Nyheter
Fallingwater
Så står jeg da der, endelig, ved det huset som i sterkere grad enn noe annet har vært stemmegaffelen som for meg slår an tonen for arkitektur. For, som Frank Lloyd Wright sa, det finnes ikke dårlig arkitektur, like lite som det finnes dårlig kunst; arkitektur er en kvalitetsbetegnelse.
30. november 2004
Fallingwater har vært et mål for meg i 50 år, helt siden jeg den gang fikk sjansen til å reise rundt i USA og se mange av FLWs mesterverk. Men tilfellet ville at jeg ikke nådde å se huset, måtte rekke en båt hjem.
Den gang hadde ikke amerikanerne selv helt oppfattet sitt kontinents geni, og vi reiste rundt og ble hilst velkommen i de aller fleste hus. «We think it is such a privilege to live in this house, so you are most welcome,» var ikke en uvanlig velkomsthilsen.
I dag er mange av husene «National Monuments», guidene tar seg dugelig betalt. (Det går til en egen Foundation.) Ved Fallingwater er det i dag hundrevis av parkeringsplasser, besøk må avtales uker i forveien. Det er besøkssenter med suvenirer og bokhandel.
Både kontrast og sammenheng
I denne vrimmel av aktivitet slo det meg plutselig at publikum, selv på en lørdag, så ut som om de var på utflukt fra en eller annen geriatrisk avdeling. Visst var det yngre mennesker innimellom, men hovedinntrykket var at dette huset primært tiltrakk seg den eldre generasjon, og det ergret meg jo selv å være representant for den. Det ga grobunn for tanker jeg skal komme tilbake til.
Men der ligger det, i en farvehøst som bare USA kan ødsle. Lønnetrær, eiketrær, hva vet jeg, bugner i alle sjatteringer fra grønt til brennende gult, ildrødt, fiolett. Ordet sjatteringer antyder nå nyanser, men farveskrinet er amerikansk i sin overdådighet...
Huset kjenner de fleste, det er unødvendig med en beskrivelse. Steinen i murene er tatt ut av fjellet rundt, murt opp i samme struktur, og binder huset til bakken samtidig som det frigjør seg og gror opp mellom trestammene. Muren bærer de dramatiske utkragete betongterrasser ut over fossen. FLW skal ha sagt at det er som en kelner bærer et fat, men min assosiasjon er nå sammenhengen med trestammene rundt med de slanke grener som strekker seg ut med det farvesprakende bladverk.
Tynne stålrammer i vinduene, elegante vindusdetaljer åpner hjørnene, oppløser skillet mellom ute og inne. Det er akkurat så trange ganger og storslåtte rom som en forventer, bare vakrere. Stein ute og stein inne, bruddheller på gulvet, fine tekstiler, en rød kuleformet kinesisk «samovar» kan dreies inni den romslige peis og gi vann til toddyen. Terrasser, klipper, det fallende vann danner en forunderlig symbiose. Grovhet i kontrast med det raffinerte viser både kontrast og sammenheng mellom natur og menneskeverk. Og fossebrusen forteller hvor du er.
Til å bo i
Huset ble bygget i 1937, og er i grunnen nokså annerledes enn de bygninger FLW holdt på med på den tiden. Det var i hovedtrekket usonian houses, familiehus av forskjellig størrelse, ulike hverandre de òg, fordi ethvert landskap krevet sin form. FLW benektet alltid at han var påvirket av andre, men japansk arkitektur må jo, da han bygget Imperial Hotel i Tokio, ha hatt innflytelse. Men nei, han fant bare bekreftelse på sine egne tanker og ideer. Jeg har den idé at han må ha sett Mies van der Rohes romanalyse og opprør mot alle sitater (bort med alt som kunne minne, bare innerst i et hjørne en frigjort kvinne) i Barcelona i 1929. Fallingwater er et svar med en intens vilje til å skape et hus til å bo i, et hus som grodde ut av terrenget, med de samme flytende rom. Fossefallet, topografien og naturens egne materialer ga muligheten – for ikke å forglemme oppdragsgiveren.
At Mies hadde sett FLWs Robiehouse i Chicago fra 1910 er det ingen tvil om, så her kan de store guder ha blitt inspirert av hverandre, hvor nødig de enn ville innrømme det.
