Nyheter
Fehn i vår tid
Sverre Fehn fylte 80 år i august. En kompromissløs, verdensberømt arkitekt, som fikk karrieren midlertidig avbrutt av en uforstående norsk presse. I begynnelsen av november ble han feiret av et bredt arkitekturmiljø.
14. desember 2004
«Making and teaching: celebrating Sverre Fehn» het seminaret som ble holdt den 12. november på AHO til ære for Sverre Fehn. Anledningen var hans åttiårsdag (han ble født 14.8.1924), og arrangører var AHO, NAL og NAM (som nylig fikk navnet Nasjonalmuseet for kunst, avdeling for arkitektur).
– Dere snakker bare engelsk nå, bemerket Fehn til seminarlederen, da han takket for seg. Han hadde sittet strunk på første stolrad og hørt med stor utholdenhet på den lange rekken av til dels tunge, og ikke hele veien like interessante forelesninger.
Kompleks arkitektur
Introduksjonen ved seminarlederen, professor og rektor Karl Otto Ellefsen, var poengtert og oversiktlig. Innledningsvis pekte han på at det, trass i alt som er skrevet om Fehn, ikke er lett å kategorisere ham. Han siterte Ada Louise Huxtable på at Fehn ikke passer helt inn i den modernistiske kanon, og Francesco Dal Co på at det er galt å redusere hans verk til uttrykk for «nordisk folklore» eller «a poetic way of living». Seminaret skulle derfor fokusere på kompleksiteten i Fehns arbeider.
Ellefsen mente at perioden 1950–70 med verkene Økern Aldershjem (1952–55), Veneziapaviljongen (1960), Villa Schreiner (1963) og Hedmarksmuseet (1967–69) uttrykte en reaksjon på etterkrigstidens utbredte pragmatisme og nostalgi. Fehn var blant de unge arkitektene som ville føre modernismen videre på basis av nye forståelses- og tilnærmingsmåter. Fehn selv studerte grunnleggende menneskelige behov og verdier, mønstre og konstruksjoner i anonym arkitektur i Nord-Afrika.
Fehn og hans få likesinnede fikk aldri anledning til å bygge sosialdemokratiets fabrikker, dammer, skoler, pleiehjem, hospitaler eller sosiale boliger. Trist nok fikk Fehn isteden urettferdig kritikk i avisene for sitt nyskapende arbeid med Skådalen skole for døve barn (1971–77), en kritikk som står i skarp kontrast til omfavnelsene i dag.
Ellefsen kom inn på ordene «kulturell pessimisme» som noen har beskrevet Fehns arbeider med, et uttrykk han ikke fant helt treffende. Sant nok synes Fehn å være opptatt av behov og prinsipper av dyp menneskelig og tidløs natur, men Ellefsen fremhevet Fehns evne til å kombinere taktil og intellektuell forståelse av et arkitektonisk problem: hans måte å finne det essensielle i prosjektet på, å definere et konseptuelt utgangspunkt og å følge opp dette kompromissløst. Den fundamentale kvalitet i Fehns jevnt over mindre arbeider kunne ha blitt utfordret på en annen måte hvis han hadde fått anledning, mente han. Det ble med lovende konkurranseutkast som Tullinløkka (1972) og Det kgl. Theater i København (1995–96).
Et hell for AHO var det dog at Fehn fikk desto bedre tid til undervisning. Han ble professor i 1971. Han sa aldri: «Do it my way.» Isteden snakket han om menneskelige prosesser, assosiert med de merkeligste analogier. Hans pedagogiske prinsipp var ikke det rasjonelle, men en søken etter den ene lille skitne skissen som kunne representere et slags håp.
Ellefsens innledning kan leses i sin helhet på AHOs nettsider.
Tre om Fehn
«Somewhere between gravity and the horizon» var tittelen på professor Per Olaf Fjelds foredrag om Fehn som arkitektpersonlighet. Han gjennomgikk flere verker og hadde interessante tanker om knowing vs. knowledge, intuition vs. reflection o.a.. Manuset vil forhåpentligvis bli publisert. Ellers har jo Fjeld formidlet mange av Fehns ideer og tanker i boken The Thought of Construction, New York 1983.
