Nyheter
Farvel til plasten
Det bygges hvert år inn ca. 250 000 tonn plast i norske bygninger. Dette representerer en framtidig klimabombe på 0,5 megatonn CO2. Det er på tide å si farvel til plasten.
25. juni 2007
I regjeringens plan for å redusere klimabelastningene fra bygningsmassen lanseres utfasing av oljefyring som et hovedtiltak. Samtidig ønsker man å avgiftsbelegge bruken av naturgass til oppvarming. Olje og gass er fossile råstoffer som ved forbrenning avgir store mengder av klimagassen CO2 i tillegg til noe metan. Olje og gass kan også videreforedles til asfalt, bitumen, løsemidler og plast. Slike produkter vil ha samme karboninnhold som det opprinnelige råstoffet, og ved forbrenning vil klimagassutslippene bli tilsvarende.
Omfattende bruk
I bygningsbransjen har særlig forbruket av plast vært i kraftig vekst siden lanseringen av bakelitten rundt 1930. Det hele tok av på 50-tallet med introduksjonen av vinylbelegget, og i perioden fra 1970 til i dag har forbruket i nybygg mer enn doblet seg fra 10 til 25 kg per kvadratmeter. Bruksområdene utvides stadig og omfatter varmeisolasjon, vinduer, dører, fukt- og dampsperrer, golvbelegg (vinyl og syntetisk gummi), taktekking, listverk, tapeter, lakk, maling, sparkel, lim, fugematerialer, takrenner, solfangere, elrør- og brytere, kabelisolering, vannrør, avløpsrør, drensledninger m.m. Plast og kjemikalier basert på fossile råstoffer inngår også med betydelig omfang som hjelpestoffer i andre materialer, blant annet i alle laminater og som limstoff i mineralull, limtre, finér og også i det ellers så lovende nye isolasjonsalternativet Ultimat, basert på tekstilgjenvinning, men tilsatt 10 prosent smeltefibre av polyesterplast.
På denne måten blir ca. 25 prosent av all plast som produseres, benyttet i byggebransjen, der de store volumene utgjøres av belegg med 30 prosent, lim og fugematerialer 25 prosent, maling og sparkel med 10 prosent.
Går til forbrenning
Ved fornyelse og riving slippes plasten løs igjen, men blant annet på grunn av store volumer og tung nedbrytbarhet er den lite velkommen på avfallsdeponiene. Sverige har i praksis innført deponeringsforbud, og vi må anta at Norge vil følge etter. Alternativene er energigjenvinning og materialgjenvinning. For sistnevnte vil det nesten alltid være snakk om såkalt downcycling til produkter av stadig lavere kvalitet, i siste runde på søppelsekk- og bærepose-nivå. Årsaken til dette ligger i det grunnleggende behovet for hjelpestoffer i nesten alle plastprodukter, til brannbegrensning, bløtgjøring, UV-stabilisering m.m. Her blir det naturlig nok vanskelig å dosere seg tilbake til opprinnelig materialkvalitet. I siste omgang ender således det aller meste av plasten opp til energigjenvinning i forbrenningsanlegg.
Med utgangspunkt i at det i Norge hvert år oppføres 7 mill. kvm nybygg og rehabiliteres, pusses opp og fornyes tilsvarende 3 mill. kvm, kan det samlede plastforbruket i bygningsbransjen grovt antydes til 250 000 tonn. Hvis vi tar utgangspunkt i at dette på et senere tidspunkt forbrennes, vil utslippet av klimagassen CO2 runde en halv million tonn, eller 0,5 megatonn. Dette utgjør 5–10 prosent av alle klimagassutslipp knyttet til nyproduksjon, drift (inklusive oppvarming) og vedlikehold i den norske bygningsmassen og er i størrelsesorden sammenlignbart med at all transport av byggevarer flyttes fra vei til bane, eller at vi erstatter betong og stål med trevirke til alle bygningsoppgaver der dette er teknisk mulig.
Alternativer
Og vi har da ikke medregnet plastemballasjen. Vi har heller ikke tatt i betraktning klimabelastningene fra selve plastproduksjonen, som innebærer utslipp på mellom 1 og 4 kg CO2 per kg ferdig produkt avhengig av plasttype. Produksjonen av en vindusinnfatning i polyvinylklorid vil således medføre 10 ganger høyere klimagassutslipp enn for tilsvarende i trevirke.