Og det kan jo til og med hende at FLW, i harnisk over Bauhausinnflytelsen i 30-årene i USA, virkelig fikk fornyet sin skaperkraft, og at «den nye saklighet», som europeerne hadde som motto, ga ham en innett lyst til å gripe fatt i elementer av deres eget formspråk og gjøre det levelig.
– Her er huset!
Så hvorledes skjedde unnfangelsen? Det var en viktig bestilling fra varehusmagnaten Kaufmann i Pittsburgh. FLW hadde vært og sett stedet, og Kaufmann ville gjerne ha et sommersted hvor de kunne høre og se fossens brus. Men ingen tegning fant sted på Taliesin, FLW var lite meddelsom, skjønt han pleide å snakke om husene med sine medarbeidere før noe ble satt på papiret. Assistentene ble urolige, men så ringer telefonen, Kaufmann er 200 km unna og interessert i å se tegningene. «Tegningene er ferdige, kom igjen Mr. Kaufmann!» hører de skrekkslagne assistenter. Papir kommer frem, planene blir tegnet oppå hverandre på samme kalkerpapir, men med tre ulike farger, en farge for hvert plan. Hele tiden forteller han om hvorledes huset skal leves i. Blyanter brekker, assistentene spisser. To timer går, Kaufmann står på trappen. FLW åpner: «Å – vi har ventet på Dem, kom inn. Her er huset: Fallingwater!»
Provoserende klarhet
Jeg kan ikke fri meg fra den tanke at det Amerika som i dag hyller FLW som et nasjonalt ikon, har fjernet seg lenger og lenger bort fra den filosofi som han hadde som basis for sin kreativitet. Et annet levesett.( Men det har vi også.) De organiske materialer, materialenes bruk i pakt med deres egenskaper, tre er tre, stein er stein, stål er stål. «The nature of Materials.» Huset skal bygges: «Not on the hill, but off the hill.» Det skal gro ut av bakken. Landet skal brukes, ikke forbrukes.
Og her kommer jeg tilbake til min innskytelse når jeg så alle de eldre som oppsøkte Fallingwater. Er huset først og fremst ett som appellerer til min generasjon? Og hvorfor?
Selvfølgelig er FLWs arkitektur uttrykk for en slags romantikk, men den er usentimental fordi den også påviser vår sammenheng med naturen og vår forgjengelighet. En historie, som jeg dessverre ikke kan finne kilden til, forteller om kvinnen som fant omgivelsene så provoserende i sin klarhet mellom det bærende og det bårne, med de røffe naturlige materialer, at hun ble provosert til å ta sitt eget liv opp til analyse og måtte søke bistand til det.
Gått ut på dato?
En usikkerhet om basisen for min egen generasjons arkitekturoppfatning slår meg. Det bør jo være sammenheng mellom liv og lære: Lever vi på noen måte i egentlig sammenheng med naturen, og er for eksempel alle våre hytter, til sommer- og vinterbruk, knyttet til en natur vi knapt orker å være innpå, selv i godvær, mer enn et par–tre uker i strekk, tuftet på sentimentalitet? Vår tids arkitektur beflittet seg på å fri seg fra stilkopier, vi beundret Alvar Aalto og Knut Knutsen for å gripe fatt i det essensielle i våre tradisjoner og vår nordiske natur. Samtidig som vi mente at det de ga var verdier å bygge videre på for oss og generasjoner fremover. Postulatet om å ha funnet den tidløse arkitektur, basert på de tanker som for eksempel ligger bak Fallingwater og FLWs naturfilosofi, er den gått ut på dato? Om vi hadde en tilknytting til naturen, som riktignok var syltynn, har dagens arkitekter det ikke. Det misbrukte slagord «Form follows function», som ga så mange unnskyldninger for den tørrlagte funksjonalisme, har kanskje fått et nytt innhold:
Byggekunst 6/04 kommer inn døren, med 20 unge arkitekter. Det er prosjekter tegnet ut fra vår tid og, om jeg må få lov å si, med varierende talent, av det urbane menneske. Naturromantikken er ute. Et nytt element er kommet til, nemlig mediesamfunnet. Funksjonen som følges er at huset skal annonsere seg, ikke ydmykt følge terrenget. The medium is the message. Tro nå ikke at jeg mener det nødvendigvis er negativt. Kanskje det også er det essensielle ved Bærum kulturhus, og ikke intellektualiseringene om å provosere frem en anderledeshet enn de merkantile omgivelser.
