Nyheter
Faglig integritet versus lojalitet
På jobbintervju i offentlig sammenheng har jeg fått spørsmål om hvordan jeg ville takle en konflikt mellom egne faglige vurderinger og administrative eller politiske vedtak – en konflikt som kan gå på den faglige integriteten løs.
15. mars 2005
Et slikt spørsmål er vanskelig å svare på. Dessverre er det en aktuell problemstilling for mange av våre medlemmer i offentlig, og spesielt i kommunal sektor, nesten hver eneste dag.
Et annet spørsmål er om jeg skal gå ut i det offentlige rom med mine meninger. Det kan være fristende å ta til motmæle mot politikere eller foresatte i administrasjonen når en selv føler at de tar feil faglig sett.
Ofte kan avstanden mellom det faglig forsvarlige eller det faglig korrekte, og det som rådmann, direktører eller politikere ønsker som utfall i en konkret sak, være svært stor.
Det oppleves selvsagt som svært frustrerende og ofte også direkte umoralsk å måtte gå god for, oftest til og med føre i pennen, vurderinger og forslag til vedtak som en føler er fullstendig gale og uten faglig forankring.
Likevel er det også slik at offentlig ansatte adopterer den forståelsen for mange problemstillinger som er framherskende i den organisasjonen en arbeider. Vi er tjenere for folkevalgte organer, og blir selvsagt lydhøre for generelle oppfatninger som råder blant våre foresatte politikere. Det er nå en gang et valg vi har gjort, å tjene et folkevalgt organ. Slik sett blir det trolig flere og flere saker der egne og foresattes vurderinger stemmer overens. Det kan ligge et element av resignasjon i dette, men jeg tror det først og fremst handler om personlig utvikling, der den akademiske fagligheten etter hvert brynes mot og avstemmes med den politiske virkeligheten. Jeg tror dette er en naturlig prosess. Noen klarer den aldri, og forsvinner ofte ut av offentlig tjeneste. Andre trives med å arbeide under politisk ledelse og får etter hvert få problemer knyttet til faglig integritet, lojalitet etc.
Vi som ansatte er selvsagt ikke helt rettsløse i forhold til å hevde faglige standpunkter overfor våre arbeidsgivere, men våre rettigheter er sterkt begrensede. Arbeidsgiver har styringsrett og kan fatte politiske beslutninger uten å ta hensyn til ansattes vurderinger. I en del forhold har vi som ansatte medbestemmelse eller eventuelt medinnflytelse, men dette gjelder i hovedsak saker som angår oss som ansatte, og ikke som fagpersoner.
I noen saker er det imidlertid laget regler som skal sikre at faglige vurderinger ikke blir «overkjørt» av overordnede politiske vurderinger. Dette gjelder for eksempel kulturminneforvaltningen. I de sakene der fylkeskommunene er delegert myndighet etter Kulturminneloven, og der fagpersonellet innstiller på innsigelse mot kommunale planer, skal de faglige vurderingene oversendes Riksantikvaren dersom folkevalgt organ har truffet vedtak i strid med disse.
I kommuneloven er det gitt bestemmelser om at kommunens/fylkeskommunens administrasjonssjef (rådmann/fylkesrådmann) har plikt overfor folkevalgt organ å sørge for at saker som legges fram, er tilstrekkelig faglig utredet. Her ligger en klar plikt både til å ha nødvendig og kvalifisert personale til å utrede saker og, for rådmannen, til å ta hensyn til faglige vurderinger fra de ansatte.
Et annet spørsmål er offentlig ansattes rett og mulighet til å delta i offentlig ordskifte. Her er praksis svært uensartet. I noen kommuner deltar rektorer, lærere, kommuneleger osv. i friskt ordskifte med folkevalgte, i andre kommuner ville dette bli sett på som grov illojalitet og ville sannsynligvis ende med oppsigelsessak. Pressen har rapport om mange slike tilfeller. Her støter lojalitet til arbeidsgiver (og ansettelseskontrakt) sammen med Grunnlovens prinsipper om ytringsfrihet. Dessverre finnes det ikke noe fasitsvar på hva som er rett, og praksis på den enkelte arbeidsplass er avgjørende. Én oppfatning er at lojalitet kun skal gjelde vedtak som er fattet, andre at det er en mer generell lojalitet overfor for eksempel rådmannen og de vurderinger som hun/han har. Et ideal for mange er «de lukkede leppers politikk».
I det siste har ansatte i de statlige helseforetakene fått føle at den frihet til å delta i offentlig debatt som de hadde, eller tiltok seg, som fylkeskommunalt ansatte, møtes med sterkere motforestillinger fra nåværende arbeidsgiver.
Her er de ansattes beste allierte de folkevalgte selv: Folkevalgte har i mange sammenhenger gått i bresjen for åpnere kommuner, der de ansatte kan delta i den offentlige debatten. Kåre Willoch gikk i sin tid som fylkesmann ut og oppfordret kommunalt ansatte til å si sin mening offentlig. Willoch uttalte at hver av oss må gjøre oss opp en mening om lojaliteten til samfunnet – til velgerne – bør være større enn lojaliteten til politikere og foresatte i administrasjonen.
