Nyheter
Farlige former
I Hemsedal får ikke Henriette Salvesen oppføre fritidsbolig med flatt tak, mens naboens omfattende terrengbehandling slipper unna. Begge har brutt planbestemmelsene. Men hva er egentlig verst, flatt tak eller fylling?
28. september 2006
Sensommeren ble travel for den som satte seg fore å følge arkitekturdiskusjoner Media-Norge rundt. I Morgenbladet startet Jan Carlsen en debatt om funkitsch – stilkopiering og funksjonalisme, mens Dagens Næringsliv utviklet Stein Hagens misnøye med prislappen på sitt nye sommersted (tegnet av Lund Hagem Arkitekter) til en om-fattende runde om arkitekters forhold til sine klienter.
Dagens Næringsliv plukket i samme periode også opp en sak fra Halling-dølen om hyttestrid i Hemsedal.
Siv.ark. MNAL Henriette Salvesen, div.A Arkitekter as, søkte for halvannet år siden dispensasjon fra regulerings-planens bestemmelser om saltak da egen hytte (med inntegnet saltak) på Sjåstadfeltet i Hemsedal ble bygge-meldt. Søknaden resulterte i avslag, men mens saken gikk videre i de ulike ankeinstanser, fikk Salvesen innvilget både bygge- og brukstillatelse.
Hytta var ferdigstilt med flatt tak da Sivilombudsmannen, som siste anke-instans, avga sin kjennelse i august. Her ble avslaget opprettholdt, Salvesens anførte grunner om manglende faglig skjønn i kommunen samt forskjellsbehandling av ulike tiltaks-havere i området førte ikke fram. Saltak må bygges innen 1. januar 2007, ellers spøker både dagbøter og rivingskrav i kulissene.
Fortid eller samtid?
Forløpet rundt Salvesens hytte reiser mange spørsmål, flere av dem initiert av Salvesen selv. Til Dagens Næringsliv 16. august erkjenner hun at div.A er klar over at de gjennom disputten rundt egen hytte utfordrer lokale politikere og planmyndigheter for å framprovosere en debatt om samtids-arkitekturens plass i norske fjellandskap. «De kan da umulig mene at det skal være obligatorisk med vadmel og treski i bakken? Slik føles det å måtte bygge saltak og med smårutete vinduer,» sier hun og mener at «det fantastiske skistedet Hemsedal fortjener samtidsarkitektur», slik det skjer både i Alpene og langs norskekysten.
Hun utdyper sine synspunkt i egen debattartikkel «I takt med tiden og landskapet» i samme avis 28. august. Hun mener det mangler kunnskap om hva god byggekunst og byggeskikk er, og viser til designmanualen for OL på Lillehammer som «ett av de få dokumenter som har forstått hvilke grunnleggende premisser som må være til stede for til enhver tid å oppnå god byggeskikk», der det «det åpnes for et arkitektonisk samtidsuttrykk i spennet mellom tradisjon og fornyelse». Hun oppsummerer med å konkludere at arkitektur er kultur, og bør derfor speile samtiden, ikke fortiden.
Hjelper lite
Strengt tatt er vel alt som til en-hver tid bygges, samtidsarkitektur, uansett hvilken form det måtte anta. Retrobyggeri og hermende referanser til tidligere tiders byggeløsninger sier også sitt om vår kulturelle nåtilstand. Men det er ikke vanskelig å være enig med Salvesen i at absolutte saltakskrav oppleves som meningsløse. Og bedre ville det ikke vært om det var omvendt, at alle måtte bygge flatt.
Det sentrale poenget er at dersom politikere og planmyndigheter tror de kan sikre gode løsninger på dagens hyttefelt-utbygginger gjennom å stille detaljerte utformingskrav til det enkelte bygg, så tar de feil. Det er forståelig at det er fristende å gripe til kjente formbilder når utbyggingspresset er stort og landskapet endres raskt, men det hjelper lite. En trenger ikke dra lenger enn til Salvesens nabotomt for å skjønne det.
Der har Stormoen Invest og eier Einar Hagen oppført en forskriftsmessig saltakshytte, men rensket samtidig tomten for opprinnelig vegetasjon og etterlot seg en meget ureglementær utfylling, så ille at den utløste et uanmeldt inspeksjonstilsyn i oktober 2005. Det ble påvist til dels store avvik fra godkjente tegninger, og eier ble pålagt å utbedre dette. Kommunen mottok så dispensasjonssøknad for gjeldende utbygging, og denne ble 17. august behandlet i Hovudutval Plan og Ressurs, sak 69/06.
