Arkitektnytt

Den kommunale virkelighet har mange fellestrekk rundt omkring i landet, skjønt ikke to kommuner er like. Vi valgte Fredrikstad fordi kommunen er stor nok til å ha et mangfold av arkitekter, og samtidig liten nok til å være overkommelig å håndtere for både journalist og lesere.

Høyt og lavt og bredt
De tretten kunne til sammen bemanne et middels stort arkitektkontor og profilere seg med allsidig kompetanse. Kanskje kunne de vinne konkurranser og gjøre seg bemerket. Ville det vært bedre for samfunnet? Neppe. De gjør en mangfoldig innsats av stort omfang der de er, men hva skal den måles imot? Var ikke arkitektene der, ville andre tatt hånd om oppgavene og løst dem etter beste evne, om rimeligvis på en litt annen måte.

Personene selv framstår som en uvanlig fargerik forsamling. De fleste finner vi i plan- og miljøseksjonen, som ledes av en landskapsarkitekt. Seks arkitekter er i bygnings- og reguleringsavdelingen og arbeider med det som kan kalles klassisk forvaltning etter plan- og bygningsloven. Ytterligere to arkitekter arbeider i arealplanavdelingen, med en noe annen form for forvaltning. «Vi er mer premissleverandører,» forklarte oversiktsplanlegger Terje Tjærnås i Arkitektnytt 4/05. «Vi utvikler større planer sammen med flere aktører – ikke minst næringslivet, som ønsker å være med i den tidlige fase, og som ønsker oss som et bindeledd til forvaltningen.» Man kan tale om en type governance-prosesser.

En arkitekt er næringssjef i seksjon for samfunnskontakt og jobber mot kommunens bedrifter. En annen er rådgiver i kulturseksjonen. Også han forholder seg til den nye styringsvirkelighet – gjennom å arbeide for allianser mellom offentlige og private aktører. Begge har uvanlige stillinger til sivilarkitekter å være. I seksjon for teknisk drift er en landskapsarkitekt virksomhetsleder for natur, det som før het parksjef. Det er en tradisjonsrik stilling å bekle for en landskapsarkitekt. Kanskje mer overraskende er det å finne en overlandskapsarkitekt i prosjektadministrasjonen, hvor hun prosjekterer anlegg.

Med litt raushet kunne man si at arkitektene er nesten alle steder i Fredrikstad kommune, skjønt de – så vidt vites – mangler i økonomiseksjonen, organisasjonsseksjonen og omsorgs- og oppvekstseksjonen. De tar avgjørelser av betydning for kommunens innbyggere og for mange andre av de kommunalt tilsatte. Flere er sjefer. De har til sammen en stab på rundt hundre personer under seg, som alle arbeider for å holde kommunen i vigør, tross økonomiske nedskjæringer og mange negative holdninger blant folk. Det er ikke bare i fagmiljøer at kommunalt ansatte blir lavt vurdert, noe som tilsier at det er viktig å trekke deres innsats fram.

AFAGs styrke
Av de sju kommunalt ansatte sivilarkitektene er seks medlem i Arkitektenes fagforbund (AFAG) og én i Kommuneforbundet. Av de seks i AFAG er fem også medlem i Norske arkitekters landsforbund (NAL).
Av de seks landskapsarkitektene er to medlem i AFAG, mens to andre er medlem i både Naturviterforbundet (NaFo) og Norske landskapsarkitekters forening (NLA), mens to er uorganiserte.

AFAG framstår slik som «vinneren» blant organisasjonene i Fredrikstad kommune, med til sammen åtte medlemmer. NAL har fem, NLA har to, NaFo har to, og Kommuneforbundet har én.
Medlemskap i AFAG begrunnes med rettigheter, trygghet, felles interesser og faglig identitet. Medlemskap i NAL og NLA begrunnes med solidaritet, ønske om å støtte arbeidet som organisasjonene gjør og å beholde kontakten med fagverdenen. Arkitektene setter pris på å få tidsskriftene, selv om de ikke alltid rekker å lese dem.

Alder og kjønn
De tretten fordeler seg på sju menn og seks kvinner. Balansen mellom de to kjønnene er tallmessig god, men gruppene skiller seg sterkt fra hverandre i gjennomsnittsalder. Kvinnene er atskillig yngre enn mennene. Faktisk er alle kvinnene yngre enn alle mennene. Man kan nesten tale om en eldre generasjon av menn og en yngre generasjon av kvinner. Hvis denne tendensen fortsetter, vil mennene snart forsvinne fra kommunen.

Kvalifikasjoner
De siste årene har det stort sett bare blitt tilsatt kvinnelige arkitekter og/eller landskapsarkitekter i Fredrikstad kommune. Hva skyldes det?