Dessverre finnes det ingen fasitsvar på disse spørsmålene. Fagforeninger og politikere har heldigvis et våkent øye for problemstillingen, og bare gjennom felles press kan vi holde i hevd et åpent samfunn og dermed forhindre at avgjørelser som ofte har store konsekvenser for mange mennesker, treffes i lukkede rom uten noen form for offentlig innsyn eller mulighet for faglig påvirkning fra dem som har spisskompetanse på det aktuelle fagfeltet.
Et annet spørsmål er om jeg skal gå ut i det offentlige rom med mine meninger. Det kan være fristende å ta til motmæle mot politikere eller foresatte i administrasjonen når en selv føler at de tar feil faglig sett.
Ofte kan avstanden mellom det faglig forsvarlige eller det faglig korrekte, og det som rådmann, direktører eller politikere ønsker som utfall i en konkret sak, være svært stor.
Det oppleves selvsagt som svært frustrerende og ofte også direkte umoralsk å måtte gå god for, oftest til og med føre i pennen, vurderinger og forslag til vedtak som en føler er fullstendig gale og uten faglig forankring.
Likevel er det også slik at offentlig ansatte adopterer den forståelsen for mange problemstillinger som er framherskende i den organisasjonen en arbeider. Vi er tjenere for folkevalgte organer, og blir selvsagt lydhøre for generelle oppfatninger som råder blant våre foresatte politikere. Det er nå en gang et valg vi har gjort, å tjene et folkevalgt organ. Slik sett blir det trolig flere og flere saker der egne og foresattes vurderinger stemmer overens. Det kan ligge et element av resignasjon i dette, men jeg tror det først og fremst handler om personlig utvikling, der den akademiske fagligheten etter hvert brynes mot og avstemmes med den politiske virkeligheten. Jeg tror dette er en naturlig prosess. Noen klarer den aldri, og forsvinner ofte ut av offentlig tjeneste. Andre trives med å arbeide under politisk ledelse og får etter hvert få problemer knyttet til faglig integritet, lojalitet etc.
Vi som ansatte er selvsagt ikke helt rettsløse i forhold til å hevde faglige standpunkter overfor våre arbeidsgivere, men våre rettigheter er sterkt begrensede. Arbeidsgiver har styringsrett og kan fatte politiske beslutninger uten å ta hensyn til ansattes vurderinger. I en del forhold har vi som ansatte medbestemmelse eller eventuelt medinnflytelse, men dette gjelder i hovedsak saker som angår oss som ansatte, og ikke som fagpersoner.
I noen saker er det imidlertid laget regler som skal sikre at faglige vurderinger ikke blir «overkjørt» av overordnede politiske vurderinger. Dette gjelder for eksempel kulturminneforvaltningen. I de sakene der fylkeskommunene er delegert myndighet etter Kulturminneloven, og der fagpersonellet innstiller på innsigelse mot kommunale planer, skal de faglige vurderingene oversendes Riksantikvaren dersom folkevalgt organ har truffet vedtak i strid med disse.
I kommuneloven er det gitt bestemmelser om at kommunens/fylkeskommunens administrasjonssjef (rådmann/fylkesrådmann) har plikt overfor folkevalgt organ å sørge for at saker som legges fram, er tilstrekkelig faglig utredet. Her ligger en klar plikt både til å ha nødvendig og kvalifisert personale til å utrede saker og, for rådmannen, til å ta hensyn til faglige vurderinger fra de ansatte.
Et annet spørsmål er offentlig ansattes rett og mulighet til å delta i offentlig ordskifte. Her er praksis svært uensartet. I noen kommuner deltar rektorer, lærere, kommuneleger osv. i friskt ordskifte med folkevalgte, i andre kommuner ville dette bli sett på som grov illojalitet og ville sannsynligvis ende med oppsigelsessak. Pressen har rapport om mange slike tilfeller. Her støter lojalitet til arbeidsgiver (og ansettelseskontrakt) sammen med Grunnlovens prinsipper om ytringsfrihet. Dessverre finnes det ikke noe fasitsvar på hva som er rett, og praksis på den enkelte arbeidsplass er avgjørende. Én oppfatning er at lojalitet kun skal gjelde vedtak som er fattet, andre at det er en mer generell lojalitet overfor for eksempel rådmannen og de vurderinger som hun/han har. Et ideal for mange er «de lukkede leppers politikk».
I det siste har ansatte i de statlige helseforetakene fått føle at den frihet til å delta i offentlig debatt som de hadde, eller tiltok seg, som fylkeskommunalt ansatte, møtes med sterkere motforestillinger fra nåværende arbeidsgiver.
Her er de ansattes beste allierte de folkevalgte selv: Folkevalgte har i mange sammenhenger gått i bresjen for åpnere kommuner, der de ansatte kan delta i den offentlige debatten. Kåre Willoch gikk i sin tid som fylkesmann ut og oppfordret kommunalt ansatte til å si sin mening offentlig. Willoch uttalte at hver av oss må gjøre oss opp en mening om lojaliteten til samfunnet – til velgerne – bør være større enn lojaliteten til politikere og foresatte i administrasjonen.
Dessverre finnes det ingen fasitsvar på disse spørsmålene. Fagforeninger og politikere har heldigvis et våkent øye for problemstillingen, og bare gjennom felles press kan vi holde i hevd et åpent samfunn og dermed forhindre at avgjørelser som ofte har store konsekvenser for mange mennesker, treffes i lukkede rom uten noen form for offentlig innsyn eller mulighet for faglig påvirkning fra dem som har spisskompetanse på det aktuelle fagfeltet.