Utvalget fulgte rådmannens innstilling og ga dispensasjon, under forutsetning av at tomten «beplantast med naturleg lokal vegetasjon inkludert min. 20 bjørketre el. tilsvarande. Overgang til tilgrensande tomter skal også forbetrast».
Denne «synder» fikk altså tilgivelse, selv om planbestemmelser er brutt og innpassingen i landskapet er alt annet enn god (se bildet over). En av grunnene til det er at kommunen faktisk delvis klandrer seg selv for elendigheten: «Vidare er oppfyllinga til ei viss grad eit resultat av tidlegare uheldig vedtak i saksnr. 0054/02 den 13.06.2002 der utnyttinga for tomta vart auka frå 180 m² T-BRA til 300 m² T-BRA,» heter det i vedtaket. Interessant nok peker saksbehandler på at «ved å nytte arkitekt og fått teikna ei hytte tilpassa tomta, og ikkje tilpasse terrenget til hytta slik som i dette tilfellet, ville det nok likevel latt seg gjere å halde seg innanfor maksimalgrensa».
Trenger kompetanse
Historien om de to hyttene på Sjåstad-feltet har nå nådd et punkt hvor fortelleren våger seg inn på moralen: Det som trengs er relevant kompetanse og hensiktsmessige styringsverktøy. Det har ingen hensikt å stille krav om takform dersom det ikke i planutforming og planforvaltning legges føringer som sikrer en utbygging landskapet, miljøet og stedet vil tåle. Da er utbyggingens omfang, tomters utnyttelsesgrad, organisering av infrastruktur, byggehøyder og hensynet til eksisterende vegetasjon mye viktigere enn fargevalg og materialbruk.
Jeg vet ikke, men jeg tipper at de fleste politikere først og fremst ønsker å fokusere på overordnete premisser for å sikre en god helhet. Men dersom den lokale forvaltning skal makte det, må det inn kompetanse som kan utvikle de gode planene og utvise det kvalifiserte skjønn som er nødvendig når de skal settes ut i livet. Sånn sett blottlegger Dagens Næringslivs ringerunde 21. august til landets største hyttekommuner tankevekkende forhold: Bare to av femten kommuner, Kragerø og Fredrikstad, har arkitektkompetanse i byggesaksbehandlingen. Trysil meddeler at de benytter seg av eksterne rådgivere.
Det blir ikke bedre av at utbyggingspresset i de mest attraktive hytteområdene bare øker. Eiendomsmeglere frister med tomter i strandsonen som pr d.d. ikke kan bebygges (underforstått: kanskje i morgen), og Gudbrandsdølen Dagningen forteller 13. september om en presset teknisk etat i Ringebu kommune som «ikke er dimensjonert for å takle den totale arbeidsmengden slik det er i dag», ifølge faglig ansvarlig for plan- og byggesaker, Lars Ove Madshus, og han sier rett ut at dette går på kvaliteten løs. Nitti prosent av sakene i Ringebu gjelder hyttebygging.
Innbyr til samarbeid
Diskusjonen i kjølvannet av Salvesens hytteprosjekt fikk Norske arkitekters landsforbund, NAL, til å invitere Miljøverndepartementet med på et samarbeid om et seminaropplegg «som kan bidra til en konstruktiv dialog om miljøvennlig planlegging, tradisjon og vår tids arkitektur».
NAL viser til forbundets mangeårige arbeid med bærekraftig arkitektur og stedsutvikling, og ser for seg seminarer rettet mot «saksbehandlere og beslutningstakere i kommuner og fylkes-kommuner som opplever stort utbyggingspress i fjellområdene». De enkelte seminar bør ta utgangspunkt i lokale forhold og problemstillinger, og bør foregå på stedet. Kommunenes sentralforbund og Norsk institutt for by- og regionforskning, NIBR, nevnes som mulige samarbeidspartnere.