Arkitekturhistorikeren og billedkunstneren William J. R. Curtis (født i England 1948; nalbib har bl.a. hans klassiker Modern architecture since 1900, London, 1996, 736 s.) fortalte anekdotisk og assosiasjonsrikt om sine opplevelser av Fehns arkitektur, særlig om Venezia-paviljongen.
Amanuensis, arkitekt Neven Fuchs-Mikac, AHO, ga oss et portrett av Fehn som lærer ved å vise lysbilder av flere av hans fantastiske tavletegninger fra undervisningen.
Fem arkitekter om egne verker
Carl-Wiggo Hølmebakk fortalte om prosjektet Veistopp med (Harald Sohlbergs) utsikt mot Rondane: et svevende gulv ut gjennom treklyngen, til den frie utsikten. Fundamenteringsproblemene: 2,7 m frostfri dybde. Første forsøk: en lett, bevegelig stålkonstruksjon med føtter oppå bakken, men til slutt: punktfundamentering med jordbor og betong.
Håkon Vigsnæs viste tre prosjekter: en enebolig på Jæren: et terrengnært oppholdsrom flankert av rader med skjeve soveromsformer (bortsett fra skråveggene minnet planen en god del om Fehns internatenhet for døve barn i Skådalen); dernest en bolig i et gammelt uthus på Vålerenga: en ekvilibristisk romkomposisjon; og til slutt: et forskningshus på Svalbard: kobberkledning («softer when colder»), alle vegger ut av lodd, irregulære romformer under tak av utallige fasetter, fundamentering på istapper i borehull i permafrosten. I luftperspektiv: en hummer på land. En underlig raushet fra Statsbyggs side. Et signalbygg for norsk tilstedeværelse på det internasjonale Svalbard?
Lene Tranberg fra Lundgaard og Tranberg, København, viste sitt Trapholt kunstmuseum, sceneanlegg i Helsingør, Tietgenkollegiet og til slutt: Det kgl. Theater, den store kubiske formen i havnen med trapper og ramper svevende over vannet.
Anders Wilhelmson fra Sverige hadde skrevet et essay om Fehn. Han viste en enebolig i Ramlösa, 45 rekkehus og en perforert høyblokk i Hälsingborg samt et debattopplegg for Stockholm: slanke tårn i femti etasjer som infill på små, ledige tomter.
Brigitte Shim, Shim-Sutcliffe Architects, Toronto, Canada, nevnte innledningsvis at nesten alle i det kjempemessige landet bor innenfor en radius på en times bilkjøring til US. Hun viste både bygninger og møbler tegnet i tre.
To arkitekturteoretiske foredrag
Ashley Schafer, professor ved Harvard, Boston, USA, og medredaktør av tidsskriftet Praxis, snakket om contingency (allowing for eventual future changes) and contradiction.
Wim van den Berg, professor ved RWTH, Aachen, Tyskland (en rekke artikler i diverse tidsskrifter om og av ham) gjennomgikk (Fehns gamle venn) John Hejduks «wall house» på en grundig måte.
Foredragene var ordnet i to avdelinger; de fem arkitektforedragene om egne verker under overskriften «making», de øvrige fem under «teaching». Intensjonen var at alle ti skulle holdes «in relation to Sverre Fehn’s extensive career» henholdsvis som arkitekt og lærer, og «fokusere på kompleksiteten i hans arbeid» som seminarlederen sa. I hvilken grad lyktes det?
Poenget med Hølmebakk og Vigsnæs var vel at de som gamle Fehn-elever til en viss grad er eksponenter for mesterens tenke- og arbeidsmåter. Litt mindre klart er valget av Tranberg, Wilhelmson og Shim, selv om de til dels viste fehnsk innlevelse og/eller dristighet. Og hvorfor var f.eks. ingen finner der?
Kompleksiteten i teoriforedragene var rik (manusene burde absolutt gjøres tilgjengelig), men relasjonen til Fehn var ikke alltid like klar.
