Fehn-symposium i Storhamarlåven
Det er vanskelig å forestille seg en bedre ramme for et Fehn-symposium enn Domkirkeodden og Storhamarlåven – midt i «Fehn-land» – omgitt av hans tidløse transformasjon av tidlige tiders bygde miljø og med storslått utsikt over Mjøsa, naboskap til Domkirkeruinen og med nye tilskudd til vernebyggene i anlegget.
Forsonende er det også at naturen går sin gang og at lavet har funnet sin plass på rekkverket på rampene ut til gårdsplassen. På denne måten bindes gammel og ny arkitektur ytterligere sammen.
Dette var første gang symposiet ble arrangert på Domkirkeodden, og starten innbyr til fortsettelse: Rammen er storartet, lokalene likeså, arrangørene profesjonelle (Stiftelsen Domkirkeodden i Hamar og Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo), et stort sett høyt nivå på forelesningene, og på bespisningssiden hadde man dratt veksler på de beste lokale kjøkkensjefene.
Det viktige håndverket
Så til det faglige innholdet. Det er litt vanskelig å se den «fehnske tråden» i symposiet. Med litt velvilje kan man si at de aller fleste foreleserne viste den følsomheten og poetiske tilnærmingen til bygg og omgivelser som kjennetegner Sverre Fehns arbeider. Det er ikke lite, det.
Felles for mange av prosjektene var også fremhevelsen av tre som et formbart og miljøriktig materiale. Om sponsorene har skjønt dybden i dette, er jeg mer usikker på.
Et annet fellestrekk ved de to store ikonene på symposiet – Thomas Herzog og Glenn Murcutt – er at de begge har en solid bakgrunn innenfor håndverk. Dette kan man også tydelig se i arkitekturen deres – materialkunnskap og sans for detaljer som man i liten grad lærer seg på arkitekthøgskoler.
Kanskje en tanke som bør huskes av pedagogene rundt omkring på våre læreanstalter?
Et annet fellestrekk er deres følsomhet og respekt for miljøet og omgivelsene. En oppmyket funksjonalisme med klare forpliktelser overfor stedet og økologiske føringer. De tilskriver også mye av suksessen et langt og godt samarbeid med sine hustruer.
Thomas Herzog er en nestor innenfor miljø- og energibevisst arkitektur. Som nevnt har han, i likhet med Murcutt, håndverksbakgrunn – i hans tilfelle som metallarbeider. Der bør man kunne sin geometri. Med tysk grundighet og uten dens ulemper, inkluderer hans prosjekter hele spekteret av tilnærminger til de naturgitte forhold. Årstidenes skiftninger, tomtens egenskaper og materialenes iboende muligheter bakes sammen i en syntese.
Grundigheten gjør at prosjektene gjennomføres på en helhetlig og kompleks måte vi bare kan beundre. På vår nasjonale arena starter vi med noen forsiktige intensjoner og ender med å saldere vekk det meste av det som kunne minne om bruk av miljøteknologi.
Knut Hjeltnes er en av våre ypperste arkitekter. Med en innlevelse i sted, materialenes egenskaper, nennsom forvaltning av lys og utforskende holdning til konstruktive løsninger, har han beriket norsk arkitektur. Noen ganger er man fristet til å foreslå at arkitekturen selv skal formidle budskapet og ikke forstyrres av en muntlig formidling. Poesien i arkitekturen kan lett bli forstyrret.
Magne Magler Wiggen og hans medarbeidere i MMW Sivilarkitekter MNAL AS er et friskt pust i norsk arkitekturutøvelse. Det er fint at noen tør. Når det er sagt, har vi sett en del av dette før – en dash Archigram (de med hus på stylter) og en dash Future Systems, så er vi nesten der.
Keiserens gamle klær? Men morsomt er det, og Villa Bakke viser en avansert material- og romforståelse.
I en pause sitter jeg på Mjøsstranda, har litt angst fordi tusenårig kulturlandskap og innland er litt skremmende for et kystmenneske. Jeg lurer også på hva de bromerte flammehemmerne kommer til å påføre Mjøsa i tiden fremover. Kokken sa at det ikke gjorde noe – nærmest som et kosttilskudd å regne. Jeg er ikke så sikker på det.
Symposiets eneste nedtur var vel «reklameinnslaget». Symposieleder, professor Karl Otto Ellefsen, forberedte deltagerne en smule, men å sette en sponsor inn etter Thomas Herzog og før Glenn Murcutt, utstyrt med et middels familiealbum med bilder av brakker stablet oppå hverandre i ulike fasonger, er som å hoppe både før og etter Wirkola. Urettferdig overfor foredragsholderen er det også.
Denne typen innslag hører enten hjemme i foyeren eller de må ha et budskap med forklarende, problematiserende, utforskende eller annet faglig informerende innhold.
Touch this earth lightly
Så kom han – snekkersønnen med oppvekst på Ny Guinea og med et halvt århundres drift av hjemmekontor sammen med kona i Australia. Med eneste ny-teknologiske hjelpemiddel i en fax-maskin. Håndtegneren som definitivt fortjener sin Pritzker-pris. Glenn Murcutt er en «dybde-økolog» som fornemmer stedet og naturen og omformer kulturelle, poetiske og klimatiske størrelser til bygd form.
I to timer, i mitraljøsetempo, sendte denne energibunten ut formidling av filosofisk, kulturell og arkitektonisk karakter på strak arm.
Byggeri er i utgangspunktet ikke bærekraftig, var en av hans teser. Byggeri forbruker sted og ressurser og er i seg selv en påkjenning for omgivelsene. Det nærmeste man kommer et bærekraftig byggeri er urbefolkningens, aboriginernes beskyttelse/shelter/filter mot naturkreftene, bygd av stedets nedbrytbare naturmaterialer.
De vet hva de gjør og har gjort det i 40–60, kanskje over 100 000 år. Slik erfaring står det respekt av, og Murcutt har forstått den og dratt veksler på den.
Om pikeværelset må være øst for foreldrenes og visuelt atskilt fra gutteværelset, får tilskrives den sosialantropologiske dimensjon, vi har våre disposisjoner.
En annen av hans teser er at «the past was once modern». Murcutt er altså ingen romantiserende tradisjonalist. Men det ser vi jo.
I løpet av hans utlegninger forstår vi også at sauen, som Australias eneste klovdyr, er lite tilpasset naturgrunnlaget. Det samme kan sies om den importerte kaninen, selv om den har myke poter.
Murcutt viste også et eksempel på «utomhus-sprinkling» – noe for VVS-bransjen?
Jovial og uten nykker virker han også. Jeg er glad jeg var der.
Oppsummert: En god start er etablert for kommende Fehn-symposium på Domkirkeodden.
Forsett med det faglig høye nivået, etabler muligens en klarere tematisk linje, mat er også kultur, og kanskje kan man innimellom legge symposiet til andre lokaliteter.