I det norske byggevaremarkedet finner vi fortsatt helt eller delvis plastfrie alternativer til nesten alle bygningsoppgaver; vi kan velge golvbelegg av linoleum framfor vinyl, trykksterk isolasjon av steinull framfor polystyren, kalklut og linoljeemulsjoner framfor akryl- og lateksmaling osv.
Så derfor: Farvel til plasten!
Omfattende bruk
I bygningsbransjen har særlig forbruket av plast vært i kraftig vekst siden lanseringen av bakelitten rundt 1930. Det hele tok av på 50-tallet med introduksjonen av vinylbelegget, og i perioden fra 1970 til i dag har forbruket i nybygg mer enn doblet seg fra 10 til 25 kg per kvadratmeter. Bruksområdene utvides stadig og omfatter varmeisolasjon, vinduer, dører, fukt- og dampsperrer, golvbelegg (vinyl og syntetisk gummi), taktekking, listverk, tapeter, lakk, maling, sparkel, lim, fugematerialer, takrenner, solfangere, elrør- og brytere, kabelisolering, vannrør, avløpsrør, drensledninger m.m. Plast og kjemikalier basert på fossile råstoffer inngår også med betydelig omfang som hjelpestoffer i andre materialer, blant annet i alle laminater og som limstoff i mineralull, limtre, finér og også i det ellers så lovende nye isolasjonsalternativet Ultimat, basert på tekstilgjenvinning, men tilsatt 10 prosent smeltefibre av polyesterplast.
På denne måten blir ca. 25 prosent av all plast som produseres, benyttet i byggebransjen, der de store volumene utgjøres av belegg med 30 prosent, lim og fugematerialer 25 prosent, maling og sparkel med 10 prosent.
Går til forbrenning
Ved fornyelse og riving slippes plasten løs igjen, men blant annet på grunn av store volumer og tung nedbrytbarhet er den lite velkommen på avfallsdeponiene. Sverige har i praksis innført deponeringsforbud, og vi må anta at Norge vil følge etter. Alternativene er energigjenvinning og materialgjenvinning. For sistnevnte vil det nesten alltid være snakk om såkalt downcycling til produkter av stadig lavere kvalitet, i siste runde på søppelsekk- og bærepose-nivå. Årsaken til dette ligger i det grunnleggende behovet for hjelpestoffer i nesten alle plastprodukter, til brannbegrensning, bløtgjøring, UV-stabilisering m.m. Her blir det naturlig nok vanskelig å dosere seg tilbake til opprinnelig materialkvalitet. I siste omgang ender således det aller meste av plasten opp til energigjenvinning i forbrenningsanlegg.
Med utgangspunkt i at det i Norge hvert år oppføres 7 mill. kvm nybygg og rehabiliteres, pusses opp og fornyes tilsvarende 3 mill. kvm, kan det samlede plastforbruket i bygningsbransjen grovt antydes til 250 000 tonn. Hvis vi tar utgangspunkt i at dette på et senere tidspunkt forbrennes, vil utslippet av klimagassen CO2 runde en halv million tonn, eller 0,5 megatonn. Dette utgjør 5–10 prosent av alle klimagassutslipp knyttet til nyproduksjon, drift (inklusive oppvarming) og vedlikehold i den norske bygningsmassen og er i størrelsesorden sammenlignbart med at all transport av byggevarer flyttes fra vei til bane, eller at vi erstatter betong og stål med trevirke til alle bygningsoppgaver der dette er teknisk mulig.
Alternativer
Og vi har da ikke medregnet plastemballasjen. Vi har heller ikke tatt i betraktning klimabelastningene fra selve plastproduksjonen, som innebærer utslipp på mellom 1 og 4 kg CO2 per kg ferdig produkt avhengig av plasttype. Produksjonen av en vindusinnfatning i polyvinylklorid vil således medføre 10 ganger høyere klimagassutslipp enn for tilsvarende i trevirke.
I det norske byggevaremarkedet finner vi fortsatt helt eller delvis plastfrie alternativer til nesten alle bygningsoppgaver; vi kan velge golvbelegg av linoleum framfor vinyl, trykksterk isolasjon av steinull framfor polystyren, kalklut og linoljeemulsjoner framfor akryl- og lateksmaling osv.
Så derfor: Farvel til plasten!