Det skulle ikke forundre meg om det er marked for slike fora, i hvert fall om vi skal tro lederen i Hallingdølen 24. august:
«At Salvesen ynskjer ein debatt om hyttearkitektur er prisverdig. Ja, også på høg tid. I Hallingdal er det mange døme på vulgære og smaklause hytter. Gedigne tømmerpalass med saltak, småruta vindauge og torv på taket, men håplaust plasserte i terrenget. «Uniformeringa» får fleire av dei nye hyttefelta til å framstå som gettoar. Dette bør politikarane ha i mente når det blir lagt føringar for nye hyttefelt.»
Dagens Næringsliv plukket i samme periode også opp en sak fra Halling-dølen om hyttestrid i Hemsedal.
Siv.ark. MNAL Henriette Salvesen, div.A Arkitekter as, søkte for halvannet år siden dispensasjon fra regulerings-planens bestemmelser om saltak da egen hytte (med inntegnet saltak) på Sjåstadfeltet i Hemsedal ble bygge-meldt. Søknaden resulterte i avslag, men mens saken gikk videre i de ulike ankeinstanser, fikk Salvesen innvilget både bygge- og brukstillatelse.
Hytta var ferdigstilt med flatt tak da Sivilombudsmannen, som siste anke-instans, avga sin kjennelse i august. Her ble avslaget opprettholdt, Salvesens anførte grunner om manglende faglig skjønn i kommunen samt forskjellsbehandling av ulike tiltaks-havere i området førte ikke fram. Saltak må bygges innen 1. januar 2007, ellers spøker både dagbøter og rivingskrav i kulissene.
Fortid eller samtid?
Forløpet rundt Salvesens hytte reiser mange spørsmål, flere av dem initiert av Salvesen selv. Til Dagens Næringsliv 16. august erkjenner hun at div.A er klar over at de gjennom disputten rundt egen hytte utfordrer lokale politikere og planmyndigheter for å framprovosere en debatt om samtids-arkitekturens plass i norske fjellandskap. «De kan da umulig mene at det skal være obligatorisk med vadmel og treski i bakken? Slik føles det å måtte bygge saltak og med smårutete vinduer,» sier hun og mener at «det fantastiske skistedet Hemsedal fortjener samtidsarkitektur», slik det skjer både i Alpene og langs norskekysten.
Hun utdyper sine synspunkt i egen debattartikkel «I takt med tiden og landskapet» i samme avis 28. august. Hun mener det mangler kunnskap om hva god byggekunst og byggeskikk er, og viser til designmanualen for OL på Lillehammer som «ett av de få dokumenter som har forstått hvilke grunnleggende premisser som må være til stede for til enhver tid å oppnå god byggeskikk», der det «det åpnes for et arkitektonisk samtidsuttrykk i spennet mellom tradisjon og fornyelse». Hun oppsummerer med å konkludere at arkitektur er kultur, og bør derfor speile samtiden, ikke fortiden.
Hjelper lite
Strengt tatt er vel alt som til en-hver tid bygges, samtidsarkitektur, uansett hvilken form det måtte anta. Retrobyggeri og hermende referanser til tidligere tiders byggeløsninger sier også sitt om vår kulturelle nåtilstand. Men det er ikke vanskelig å være enig med Salvesen i at absolutte saltakskrav oppleves som meningsløse. Og bedre ville det ikke vært om det var omvendt, at alle måtte bygge flatt.
Det sentrale poenget er at dersom politikere og planmyndigheter tror de kan sikre gode løsninger på dagens hyttefelt-utbygginger gjennom å stille detaljerte utformingskrav til det enkelte bygg, så tar de feil. Det er forståelig at det er fristende å gripe til kjente formbilder når utbyggingspresset er stort og landskapet endres raskt, men det hjelper lite. En trenger ikke dra lenger enn til Salvesens nabotomt for å skjønne det.
Der har Stormoen Invest og eier Einar Hagen oppført en forskriftsmessig saltakshytte, men rensket samtidig tomten for opprinnelig vegetasjon og etterlot seg en meget ureglementær utfylling, så ille at den utløste et uanmeldt inspeksjonstilsyn i oktober 2005. Det ble påvist til dels store avvik fra godkjente tegninger, og eier ble pålagt å utbedre dette. Kommunen mottok så dispensasjonssøknad for gjeldende utbygging, og denne ble 17. august behandlet i Hovudutval Plan og Ressurs, sak 69/06.
