Farger og kommunal fattigdom
– Ja, der ute ligger kommunen, sa drosjesjåføren. – Ligger, i ordets rette forstand.
Jeg var på vei til Lisleby, hvor teknisk sektor har lokaler, om lag ei halv mil fra Fredrikstad sentrum. Jeg skulle treffe to landskapsarkitekter. Vi fulgte en svingete vei nordøstover langs Glomma i retning Sarpsborg.
– De er fullstendig udugelige. De gjør ingenting. De bare bruker penger og gjør ingenting. De ligger og drar seg hele dagen, forklarte han.
Jeg fikk helt uoppfordret en innføring i Fredrikstads kommunale elendighet, især økonomien. Det var ikke måte på hvor dårlig den var. Kommunen var satt under tilsyn. De hadde bygd ny skole og nytt rådhus. Penger kunne dem bruke. De ga seg fine titler og spradet i byen som om de var konger. Men de var ikke verdt uføretrygd. Kommunesammenslåingen hadde ingen villet ha, men de trumfet den gjennom. Alt skulle bli så bra. Men det ble ikke noe bedre. På Lisleby hadde de alltid blanke skiftnøkler, for de brukte dem aldri.
Jeg lot være å fortelle at min oppgave var å skrive om den verdifulle innsats kommunalt ansatte arkitekter gjør for samfunnet. Hadde jeg det sagt, ville han trolig kjørt meg tilbake til stasjonen og satt meg på første tog tilbake til Oslo. Jeg humret i stedet av friskheten i formuleringene. Det var ikke sikkert han mente alt.
– Ta dem, sa han idet jeg åpnet bildøra og steg ut på Lisleby. – Ta dem og rist dem!
Grønt og vidt
Fredrikstad kommune har om lag 4 000 ansatte. Av disse arbeider 600 i teknisk sektor. De er fordelt på natur, brann, vei, parkering og transport, bygg og eiendom, vann og avløp, teknisk renovasjon, maskinsentralen og prosjektavdelingen.
120-130 av dem har Lisleby som base. Jeg fant et anlegg med mange parkeringsplasser, garasjer og brakkelignende bygninger samt et to-etasjes kontor- og administrasjonsbygg i tegl, hvor landskapsarkitekt Sverre Gjølstad med eksamen fra NLH i 1986 holder til på bakkeplan.
Han er virksomhetsleder for natur, det som før ble kalt parksjef, og hovedansvarlig for forvaltning og drift av 495 kommunale grøntanlegg på til sammen 2 700 dekar, samt kommunale friluftsområder som badestrender og turløyper på kanskje 6 000 dekar til sammen. Til å hjelpe seg har han to saksbehandlere og en driftsavdeling med én oppsynsmann og 18 fagarbeidere pluss en lærling. I tillegg pleier rundt 20 skoleungdommer å få sommerjobb.
– Vi har et vidt arbeidsfelt, sier Gjølstad og trekker fram byens unike kvaliteter med skjærgård, bynær skog og parker – og så Gamlebyen, da!
Festningsverket på østsida av Glomma er av de best bevarte i Nord-Europa. Fra vollgravene går «Den dekkede vei» opp til Kongsten fort. Gamlebyen er det største enkeltstående grøntanlegget og et særlig hjertebarn.
– Jeg er en av de få i landet som administrerer kanoner, 64 stykker! sier han, men innrømmer at kanonene er duplikater uten skikkelige løp.
Sverre Gjølstad er bondegutt fra Vestby i Akershus. Som yngste sønn fikk han ikke overta gården, men beholdt interessen for alt som spirer og gror, og gleden ved å følge årstidenes vekslinger. Han utdannet seg først til agronom, så til og landskapsarkitekt. Han var arealplanlegger i Bagn, så parksjef i Rygge kommune, hvor han fortsatt bor, før han i 1991 begynte i Fredrikstad kommune. I 1997 ble han virksomhetsleder. Organisatorisk er han tilknyttet NLA og NaFo.
Han har vært i det offentlige i hele yrkeskarrieren. Det er på grunn av de faglige oppgavene. Han er mer interessert i å stelle og videreutvikle grøntanlegg enn i å prosjektere dem. Hjemme har han en stor hage å stelle, og han er aktiv i Hagelaget.
Gjølstads avdeling tilrettelegger grøntarealer og friluftsområder for aktiviteter, og gir byen farge ved å sette ut planter i parkene. Til sommeren, når «Tall Ships’ Race» ender opp i Fredrikstad, skal seilskutene møte et vell av blomster langs kaiene.
