Europas mest energieffektive næringsbygg?
Norge kan risikere å ødelegge sitt renommé som arena for internasjonale arkitektkonkurranser dersom NAL ikke nå tar grep for å rette opp skadene etter Bjørvika-konkurransen.
Le Monde Diplomatique hadde i sitt oktobernummer en knusende førstesideartikkel og to midtsider hvor det stilles store spørsmålstegn ved hvordan internasjonale arkitektkonkurranser i Norge har vært håndtert. Under tittelen «Norsk proteksjonisme?» kommer det frem at vi i Norge har en forkjærlighet for å velge norske prosjekter med norsk tekst, og at viktige spilleregler for uhildet konkurranse tilsidesettes.
I de siste internasjonale arkitektkonkurranser i Norge – konserthusene i Stavanger og Kristiansand og kunsthøyskolen i Bergen – har ett av fem bedømmingskriterier vært bærekraft. En bærekrafttekst utarbeidet av Statsbygg brukes flittig når NAL er konkurransesekretariat og programmet utvikles. Teksten klippes og limes inn. Resultatene fra konkurransene, derimot, viser at bærekraft overhodet ikke har vært bedømmingskriterium! Det har ikke vært på agendaen.
Bærekraftig arkitektur?
Norske arkitekter generelt og norske arkitektkonkurranser og juryer spesielt, bryr seg ikke om bærekraft. Arkitektene i Norge – verdens tredje største oljeeksportør – og juryene som NAL oppnevner, har verken kompetanse eller interesse for bærekraft. Bærekraft er foreløpig bare honnørord, fraser, som programmene smykker seg med. Det får ingen praktisk konsekvens. Så snart juryen starter sitt arbeid, er ordet bærekraft eliminert fra dagsordenen, fordi juryen ikke har slik interesse eller kompetanse. Juryenes sluttrapporter er derfor også symptomatisk nok kjemisk renset for ord som bærekraft, energi og miljø. De få praktiserende arkitekter som har bærekraftkompetanse, blir sjelden brukt – i norske juryer. Slik har det vært og slik er det ennå.
NAL, NABU, ENOVA tar gode grep
Det var derfor med stor interesse jeg fulgte utviklingen av NALs oppgradering av bærekraftfeltet. Det har vært tatt fornuftige grep fra NAL, NABU og ENOVA for å få bærekraft høyere opp på agendaen. Som ledd i dette ble Bjørvika valgt som prøvestein, og et ambisiøst, lovende arkitektkonkurranseprogram for «Europas mest energieffektive næringsbygg» ble utviklet. I en av stripene i Barcode-masterplanen skulle 20 000 m2 energieffektiv arkitektur vises. At denne planen, som var utarbeidet av juryformann Winy Maas, med allerede tette bånd til oppdragsgiver, satte ham i en uheldig dobbeltrolle, burde NAL ha skjønt. Det kommer også frem av vinnervalget at Maas har likt uttrykk som liknet mest på hans egne glasslignende Barcode-plastmodeller. Da måtte bærekraften også vike.
Ambisjonsnivået senkes
Under seminaret om konkurransen i vår gikk NAL langt i å proklamere at Oslo skulle bli «Europas arkitekturhovedstad» og koblet dette med bærekraft. Bjørvika-konkurransen skulle brukes til å velge «breathtaking» løsninger for energieffektivisering. Bygget som ble valgt skulle ganske enkelt være det mest energieffektive næringsbygg – i Europa. Når man velger en slik tittel, sendes et signal til de potensielt konkurrerende om at selv om arkitektur er viktig, handler denne konkurransen også om energieffektivitet. Det handler såpass mye om energieffektivitet at det legges til grunn detaljerte grenser for energibehov. Programmet «selges» til mulige deltakere ved at NAL og ENOVA garanterer redelighet. Fagfolk skal etterprøve, beregne, energibehovet. Her nytter det ikke å lure noen. Arkitektene må faktisk alliere seg med gode konsulenter for å nå frem.
Av programmet fremgikk at for overhodet å kunne bli vurdert, måtte man komme inn under 80 kWh/m2/år inklusiv all energibruk. Dette er cirka en tredel av dagens standard. Derved falt mange ut, fordi det faktisk krever betydelig kompetanse å nå under 80, og det gjør noe med arkitekturen.
Blant forslagene kom der inn løsninger helt nede på 20 og 30 kWh/m2/år, levert av noen av Europas mest erfarne arkitekter og konsulenter innen bærekraftfeltet. Det var forslag som faktisk ville hatt en viss sjanse til – etter bearbeidelse – å bli utpekt som Europas mest energieffektive næringsbygg. Men – som vanlig – var det ikke dette juryen var interessert i. Nei da... Juryen, som helhet, var mest interessert i form og farge.
