Nyheter

Feil om AFAGs tilblivelse

Jan Carlsens artikkel om «AFAG før og nå» i forrige nummer av Arkitektnytt krever noen kommentarer. Hans beskrivelse av historien bak tilblivelsen av Arkitektenes Fagforbund (AFAG) i perioden 1977 til 1982 er rett og slett upresis.


Juryen berømmer vinnerprosjektet «Tjære Trondheim» for en rasjonell og fleksibel kvartalsstruktur, med Nordre gate som levende promenadestrøk, og en identitetsskapende arkitektur. (Modell: Arkitekten.)

Det kan synes pirkete å henge seg opp i faktafeil i en artikkel som dette, men vår felles historieskriving er mangelfull, så det lille som skrives om viktige kapitler av norske arkitekters organisasjonsliv, bør være rimelig korrekt. En helt ny generasjon er kommet til på disse årene, og har små forutsetninger for å kjenne AFAGs historiske bakgrunn. Derfor mitt lille forsøk på en beriktigelse.


Artikkelen gir inntrykk av en situasjon der Fagforening for Arkitekter (FA) er motoren bak etableringen av AFAG, og at Privatansatte Arkitekters Gruppe (PAN) bare «følger med på lasset» inn i det nye forbundet. PAN-styret får karakteristikken «gult» og kritiseres for å ha vært «for nært knyttet til sjefssjiktet». Det er ganske langt fra sannheten. Selv om fargekarakteristikken kan være velvalgt, var PAN-styret definitivt ikke noen servil, ettergivende gjeng. Referatene fra mange, lange og harde forhandlingsmøter med arbeidsgiversiden PAG (Privatpraktiserende arkitekters gruppe) forteller det.

Det er ikke min hensikt å frata Ketil Moe og FA en betydelig del av æren for AFAGs tilblivelse. Deres offensive pågåenhet og tydelighet, politiske bevissthet og skolering var viktig for fremdriften i prosessen frem mot dannelsen av en selvstendig fagforening utenfor NAL. Men når artikkelen betegner FA som «AFAGs forløper», er dette er en mildest talt forenklet beskrivelse av virkeligheten. AFAGs tilblivelse er en omfattende prosess som handler om mye mer enn etablering av tariffavtale for privatansatte arkitekter.

Faktum er at det var PAN, og senere PAN sammen med KAG (de kommunalansattes gruppe) og SAG (de statsansattes gruppe), som drev forhandlingene frem til det endelige gjennombrudd. FA ble i realiteten plassert på sidelinjen i lengre perioder, og måtte motvillig se prosessen utvikle seg uten egen direkte medvirkning, både når det gjaldt arbeidet med å få etablert en sentral tariffavtale og i arbeidet med et nytt, felles fagforbund.

Flere navn nevnes i artikkelen. En som ikke nevnes, er Pål Didrik Holm. Etter min mening var hans innsats i denne spennende og viktige perioden av uvurderlig betydning. Hans utholdenhet, entusiasme og smittende engasjement kan ikke overvurderes. Han – ikke undertegnede – ble styreformann da PAN reetablerte seg etter at det sittende PAN-styret trakk seg i 1978 (forøvrig ikke på grunn av FAs etablering, men fordi PAN-styret ikke ville akseptere resultatet av den store uravstemningen i NAL om hvorvidt yrkesgruppene skulle organiseres innenfor eller utenfor forbundet). Etter min mening har Holm langt fra fått den kreditt for sitt arbeid som han fortjener.

La det være nok. En replikk som dette er ikke anledningen for å skrive AFAGs historie. Mitt ærend er kun å sette fingeren på en åpenbart feilaktig beskrivelse av en spennende periode. Den som ønsker å trenge dypere inn i den, vil finne rikelig med dokumentasjon i Arkitektnytts spalter og i NALs og AFAGs arkiver.