Den største utfordringen for hans virksomhetsområde i dag er å møte den økonomiske situasjonen med skrumpende budsjett. De må prioritere stadig hardere. Det kan bety færre sommerjobber for skoleungdom, lengre gress i parkene eller søppel som flyter på badestrendene. Hvordan hindre at nedskjæringene går ut over kvalitetene på friluftsområdene?
Gjølstad roser mannskapet sitt for å være flinke til å se muligheter og finne nye løsninger i den vanskelige situasjonen. Det er avgjørende at de er med.
– Det er ikke sjefen som finner løsningene, sier han og stiller seg selv i bakgrunnen. Men han har trolig et par grønne fingre med i spillet.
– Min egen byggherre
Landskapsarkitekt Hege Saxebøl Moum med eksamen fra NLH i 1995 har kontor i andre etasje. Siden det er lunsjtid, tar hun meg med til kantina. Normalt går hun tur på stien langs Glomma i lunsjpausa. En trenger lys og luft, ikke minst på korte vinterdager. Hun forteller at hun er glad i naturen, liker å ha trær rundt meg, liker å være i hagen hjemme og ute ved sjøen.
Hun er oppvokst i Drøbak. Nå bor hun på et samtun for fire familier i Vestby på en gård med tre nye Gaia-tegnede hus – med blant annet egen kloakkrensing med våtmarksfilter, som mange kommer for å se.
Tidligere har hun arbeidet for Vegkontoret i Nordland, Vegdirektoratet i Oslo og Norsk institutt for jord- og skogkartlegging på Ås. I 2000 ble hun prosjekterende landskapsarkitekt i Fredrikstad kommune – i prosjektadministrasjonen, teknisk sektor.
Hennes kollegaer administrerer prosjekter for veier, vann og avløp gjennom kjøp av konsulenttjenester. Hun tegner anleggene selv. Hun er prosjektleder, konsulent og byggeleder for «egne» kommunale prosjekter.
– Jeg har en frihet i jobben som jeg neppe ville få i det private, sier hun. – Jeg tar alle beslutninger. Jeg er min egen byggherre.
Det er et privilegium å ha en slik jobb, mener hun, selv om hun tjener mindre enn andre med samme faglige kompetanse. For småbarnforeldre er det et pluss å ha fast arbeidstid og anledning til å ha hjemmekontor to dager i uka.
En ulempe ved jobben er at prosjekteringsmiljøet er lite. Hun har en kollega med gartnerutdannelse som hun diskuterer prosjektene med, og som hjelper med å finne praktisk-tekniske løsninger. Ellers har hun et faglig nettverk i behold fra studietida. Hun er ikke NLA-medlem, men AFAG-medlem.
Hun forteller at arbeidsoppgavene er varierte. Hun fornyer skolegårder og barnehager, tegner staudebed og ruster opp trafikkøyer. Hun har stått for rehabilitering av byens fredede bibliotekspark, og er nå i gang med å utarbeide reguleringsplaner for gangveier, sykkelveier og fortau – særlig for sikring av skoleveier. Her har hun nær kontakt med bygnings- og reguleringsavdelingen, som må godkjenne planene.
Ambjørnrød skole fikk nylig to rullestolbrukere, to jenter med ulik grad av funksjonshemming, og trengte et nytt lekeområde som kunne inkludere de to. Hege Saxebøl Moum prosjekterte en vei fram til en bergskrent, hvor hun utformet en platting med utsparing, som gjør det lett å komme seg av og på en rullestol. Hun tegnet også et lekeapparat med et støtdempende belegg rundt ei stor «marihøne», som åpner for rollespill og lek gjennom bruk av fantasien.
Byrom og bylarm
Saxebøl Moum bestiller en ny taxi til meg, slik at jeg kan komme tilbake til byen. Sjåføren synes å mukke da jeg ber om å bli kjørt til rådhuset. Bilen var bestilt til stasjonen. Var jeg også en av disse pengesløserne?
Men sivilarkitekt Bjørn Heidenstrøm med eksamen fra NTH i 1978 tar vennlig imot meg på kontoret i rådhusets andre etasje, skjønt han synes å være opptatt i arbeidet.
– Det er litt «kreativt rot» her, sier han og rydder unna papirene i besøksstolen slik at jeg kan sitte og ta notater.