Samtlige av de innkjøpte og en av de to premierte (to annenplasser – ingen førstepris) snek seg så vidt under 80 kWh/m2/år, altså puslete og lite ambisiøst. Slike løsninger finnes det utallige av i Europa allerede, så ingen grenser er flyttet i Oslo. Ambisjonen ble avlyst!
Verst av alt
Men verst av alt var dette: Av de to premierte var ett – «Urban energy» – et glasspalass. Det hevdet å ha et energibehov på 79,3 kWh. Men ethvert trenet øye kunne i løpet av 30 sekunder fastslå at slike glasspalass vil ha et kjøle- og oppvarmingsbehov som bygg flest – rundt 200 kWh/m2/år. Juryen fikk da også kontrollregnet prosjektet og fastslått at behovet selvfølgelig ville bli 190 kWh/m2/år.
Ble prosjektet derved fjernet fra premielisten? Nei!
Juryen for «Europas mest energieffektive næringsbygg» valgte merkelig nok å tildele den høyeste utmerkelse til et bygg med energibehov 190 kWh/m2/år! Hva slags signal er det da man sender? En parodi? Trist? Feil bedømming? Konkurranseprogrammet tilsidesatt? Dette siste er ekstremt alvorlig, fordi det handler om jus.
Arkitektkonkurranser og jus
Mener virkelig NAL og juryen at den kan endre spillereglene mens spillet pågår – uten å informere de spillende? Hvis det var slik at NAL og juryen likevel ikke ønsket «Europas mest energieffektive næringsbygg», har den sløst bort mange deltakeres tid og penger. Det koster mellom en halv og halvannen million kroner per bidrag å delta. Så snart NAL skjønte hvilken vei dette bar, at juryen tilsidesatte programmet og i stedet lette etter puslete energiprosjekter, burde NAL ha grepet inn og formant juryen på ny. Det gjorde neppe NAL, og ble derved medansvarlig.
Nå er det dessverre slik i Norge at arkitekter sjelden uttaler seg om arkitektkonkurranser og om kolleger fordi vi ikke har noen tradisjon for debatt i dette lille landet hvor de fleste kjenner hverandre. Men noen ganger må selv de av oss som har deltatt i konkurransen, si ifra og derved stille oss laglig til for hugg fra dem som vil feie oss bort og si at vi bare er sure tapere. Mitt spørsmål til slik kritikk er: Dersom vi alle skal lære noe av dette, er det vel ingen andre enn oss som faktisk deltok og som kjenner konkurransens hele historie, som kan dra opp en debatt? Jeg er altså villig til å betale prisen ved å stikke nakken ut.
Skandaløst juryarbeid
En internasjonal, åpen arkitektkonkurranse forholder seg i det offentlige rom til tydelige internasjonale konkurranseregler. Konkurransens program er et juridisk dokument som regulerer forholdet mellom innbyder/jury og de som konkurrerer. NAL som sekretariat og som delansvarlig kan ikke sitte stille og se på at juryer tilsidesetter programmet og foretar en tilfeldig bedømming. NAL har påtatt seg en rolle midt mellom juryen og deltakerne fra mange land. NAL skal formane juryen og sørge for at juryen har forstått alvoret og hvilken tekst som ligger til grunn for konkurransen, som altså regulerer det juridiske.
Hvis en av partene ikke forholder seg til spillereglene, er det «kontraktbrudd». Det får konsekvenser. Man kan gå til sak for å sikre sin juridiske rett. «Kontraktbrudd» kan resultere i at en deltaker diskvalifiseres. Det skjer ofte i arkitektkonkurranser. Men i dette tilfellet er det på tide å vurdere om juryen bør diskvalifiseres?
Juryen har brutt kontrakten
Dette siste sitter nok langt inne. Arkitektur er alltid et svært viktig, men ullent bedømmingskriterium som juryen kan gjemme seg bak. Men det er også et faktum at energi stod helt sentralt i denne helt spesielle konkurransen. Konkurranseprogrammets tittel var «Europas mest energieffektive næringsbygg». Energi var nøkkelen. Det var etablert klare måltall for bedømmingen – under 80 kWh/m2/år. Det lå i kortene og i tittelen at man måtte ligge langt under for å vinne frem. Europa skulle jo slås. Juryen har derfor absolutt ingen legal rett til å ignorere programmets klare tale, altså programmets regler. Det var juryens soleklare plikt moralsk, etisk og praktisk å holde seg til reglene.
En jury som til tross for dette ignorerer reglene og i stedet for å velge løsninger langt under 80 kWh/m2/år velger et 190 kWh/m2/år glasspalass og av en type som hører fortiden til, har også ignorert det skadelige signalet et slik valg sender ut til folk flest i det offentlige rom. Derved skades miljøsaken og arkitektyrkets omdømme. Vi blir alle tapere.