Etter en blanding av medieshow og moteoppvisning av den toneangivende, regaliserte Oslo-elite, brukte NRK-kommentatoren Erling Lægreid utrykket: «Form uten innhold.»
Det er lenge siden FLWs inspirator, dikteren Walt Whitman, formet ordene: «Blomstens sjel er dens form.» Kan formen være sjelen, når formen er seg selv nok?
Den gang hadde ikke amerikanerne selv helt oppfattet sitt kontinents geni, og vi reiste rundt og ble hilst velkommen i de aller fleste hus. «We think it is such a privilege to live in this house, so you are most welcome,» var ikke en uvanlig velkomsthilsen.
I dag er mange av husene «National Monuments», guidene tar seg dugelig betalt. (Det går til en egen Foundation.) Ved Fallingwater er det i dag hundrevis av parkeringsplasser, besøk må avtales uker i forveien. Det er besøkssenter med suvenirer og bokhandel.
Både kontrast og sammenheng
I denne vrimmel av aktivitet slo det meg plutselig at publikum, selv på en lørdag, så ut som om de var på utflukt fra en eller annen geriatrisk avdeling. Visst var det yngre mennesker innimellom, men hovedinntrykket var at dette huset primært tiltrakk seg den eldre generasjon, og det ergret meg jo selv å være representant for den. Det ga grobunn for tanker jeg skal komme tilbake til.
Men der ligger det, i en farvehøst som bare USA kan ødsle. Lønnetrær, eiketrær, hva vet jeg, bugner i alle sjatteringer fra grønt til brennende gult, ildrødt, fiolett. Ordet sjatteringer antyder nå nyanser, men farveskrinet er amerikansk i sin overdådighet...
Huset kjenner de fleste, det er unødvendig med en beskrivelse. Steinen i murene er tatt ut av fjellet rundt, murt opp i samme struktur, og binder huset til bakken samtidig som det frigjør seg og gror opp mellom trestammene. Muren bærer de dramatiske utkragete betongterrasser ut over fossen. FLW skal ha sagt at det er som en kelner bærer et fat, men min assosiasjon er nå sammenhengen med trestammene rundt med de slanke grener som strekker seg ut med det farvesprakende bladverk.
Tynne stålrammer i vinduene, elegante vindusdetaljer åpner hjørnene, oppløser skillet mellom ute og inne. Det er akkurat så trange ganger og storslåtte rom som en forventer, bare vakrere. Stein ute og stein inne, bruddheller på gulvet, fine tekstiler, en rød kuleformet kinesisk «samovar» kan dreies inni den romslige peis og gi vann til toddyen. Terrasser, klipper, det fallende vann danner en forunderlig symbiose. Grovhet i kontrast med det raffinerte viser både kontrast og sammenheng mellom natur og menneskeverk. Og fossebrusen forteller hvor du er.
Til å bo i
Huset ble bygget i 1937, og er i grunnen nokså annerledes enn de bygninger FLW holdt på med på den tiden. Det var i hovedtrekket usonian houses, familiehus av forskjellig størrelse, ulike hverandre de òg, fordi ethvert landskap krevet sin form. FLW benektet alltid at han var påvirket av andre, men japansk arkitektur må jo, da han bygget Imperial Hotel i Tokio, ha hatt innflytelse. Men nei, han fant bare bekreftelse på sine egne tanker og ideer. Jeg har den idé at han må ha sett Mies van der Rohes romanalyse og opprør mot alle sitater (bort med alt som kunne minne, bare innerst i et hjørne en frigjort kvinne) i Barcelona i 1929. Fallingwater er et svar med en intens vilje til å skape et hus til å bo i, et hus som grodde ut av terrenget, med de samme flytende rom. Fossefallet, topografien og naturens egne materialer ga muligheten – for ikke å forglemme oppdragsgiveren.
At Mies hadde sett FLWs Robiehouse i Chicago fra 1910 er det ingen tvil om, så her kan de store guder ha blitt inspirert av hverandre, hvor nødig de enn ville innrømme det.
Og det kan jo til og med hende at FLW, i harnisk over Bauhausinnflytelsen i 30-årene i USA, virkelig fikk fornyet sin skaperkraft, og at «den nye saklighet», som europeerne hadde som motto, ga ham en innett lyst til å gripe fatt i elementer av deres eget formspråk og gjøre det levelig.
– Her er huset!