Savnet man noe, måtte det være et noe større anlagt «angrep» på Fehns «egentlighet» (for å bruke et CNS-uttrykk), noe i likhet med det intense foredraget Wilfried Wang holdt om Knut Knutsen i fjor.
Også Arkitektnytts utsendte sier: Mange takk så langt! og Gratulerer! til Sverre Fehn!
– Dere snakker bare engelsk nå, bemerket Fehn til seminarlederen, da han takket for seg. Han hadde sittet strunk på første stolrad og hørt med stor utholdenhet på den lange rekken av til dels tunge, og ikke hele veien like interessante forelesninger.
Kompleks arkitektur
Introduksjonen ved seminarlederen, professor og rektor Karl Otto Ellefsen, var poengtert og oversiktlig. Innledningsvis pekte han på at det, trass i alt som er skrevet om Fehn, ikke er lett å kategorisere ham. Han siterte Ada Louise Huxtable på at Fehn ikke passer helt inn i den modernistiske kanon, og Francesco Dal Co på at det er galt å redusere hans verk til uttrykk for «nordisk folklore» eller «a poetic way of living». Seminaret skulle derfor fokusere på kompleksiteten i Fehns arbeider.
Ellefsen mente at perioden 1950–70 med verkene Økern Aldershjem (1952–55), Veneziapaviljongen (1960), Villa Schreiner (1963) og Hedmarksmuseet (1967–69) uttrykte en reaksjon på etterkrigstidens utbredte pragmatisme og nostalgi. Fehn var blant de unge arkitektene som ville føre modernismen videre på basis av nye forståelses- og tilnærmingsmåter. Fehn selv studerte grunnleggende menneskelige behov og verdier, mønstre og konstruksjoner i anonym arkitektur i Nord-Afrika.
Fehn og hans få likesinnede fikk aldri anledning til å bygge sosialdemokratiets fabrikker, dammer, skoler, pleiehjem, hospitaler eller sosiale boliger. Trist nok fikk Fehn isteden urettferdig kritikk i avisene for sitt nyskapende arbeid med Skådalen skole for døve barn (1971–77), en kritikk som står i skarp kontrast til omfavnelsene i dag.
Ellefsen kom inn på ordene «kulturell pessimisme» som noen har beskrevet Fehns arbeider med, et uttrykk han ikke fant helt treffende. Sant nok synes Fehn å være opptatt av behov og prinsipper av dyp menneskelig og tidløs natur, men Ellefsen fremhevet Fehns evne til å kombinere taktil og intellektuell forståelse av et arkitektonisk problem: hans måte å finne det essensielle i prosjektet på, å definere et konseptuelt utgangspunkt og å følge opp dette kompromissløst. Den fundamentale kvalitet i Fehns jevnt over mindre arbeider kunne ha blitt utfordret på en annen måte hvis han hadde fått anledning, mente han. Det ble med lovende konkurranseutkast som Tullinløkka (1972) og Det kgl. Theater i København (1995–96).
Et hell for AHO var det dog at Fehn fikk desto bedre tid til undervisning. Han ble professor i 1971. Han sa aldri: «Do it my way.» Isteden snakket han om menneskelige prosesser, assosiert med de merkeligste analogier. Hans pedagogiske prinsipp var ikke det rasjonelle, men en søken etter den ene lille skitne skissen som kunne representere et slags håp.
Ellefsens innledning kan leses i sin helhet på AHOs nettsider.
Tre om Fehn
«Somewhere between gravity and the horizon» var tittelen på professor Per Olaf Fjelds foredrag om Fehn som arkitektpersonlighet. Han gjennomgikk flere verker og hadde interessante tanker om knowing vs. knowledge, intuition vs. reflection o.a.. Manuset vil forhåpentligvis bli publisert. Ellers har jo Fjeld formidlet mange av Fehns ideer og tanker i boken The Thought of Construction, New York 1983.
Arkitekturhistorikeren og billedkunstneren William J. R. Curtis (født i England 1948; nalbib har bl.a. hans klassiker Modern architecture since 1900, London, 1996, 736 s.) fortalte anekdotisk og assosiasjonsrikt om sine opplevelser av Fehns arkitektur, særlig om Venezia-paviljongen.