Utvalget fulgte rådmannens innstilling og ga dispensasjon, under forutsetning av at tomten «beplantast med naturleg lokal vegetasjon inkludert min. 20 bjørketre el. tilsvarande. Overgang til tilgrensande tomter skal også forbetrast».
Denne «synder» fikk altså tilgivelse, selv om planbestemmelser er brutt og innpassingen i landskapet er alt annet enn god (se bildet over). En av grunnene til det er at kommunen faktisk delvis klandrer seg selv for elendigheten: «Vidare er oppfyllinga til ei viss grad eit resultat av tidlegare uheldig vedtak i saksnr. 0054/02 den 13.06.2002 der utnyttinga for tomta vart auka frå 180 m² T-BRA til 300 m² T-BRA,» heter det i vedtaket. Interessant nok peker saksbehandler på at «ved å nytte arkitekt og fått teikna ei hytte tilpassa tomta, og ikkje tilpasse terrenget til hytta slik som i dette tilfellet, ville det nok likevel latt seg gjere å halde seg innanfor maksimalgrensa».
Trenger kompetanse
Historien om de to hyttene på Sjåstad-feltet har nå nådd et punkt hvor fortelleren våger seg inn på moralen: Det som trengs er relevant kompetanse og hensiktsmessige styringsverktøy. Det har ingen hensikt å stille krav om takform dersom det ikke i planutforming og planforvaltning legges føringer som sikrer en utbygging landskapet, miljøet og stedet vil tåle. Da er utbyggingens omfang, tomters utnyttelsesgrad, organisering av infrastruktur, byggehøyder og hensynet til eksisterende vegetasjon mye viktigere enn fargevalg og materialbruk.
Jeg vet ikke, men jeg tipper at de fleste politikere først og fremst ønsker å fokusere på overordnete premisser for å sikre en god helhet. Men dersom den lokale forvaltning skal makte det, må det inn kompetanse som kan utvikle de gode planene og utvise det kvalifiserte skjønn som er nødvendig når de skal settes ut i livet. Sånn sett blottlegger Dagens Næringslivs ringerunde 21. august til landets største hyttekommuner tankevekkende forhold: Bare to av femten kommuner, Kragerø og Fredrikstad, har arkitektkompetanse i byggesaksbehandlingen. Trysil meddeler at de benytter seg av eksterne rådgivere.
Det blir ikke bedre av at utbyggingspresset i de mest attraktive hytteområdene bare øker. Eiendomsmeglere frister med tomter i strandsonen som pr d.d. ikke kan bebygges (underforstått: kanskje i morgen), og Gudbrandsdølen Dagningen forteller 13. september om en presset teknisk etat i Ringebu kommune som «ikke er dimensjonert for å takle den totale arbeidsmengden slik det er i dag», ifølge faglig ansvarlig for plan- og byggesaker, Lars Ove Madshus, og han sier rett ut at dette går på kvaliteten løs. Nitti prosent av sakene i Ringebu gjelder hyttebygging.
Innbyr til samarbeid
Diskusjonen i kjølvannet av Salvesens hytteprosjekt fikk Norske arkitekters landsforbund, NAL, til å invitere Miljøverndepartementet med på et samarbeid om et seminaropplegg «som kan bidra til en konstruktiv dialog om miljøvennlig planlegging, tradisjon og vår tids arkitektur».
NAL viser til forbundets mangeårige arbeid med bærekraftig arkitektur og stedsutvikling, og ser for seg seminarer rettet mot «saksbehandlere og beslutningstakere i kommuner og fylkes-kommuner som opplever stort utbyggingspress i fjellområdene». De enkelte seminar bør ta utgangspunkt i lokale forhold og problemstillinger, og bør foregå på stedet. Kommunenes sentralforbund og Norsk institutt for by- og regionforskning, NIBR, nevnes som mulige samarbeidspartnere.
Det skulle ikke forundre meg om det er marked for slike fora, i hvert fall om vi skal tro lederen i Hallingdølen 24. august:
«At Salvesen ynskjer ein debatt om hyttearkitektur er prisverdig. Ja, også på høg tid. I Hallingdal er det mange døme på vulgære og smaklause hytter. Gedigne tømmerpalass med saltak, småruta vindauge og torv på taket, men håplaust plasserte i terrenget. «Uniformeringa» får fleire av dei nye hyttefelta til å framstå som gettoar. Dette bør politikarane ha i mente når det blir lagt føringar for nye hyttefelt.»