Så hvorledes skjedde unnfangelsen? Det var en viktig bestilling fra varehusmagnaten Kaufmann i Pittsburgh. FLW hadde vært og sett stedet, og Kaufmann ville gjerne ha et sommersted hvor de kunne høre og se fossens brus. Men ingen tegning fant sted på Taliesin, FLW var lite meddelsom, skjønt han pleide å snakke om husene med sine medarbeidere før noe ble satt på papiret. Assistentene ble urolige, men så ringer telefonen, Kaufmann er 200 km unna og interessert i å se tegningene. «Tegningene er ferdige, kom igjen Mr. Kaufmann!» hører de skrekkslagne assistenter. Papir kommer frem, planene blir tegnet oppå hverandre på samme kalkerpapir, men med tre ulike farger, en farge for hvert plan. Hele tiden forteller han om hvorledes huset skal leves i. Blyanter brekker, assistentene spisser. To timer går, Kaufmann står på trappen. FLW åpner: «Å – vi har ventet på Dem, kom inn. Her er huset: Fallingwater!»
Provoserende klarhet
Jeg kan ikke fri meg fra den tanke at det Amerika som i dag hyller FLW som et nasjonalt ikon, har fjernet seg lenger og lenger bort fra den filosofi som han hadde som basis for sin kreativitet. Et annet levesett.( Men det har vi også.) De organiske materialer, materialenes bruk i pakt med deres egenskaper, tre er tre, stein er stein, stål er stål. «The nature of Materials.» Huset skal bygges: «Not on the hill, but off the hill.» Det skal gro ut av bakken. Landet skal brukes, ikke forbrukes.
Og her kommer jeg tilbake til min innskytelse når jeg så alle de eldre som oppsøkte Fallingwater. Er huset først og fremst ett som appellerer til min generasjon? Og hvorfor?
Selvfølgelig er FLWs arkitektur uttrykk for en slags romantikk, men den er usentimental fordi den også påviser vår sammenheng med naturen og vår forgjengelighet. En historie, som jeg dessverre ikke kan finne kilden til, forteller om kvinnen som fant omgivelsene så provoserende i sin klarhet mellom det bærende og det bårne, med de røffe naturlige materialer, at hun ble provosert til å ta sitt eget liv opp til analyse og måtte søke bistand til det.
Gått ut på dato?
En usikkerhet om basisen for min egen generasjons arkitekturoppfatning slår meg. Det bør jo være sammenheng mellom liv og lære: Lever vi på noen måte i egentlig sammenheng med naturen, og er for eksempel alle våre hytter, til sommer- og vinterbruk, knyttet til en natur vi knapt orker å være innpå, selv i godvær, mer enn et par–tre uker i strekk, tuftet på sentimentalitet? Vår tids arkitektur beflittet seg på å fri seg fra stilkopier, vi beundret Alvar Aalto og Knut Knutsen for å gripe fatt i det essensielle i våre tradisjoner og vår nordiske natur. Samtidig som vi mente at det de ga var verdier å bygge videre på for oss og generasjoner fremover. Postulatet om å ha funnet den tidløse arkitektur, basert på de tanker som for eksempel ligger bak Fallingwater og FLWs naturfilosofi, er den gått ut på dato? Om vi hadde en tilknytting til naturen, som riktignok var syltynn, har dagens arkitekter det ikke. Det misbrukte slagord «Form follows function», som ga så mange unnskyldninger for den tørrlagte funksjonalisme, har kanskje fått et nytt innhold:
Byggekunst 6/04 kommer inn døren, med 20 unge arkitekter. Det er prosjekter tegnet ut fra vår tid og, om jeg må få lov å si, med varierende talent, av det urbane menneske. Naturromantikken er ute. Et nytt element er kommet til, nemlig mediesamfunnet. Funksjonen som følges er at huset skal annonsere seg, ikke ydmykt følge terrenget. The medium is the message. Tro nå ikke at jeg mener det nødvendigvis er negativt. Kanskje det også er det essensielle ved Bærum kulturhus, og ikke intellektualiseringene om å provosere frem en anderledeshet enn de merkantile omgivelser.
Etter en blanding av medieshow og moteoppvisning av den toneangivende, regaliserte Oslo-elite, brukte NRK-kommentatoren Erling Lægreid utrykket: «Form uten innhold.»
Det er lenge siden FLWs inspirator, dikteren Walt Whitman, formet ordene: «Blomstens sjel er dens form.» Kan formen være sjelen, når formen er seg selv nok?