Arkitektnytt

Den lille, men raskt voksende og svært aktive Facebook-gruppen «Byutviklere» har på kort tid blitt møteplass for fagfolks utveksling av faglige ideer og godlynt kjekling.

 

I begynnelsen av oktober dukket det opp en post som reiste det helt grunnleggende spørsmålet: Hva er egentlig en byutvikler? Einar Lillebye, blant annet professor i by- og gateplanlegging ved NMBU, sto bak innlegget som fortsatte slik:

 

«Vi har aldri hatt så mye kunnskap om det å skape den ”gode” byen som nå. Hvordan omsettes da denne kunnskapen til anvendt kunnskap til bysamfunnets beste? (…) Hva skjer når samfunnsansvaret og grådigheten kommer på kollisjonskurs? Hvorfor byutvikler vi? For å berike utviklingsselskapene enda mer, eller for å utvikle et bysamfunn iht. gode intensjoner og politiske mål?»

 

Lillebyes innlegg er blant de mest likte i Facebook-gruppens korte historie og rørte tydeligvis ved en nerve. Innlegget er kanskje å betrakte som et hjertesukk, ikke nødvendigvis bokstavelig ment. Diskusjonen som fulgte var frisk.  Vi snakket med Lillebye og ba ham utdype hva han mente.

 

Hul retorikk

– Retorikken som omgir byutviklingsprosjekter tar blant annet utgangspunkt i å utvikle byen med tanke på samfunnets beste. Å etablere den attraktive byen som vi alle ønsker oss, med et yrende byliv, bærekraftighet, bilfrihet, lite utslipp, en «helhetlig» byplan og så videre, sier Lillebye.

– Spørsmålet er hvordan den attraktive byen kan realiseres. Denne type retorikk er blant annet nedfelt i kommunale mål.

 

Han forklarer at for å realisere målene om fortetting og etablering av den attraktive byen, er kommunene avhengig av initiativ og investeringer fra private utbyggere. Ideelt sett bør disse ha et samfunnsansvar som ivaretar de kommunale målene. De aller fleste utbyggere tar et slikt samfunnsansvar, men det finnes ifølge Lillebye unntak.  

 

– I de tilfellene utbyggerne ikke ivaretar samfunnsansvaret, kan bytransformasjon bli en tung prosess, for eksempel for grunneiere som i noen tilfeller kan føle seg overkjørt. Det er ansvaret til planforvaltningen og beslutningstagerne at samfunnsansvaret ivaretas, sier han.

 

Lillebye understreker at han mener det er lite fruktbart å bruke nedsettende karakteristikker om utbyggere. De fleste tar sitt samfunnsansvar meget alvorlig. Samtidig er det vanskelig å si hvordan man skal adressere disse utfordringene, mener han.

 

– For oss som representerer landets læreinstitusjoner som utdanner byplanleggere, er det viktigere å bruke ressursene på våre studenter, slik at vi bidrar til at de ivaretar samfunnsansvaret de er satt til å utøve. Derfor samstemmer jeg med professor Røstvik ved UiS når han skriver at vi bør styrke fagene etikk og filosofi i arkitekt- og byplanutdanningen, sier Lillebye. 

 

Betimelig hjertesukk

Elin Børrud, professor ved Institutt for landskapsplanlegging, NMBU, deltok i den nevnte Facebook-tråden. Hun skrev blant annet at det er lite hensiktsmessig å karakterisere private aktører som grådige kapitalister, men mener likevel at Lillebyes hjertesukk er betimelig.

 

– Jeg oppfatter at han stiller spørsmål ved både kompetansen og motivasjonen til de som bygger, sier Børrud. – Jeg synes det er ganske lurt å stille spørsmålet: Hvis de kaller seg byutviklere, er de virkelig det? Er det virkelig noen som er byutviklere, eller er byutvikling bare noe som skjer? Det er jo interessant. Lillebye har en påstand om at utviklerne bare tenker på sine egne økonomiske interesser og mener at man bør stille høyere krav til utbyggerne. Og der er jeg enig med ham. Det holder ikke bare å lære seg disse frasene om hva som er en god byutvikling eller god byformgiving.

 

Børrud beskriver boligbygging som en sektorinteresse i seg selv, der man gradvis, i løpet av hundre år, har fjernet boligen fra byen. Når man nå forventer at boligutbyggingen skal være bymessig, må man ha med seg at man har brukt hundre år på å kvitte seg med løsninger som den gang skapte dårlige bomiljøer – men som nå er løsninger vi snakker pent om.

 

– Det er noen vaner eller tradisjoner som vi har arvet fra de som arbeidet med den virkelige boligkrisa for hundre år siden, forklarer hun.

– Det er mange gode boligarkitekter som i dag tegner boligprosjekter midt i byen som om det var en feltutbygging i en drabantby. Boligene står bare litt tettere, for å sette det på spissen. Men det er nok også mange boligutviklere som copy paster fra denne arven og plasserer nye boligprosjekter, som de muligens kaller «byutvikling», tilfeldig og pragmatisk midt i et villaområde.

 

Offentlig-privat famling

Det offentlig-private samarbeidet kan sies å være preget av at de private er trygge på sine roller, mens det offentlige har en mer famlende tilnærming mellom å være for strenge og for ettergivende. Er vi nå er inne i en periode der det offentlige er i overkant villige til å gi spillerom til det private? Vil dette snu?

 

– Forholdet mellom det offentlige og det private initiativet er konjunkturavhengig, sier Lillebye.

– Når det er høykonjunktur, er investeringsviljen i det private markedet stor. Ved lavkonjunktur tar det offentlige over. Skøyen er et godt eksempel. På midten av 1980-tallet var det private initiativet meget stort, eksemplifisert ved Citadel Skøyen-prosjektet. Da markedet brøt sammen på slutten av 1980-tallet, døde denne type prosjekter hen. I dag er den private investeringsviljen tilbake, med veldig stor aktivitet blant utviklere. Så sitter den kommunale planforvaltningen med et område med veldig mange reguleringsplaner som skal koordineres til en helhetlig, attraktiv og menneskevennlig bydel. At byplanlegging blir kunsten å forvalte enkeltprosjekterer, er ikke noe nytt, men ikke desto mindre en meget krevende oppgave. På Skøyen har kommunen utviklet plandokumentet «Skøyengrepet», hvis hensikt er  å bidra til en helhetlig byutvikling. Fremtiden får vise hvor helhetlig den blir, sier han.

 

Børrud mener det det er naturlig at byutvikling gjennom et offentlig-privat samarbeid er vanskelig.

 

– Min oppfatning er at man famler på begge sider av bordet. Men det betyr jo ikke at det nødvendigvis er galt eller en dårlig prosess. Det kan være uttrykk for at det er vanskelig. Kanskje vi heller ikke bør forvente at det skal være så lett? Hvis man venter at en planprosess skal gjennomføres uten å møte motstand, har man misforstått litt. Noen utviklere oppfatter jo at de blir motarbeidet når det stilles krav til dem.

 

Hun mener mange begynner med eiendomsutvikling fordi det er penger å tjene og at det er lukrativ business.

 

– Bransjen tiltrekker seg noen som liker å sette i gang prosjekter som har en viss risikofaktor, som gir spenning. Det er en veldig dynamikk i det å drive med eiendomsutvikling. Det trigger kanskje konkurranseinstinktet og viljen til å gjøre noe som er litt tøft. Og så skaper det en begeistring når det er gjort. «Dette fikk vi til!» Så det kan være litt som Jackass for voksne, humrer Børrud.