Heidenstrøm er rådgiver i kulturseksjonen, én i staben til kultursjefen. Han arbeider med kulturplanlegging og prosjektutvikling, særlig gjennom bygging av allianser mellom offentlighet og private kulturaktører.
– Kommunen utvikler kulturplaner på strategisk nivå, men det daglige arbeidet ligger på et mer operativt plan, forklarer han.
«Bylarm» kan være et eksempel. Fredrikstad ligger an til å få den årlige rockemønstringen i 2007, et møtested for musikere og musikkinteresserte, plateprodusenter og journalister. Kommunen ser dette som en anledning til å profilere Fredrikstad som musikk- og mediaby, og ønsker å bidra i tilretteleggingen. Heidenstrøm er i gang med å organisere «på kryss og tvers».
Et annet prosjekt er ombyggingen av byens gamle kino til kulturhus med kulturscener. Det er et samarbeidsprosjekt med et hotell, som bygger vegg i vegg. Her trekker han i større grad veksler på sin arkitektbakgrunn – som kommunens representant og prosjektleder. Han skal følge prosjektet til huset står ferdig og en prosjektorganisasjon er etablert. Det har vært tregt å få prosjektet gjennom systemet og skaffe bevilgninger, men nå er byggingen i gang.
– Kultur er ikke selvfinansierende, fastslår han.
Han har en sjelden stilling til arkitekt å være. Hvordan har han fått den? Heidenstrøm fisker opp en CV fra skrivebordsskuffen. Den forteller om hans vei fra realartium ved Stabekk gymnas via militærtjeneste, arkitekturstudier ved NTH, praksis, arbeid som vitenskapelig assistent og høgskolestipendiat samt egen praksis fram til ansettelsen i Fredrikstad kommune i 1987 – i byplanavdelingen – og enda noen skritt til.
– Hvorfor søkte du deg inn i kommunen?
– Jeg fikk smaken på byforming og byplanlegging som stipendiat, svarer han. – Jeg syntes det var like spennede å arbeide med kriterier og teorier for plasser i bysentra som å tegne hus. En ting er den fysiske struktur, noe annet er byen som kulturarena og møtested, livet mellom husene, for å tale med Jan Gehl.
I 1990 ble han prosjektleder for ombyggingen av St. Croix skole til allaktivitetshus. Samtidig skulle han sette i gang aktiviteter av ulike slag. Han var redd for å stivne i en forvalterrolle på byplanavdelingen og ville fortsette med mer iverksettende eller skapende oppgaver. Fra 2000 har han vært i kulturseksjonen. Ellers er han organisert i Kommuneforbundet og vurderer å melde seg inn i NAL.
Heidenstrøm trives bra i jobben, men synes det er tungt at kommunen er så presset økonomisk. Han ser mye positivt i partnerskapstenkning, slik den tvinger seg fram, men påpeker samtidig at kommunen trenger midler for å ha noe å skyte inn, for å være en interessant partner og en døråpner i den viktige startfase.
– Den dårlige økonomien svekker kommunens rolle, dens muligheter til å bidra, påpeker han. – Byen som møteplass er ikke en privat oppgave. Også byen vil lide under dårlig kommunal økonomi.
Kommunen i næringen
Jeg rakk å fotografere sivilarkitekt Per Erik Simonsen med oppvekst på Eidsvoll og arkitekteksamen fra 1968, men intervjuet måtte vente. Det tok vi over telefon noen dager seinere, mens han kjørte fra et møte i Sarpsborg og hjem til Moss. Simonsen er næringssjef i seksjon for samfunnskontakt, en del av sentraladministrasjonen. Han har en stab på to medarbeidere.
– Hva gjør du som næringssjef?
– Mja... Han drar litt på det. – Bare jeg får fyr på pipa, så skal dette gå mye bedre, sier han og begynner på en utredning omkring byens nesten like sammensatte som utsatte industri. Nå har også DeNoFa og InFocus forlatt byen, men mye er tilbake eller kan bygges opp.
– Jeg jobber imot de bransjer vi har tro på, prøver å lage bransjenettverk og få fram tiltak som det finnes offentlige støtteordninger for. Jeg prøver å være kommunens arm inn mot den enkelte bedrift. Mange bedrifter er misnøyde med den kommunale plan- og byggesaksbehandling rundt om i landet. Næringslivet tar beslutninger i en helt annen takt enn de kommunale forvaltningsmyndigheter, og oppfatter ofte de kommunale rutiner som en hindring. Jeg prøver å være de enkelte bedrifters advokat innover i systemet, ikke for å påvirke vedtak, men for å sørge for at de kommer.
