Arkitektnytt

NLA hadde satt vann på dagsordenen i Barfot Kinosenter, og med en serie foredrag som spente fra lokale og nasjonale til globale perspektiver, ble de praktiske og økologiske problemstillingene drøftet i landskapsarkitekturens sammenhenger. Det hele ble poetisk innledet med forestillingen «Vannkunst i toner og bilder» ved perkusjonisten Terje Isungseth og danseren Lena Meland.

Professor Sigbjørn Grønås ved Geofysisk institutt på UiB tok på seg den vågale oppgave å presentere en «Værvarsling for de neste 100 år», med utgangspunkt i meteorologen Vilhelm Bjerknes og fysikkens lover, et urovekkende innlegg om den globale oppvarming med en raskt økende isbresmelting og utbredelse av drivhusgasser som bakteppe. «Vi er inne i en ny mellomistid,» var et av hans postulater. Både naturlige og menneskeskapte forhold ble gjennomgått, og enten vi snakker om nedbør eller tørke, fikk forsamlingen av landskapsarkitekter plassert sin yrkesutøvelse rammet inn av klimaprognoser for planeten Tellus.

Vannlandet Norge
Like skremmende realistisk var rapporten til professor og forsker Terje Tvedt ved Senter for utviklingsstudier på UiB, kjent for den internasjonalt viste TV-serien «En reise i vannets historie», som vi fikk se et utdrag av, der vann som ressurs ble forklart historisk og samtidspolitisk.

– Norge er et unikt «vannland», konstaterte Tvedt, og trakk linjene fra kraftverkutbyggingen til den internasjonale situasjonen og de framtidsscenarier vi har i vente.

Siste innlegg før lunsj, ved franske Thierry May-traud, handlet om vann og design på et helt konkret prosjektnivå, med avløpsmetoder for bygninger og byrom og parker i hans hjemland. Nyttig som yrkesorientering, men formidlet uten den store entusiasmen for faget.

Etter de franske lærestykkene fulgte tyskeren Dieter Grau fra Atelier Dreiseitl, som bedriver vannkunst over hele verden. Publikum lot seg inspirere av Graus kreative eksempelsamling enten det handlet om Seattle, Fornebu eller en halvøy i Finland. Interesserte kan skaffe seg boken New Waterscapes, eller klikke seg inn på www.dreiseitl.de.

Et panel diskuterte «Vann som tverrfaglig utfordring» og besto av bergenserne Hogne Hjelle fra vann- og avløpsetaten, Rune Tuft fra Bergen tomteselskap, Merete Gunnes fra Arkitektgruppen Cubus og Fritjof Stangnes fra Riss Landskap. En rekke lokale problemstillinger ble belyst i byen med tre ganger så mye nedbør som Oslo og det dobbelte av Trondheim, der eksemplene spente fra fordrøyningsmagasiner og overvannshåndtering til bevaring av naturlige vannveier.

Arkitekt Børre Skodvin fra Jensen & Skodvin Arkitektkontor i Oslo hevet innfallsvinkelen fra det pragmatiske nivå til kontorets spektakulære konsept for sjøsiden Filipstad i hovedstaden, et parallelloppdrag for Oslo Havn KF og Rom eiendomsutvikling as, der seks arkitekter hadde bidratt med hvert sitt forslag. Det var selve visjonen, det dristige konseptet, som fascinerte forsamlingen. Med arkitektens ord: Kan man utvide fjordbyens territorium ved å bygge kunstige øyer, anlegge bebyggelser og landskap på flytende betongbelter, og på den måten øke det maritime arealet? Man gjør jo dette for flyplassers rullebaner m.m. uten at det vekker oppsikt.

Jensen & Skodvin hadde satset på en slik innovativ løsning, og oppnådd en tilleggstomt på 80 mål, bl.a. ved å ta i bruk teknologiske kunnskaper fra oljeutvinningen i Nordsjøen. Arkitekt Skodvin avsluttet sin presentasjon med et glimt i øyet da han understreket prosjektets retoriske effekt, og dets rolle som idéformidling. Og som en bekreftende epilog fikk forsamlingen se en live framstilling av en vandring langs de sjønære promenadene, med drømmer om en mer fellesskapspreget fjordby. Skodvins retorikk var befriende, ikke minst som visjonært innlegg i landskapsarkitekturens diskurs.

Yrkesgruppe i medvind
Fagdagens arrangører burde kanskje ha plassert arkitekt Skodvin sist på programmet, for landskapsarkitekt Omar Ingthorssons kåseri om «islandsk badekultur sammenliknet med badekulturer i resten av verden» ble en noe sjelløs gjennomgang av bruks- og formgivningsprinsipper for ulike typer badeland, altfor omstendelig etter den tankevekkende Filip-stad-visjonen.

Lars J. Berge oppsummerte fagdagen ved å undre seg på om land-skapsarkitektur hadde en tendens til å bli for konsentrert om «katten i heimbygda», men kom til at innleggene totalt sett utgjorde en fin reise med kunst og historie i bagasjen og en tilstrekkelig mengde dommedagsprofeti til at man skjønte de alvorlige utfordringer profesjonen står overfor.

Landskapsarkitektene må våge å ta de store grepene, som å snu de russiske elvene, og samtidig mestre kunsten å plassere et kumlokk på rett sted.

At fagdagen hadde tiltrukket seg 230 personer, som var ny rekord for NLA, mot 200 i Trondheim i fjor, sier sitt om den medvind yrkesgruppen nå seiler i.