsette å tro på verdiene i samspill og mangfold, kan søke tilflukt i reiseportrettet av Alhambra (side 6-7), hvor et arabisk-iberisk møte har skapt et umistelig smykke.
Og dersom du vil oppleve internasjonal arkitekturfeiring på kroppen, er det bare å melde seg på TAFs Røros-seminar 23.-25. april. Sjekk foregående Arkitektnytt, side 12, eller send en e-post til tore.wiger@hsoe.no