I artikkelen «Det store mangfoldet» i Arkitektnytt 20/04 presenterte jeg det statistiske funn at det i NLAs medlemsflokk er flere kvinner enn menn, og at den kvinnelige overvekten vokser i offentlig sektor, mens det i NAL er flere menn enn kvinner, og at den mannlige overvekten vokser i privat sektor.

Man kan gjøre seg mange tanker omkring dette spesielle motsetningsforholdet. Med henblikk på de kvinnelige landskapsarkitektene beskrev jeg en vinnertolkning, at tallene viser at kvinner gjerne utdanner seg til landskapsarkitekt, og gjerne også vil inn i det offentlige, og at de er dyktige og lykkes med begge deler. Opp mot denne tolkningen stilte jeg den motsatte tolkning, hvor jeg beskrev kvinnelige landskapsarkitekters vei til det offentlige på en måte som skulle framstå som opplagt fordomsfull, lett gjenkjenbar som sådan – altså ironisk, som en utlevering av en holdning som jeg tror kan finnes blant mannlige sivilarkitekter, især, hvor det å arbeide i det offentlige oppfattes som en lettvint og ambisjonsløs utvei.

Tilbake til det statistiske: Tall kan normalt tolkes på mange måter. For å velge mellom to motsatte og gjensidig utelukkende tolkninger, trenger man mer kunnskap om den virkelighet tallene beskriver. Den er nå heldigvis framkommet.

Landskapsarkitekt og professor Kine Halvorsen Thorén var påpasselig framme i Arkitektnytt 3/05 og opplyste at landskapsarkitekturstudiet ved Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB), tidligere Norges Landbrukshøgskole (NLH), er et lukket studium, hvor det er svært vanskelig å komme inn. «Den skjeve kjønnsfordelingen skyldes blant annet at det ikke er så mange mannlige søkere som når opp på grunn av de høye poengkravene,» skriver hun i en ellers svært kritisk kommentar til undertegnedes framleggelse og manglende evne til selvkritikk.

Når det gjelder tilsettinger i Fredrikstad kommune, uttalte bygnings- og reguleringssjef Øyvind Aarvig følgende i Arkitektnytt 2/05: «Ved utlysninger etter arkitekt/landskapsarkitekt har kvinnene levert bedre søknader enn mennene. De har utkonkurrert dem.» Dette utsagnet gjaldt både landskapsarkitekter og sivilarkitekter. Det finner støtte i intervjuet med plan- og miljøsjef Tor-Anders Olsen i samme blad, hvor han opplyser at arkitektene i plan- og miljøseksjonen er tilsatt på grunnlag av fagkompetansen, og at man ikke har drevet kjønnskvotering.

Det skulle da være mulig å konkludere at kvinnelige landskapsarkitekter og sivilarkitekter er vel kvalifiserte. De finner en ønsket yrkesvei i det offentlige, hvor det også er behov for dem. Ett spørsmål gjenstår likevel: Er de unge mennene ikke i stand til å konkurrere om stillingene i det offentlige, eller vil de ikke konkurrere? Kanskje må vi konfrontere et holdningsspørsmål blant arkitekter?

Motiver for valg av kommunalt arbeid
Den viktigste grunnen til at arkitekter søker seg inn i det offentlige, er at stillingene faktisk finnes, slik at det er mulig å søke dem. De færreste vet at det er den veien de skal gå, at de vil være i det offentlige, og ikke i det private, men de er villige til å prøve den jobben de får, og noen oppdager at kommunalt arbeid er spennende.

Arkitektene i Fredrikstad peker på at arbeidet er meningsfylt, variert og byr på interessante faglige og menneskelige kontakter. Uavhengighet er viktig. De kommunalt ansatte slipper å forholde seg til private oppdragsgiveres varierende ønsker og krav. De kan tenke mer fagideelt og er i større grad sin egen sjef og kan kontrollere arbeidsdagen. Arbeidstakernes rettigheter ivaretas gjennomgående bedre enn i privat sektor, for eksempel når det gjelder spørsmålet om overtid.

Verdien av ryddige arbeidsforhold har betydning for muligheten til å ha et familieliv ved siden av jobben. Problemstillingen har gyldighet for både menn og kvinner, men i Fredrikstad var det bare kvinner som dro dette fram, kanskje fordi kvinnene befinner seg i en yngre livsfase enn mennene.

Innflyttere
Landskapsarkitektene i Fredrikstad kommune er utdannet ved NLH, slik en kunne forvente. Sivilarkitektene er utdannet ved NTH eller NTNU – med unntak av Per Erik Simonsen, som har sin utdannelse fra Sheffield i England. Ikke én av de sju sivilarkitektene er utdannet ved AHO eller BAS.

Det er ellers verd å merke seg at hele tolv av tretten arkitekter er innflyttere. Kanskje er det lettest å oppdage stedet utenfra.