Amanuensis, arkitekt Neven Fuchs-Mikac, AHO, ga oss et portrett av Fehn som lærer ved å vise lysbilder av flere av hans fantastiske tavletegninger fra undervisningen.
Fem arkitekter om egne verker
Carl-Wiggo Hølmebakk fortalte om prosjektet Veistopp med (Harald Sohlbergs) utsikt mot Rondane: et svevende gulv ut gjennom treklyngen, til den frie utsikten. Fundamenteringsproblemene: 2,7 m frostfri dybde. Første forsøk: en lett, bevegelig stålkonstruksjon med føtter oppå bakken, men til slutt: punktfundamentering med jordbor og betong.
Håkon Vigsnæs viste tre prosjekter: en enebolig på Jæren: et terrengnært oppholdsrom flankert av rader med skjeve soveromsformer (bortsett fra skråveggene minnet planen en god del om Fehns internatenhet for døve barn i Skådalen); dernest en bolig i et gammelt uthus på Vålerenga: en ekvilibristisk romkomposisjon; og til slutt: et forskningshus på Svalbard: kobberkledning («softer when colder»), alle vegger ut av lodd, irregulære romformer under tak av utallige fasetter, fundamentering på istapper i borehull i permafrosten. I luftperspektiv: en hummer på land. En underlig raushet fra Statsbyggs side. Et signalbygg for norsk tilstedeværelse på det internasjonale Svalbard?
Lene Tranberg fra Lundgaard og Tranberg, København, viste sitt Trapholt kunstmuseum, sceneanlegg i Helsingør, Tietgenkollegiet og til slutt: Det kgl. Theater, den store kubiske formen i havnen med trapper og ramper svevende over vannet.
Anders Wilhelmson fra Sverige hadde skrevet et essay om Fehn. Han viste en enebolig i Ramlösa, 45 rekkehus og en perforert høyblokk i Hälsingborg samt et debattopplegg for Stockholm: slanke tårn i femti etasjer som infill på små, ledige tomter.
Brigitte Shim, Shim-Sutcliffe Architects, Toronto, Canada, nevnte innledningsvis at nesten alle i det kjempemessige landet bor innenfor en radius på en times bilkjøring til US. Hun viste både bygninger og møbler tegnet i tre.
To arkitekturteoretiske foredrag
Ashley Schafer, professor ved Harvard, Boston, USA, og medredaktør av tidsskriftet Praxis, snakket om contingency (allowing for eventual future changes) and contradiction.
Wim van den Berg, professor ved RWTH, Aachen, Tyskland (en rekke artikler i diverse tidsskrifter om og av ham) gjennomgikk (Fehns gamle venn) John Hejduks «wall house» på en grundig måte.
Foredragene var ordnet i to avdelinger; de fem arkitektforedragene om egne verker under overskriften «making», de øvrige fem under «teaching». Intensjonen var at alle ti skulle holdes «in relation to Sverre Fehn’s extensive career» henholdsvis som arkitekt og lærer, og «fokusere på kompleksiteten i hans arbeid» som seminarlederen sa. I hvilken grad lyktes det?
Poenget med Hølmebakk og Vigsnæs var vel at de som gamle Fehn-elever til en viss grad er eksponenter for mesterens tenke- og arbeidsmåter. Litt mindre klart er valget av Tranberg, Wilhelmson og Shim, selv om de til dels viste fehnsk innlevelse og/eller dristighet. Og hvorfor var f.eks. ingen finner der?
Kompleksiteten i teoriforedragene var rik (manusene burde absolutt gjøres tilgjengelig), men relasjonen til Fehn var ikke alltid like klar.
Savnet man noe, måtte det være et noe større anlagt «angrep» på Fehns «egentlighet» (for å bruke et CNS-uttrykk), noe i likhet med det intense foredraget Wilfried Wang holdt om Knut Knutsen i fjor.
Også Arkitektnytts utsendte sier: Mange takk så langt! og Gratulerer! til Sverre Fehn!