Han har planleggerutdannelse fra University of Sheffield og har hatt en rekke offentlige stillinger hvor han i særlig grad har drevet med oversiktsplanlegging. I en periode var han fylkesreguleringsarkitekt i Østfold. De siste tjue år har han gått ut og inn av Fredrikstad kommune – som prosjektleder, utviklingssjef og næringssjef fra 1998. Han har gjort det aller meste, sier han, unntatt å praktisere som arkitekt utenfor den hjemlige sfære. Nå tegner han hus til seg selv.
– Jeg har vokst opp med forvaltningskulturen, og kanskje også vært med på å lage den, men nå opplever jeg den som vanskelig, sier han. – Jeg er ikke sikker på om alle ressursene vi bruker på forvaltning, er med på å bygge landet.
– Er du en «femtekolonnist» for næringslivet innad i kommunen?
– Jeg vil helst ikke si det slik. Næringslivet har ikke alltid gjort jobben slik den må gjøres. Da er det lettere for meg å si ifra enn det er for folkene i plan- og miljøseksjonen. Jeg har en mer fri og uavhengig rolle.
Kommunen prøver å ta initiativ til gode prosjekter, forteller han, og viser blant annet til Medieparken på Værste-området som ett av «sine produkter».
På slutten av 1990-tallet ble han nærmest avgitt av kommunen til å arbeide for en omstilling av gamle Fredrikstad Mekaniske Verksted til nye nærings-, kultur- og boligformål. Den nedlagte hjørnesteinsbedriften på Kråkerøy med sine enorme fabrikkhaller og sin beliggenhet rett overfor byen på andre sida av elva, vis-à-vis forretningssentrum, er svært egnet for utvikling. Høsten 1998 ble det holdt en konkurranse om reguleringsoppdraget for det 800 dekar store området, som LPO vant. I konkurransen om gangbrua over elva seiret Griff kommunikasjon. Nå er omstillingen i gang. Medieparken bygger filmstudio. Det kommer nytt stadion mellom to haller og lokaler for Høgskolen i Østfold, Stiftelsen Østfoldforskning og et ukjent antall bedrifter.
Per Erik Simonsen er for tida sterkt engasjert i utviklingen av Nedre Glomma-regionen, og samarbeider nært med kollegaer i Sarpsborg og Hvaler kommune om dette. Ellers har han mye kontakt innad i egen kommune med bygnings- og reguleringssjef Øyvind Aarvig (presentert i Arkitektnytt 2/05) og oversiktsplanlegger Terje Tjærnås (som dukker opp om et øyeblikk).
– Du liker å være der du er, i det offentlige, later det til.
– Det ville vært forferdelig om jeg ikke hadde gjort det! svarer næringssjefen og lar lyde at han nok er mer analytisk enn kunstnerisk anlagt. For øvrig har han medlemskap i NAL og AFAG for å trygge den faglige tilhørigheten.
– Har du andre personlige interesser, ved siden av pipa?
– Ved siden av pipa, skratter Simonsen i andre enden så jeg mest kan se røyken virvle opp. – Jeg lever for jobben, har gjort det i mange år.
Opptatt
Landskapsarkitekt Arnfinn Nypan er fagleder for oversiktsplanleggerne i arealplanavdelingen, som er en del av plan- og miljøseksjonen i kommunen. Hans oppgave er å tilrettelegge arbeidsoppgaver slik de er nedfelt i virksomhetsplanen, og være et bindeledd opp til arealplansjefen.
Nypan tok eksamen ved NLH i 1969 og arbeidet i privat sektor til han ble ansatt i Borge kommune i 1988. Siden ble det Fredrikstad. Han er ikke medlem i NLA eller fagorganisert. I telefonen gir han uttrykk for at det er spennende å arbeide med samfunnsutvikling mot et politisk miljø og kunne gi råd for valg av strategi og retning i utviklingsspørsmål.
Han fant det imidlertid ikke riktig å prioritere et intervju med Arkitektnytt, midt oppe i sine svært travle arbeidsdager. Terje Tjærnås var den rette til å tale avdelingens sak, mente han. Arkitektnytt dro derfor til Fredrikstad for å gi ekstra plass til Tjærnås.
