Et rom mellom arkitektur og kunst
– Arkitekturens scenografi påvirker følelser. I spennet mellom arkitektur og kunst kan en analyse av konkrete former peke på hvordan menneskers indre blir berørt, sier en engasjert Henrik der Minassian, daglig leder for ROM for Kunst og Arkitektur i Oslo.
– Arkitekturens ytre og indre er knyttet sammen på mange forskjellige plan. Ta en titt på Farshid Moussavis: The Function of Ornament, foreslår han.
der Minassian er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim innen video og lyd, og jobbet noen år med utstillinger på Stockholms offensive «konsthall» Färgfabriken. Deretter fulgte en periode som utstillingsprodusent på Kunstnernes Hus i Oslo. I 2005 ble han daglig leder og eneste ansatte da Galleri ROM og Institutt for Romkunst slo seg sammen til ROM for Kunst og Arkitektur.
– Vi sørger for at forskningsprosjekter ikke bare blir skrevet og så glemt, men får et større publikum, forteller han.
På agendaen står eksperimentell arkitektur, utopisk/visjonær arkitektur, sosiopolitisk arkitektur, urbanismeforskning, og arkitektur inspirert av kunstretninger som teater, litteratur, scenografi og billedkunst.
I skjæringspunktet
– I vårt utstillingsprogram arbeider vi i feltet mellom arkitektur og kunst, og ønsker å befinne oss ved et møtepunkt i midten, sier der Minassian.
Han henviser til at ROM for Kunst og Arkitektur skal diskutere og prøve ut teori omkring rommet i praktisk virkelighet, med søkelyset på prosess og eksperimentering.
Den daglige lederen peker på at arkitektur og arkitekturutstilling er to forskjellige fag, og at arkitekter og kunstnere kommer til galleriet med forskjellig bagasje. Derfor er skjæringspunktet mellom dem interessant.
– Det er en forskjell i tilnærmingsmåte for arkitekter og kunstnere. Arkitekter påvirkes av at verket, det de tegner og bygger, skal stå i hundre år. Dette gjør at de nesten ikke klarer å avslutte. Mange har en tendens til å tenke på utstilling som arkitektoppdrag og vil formidle med modeller og tegninger. Det er veldig bra i en museal sammenheng. Men på ROM søker vi helst mot en 1:1-skala!
Kunstnere er utdannet til å stille ut, og er ifølge der Minassian flinkere til å legge fra seg ting raskt når konseptet eller budskapet er formidlet.
Slik blir dialog den viktigste arbeidsformen i prosessen fram mot å vise den grunnleggende ideen bak et verk.
– Jeg kommer inn som samtalepartner. Mine innspill kan gi formale endringer, men ikke konseptuelle. Vi har for eksempel et utfordrende lokale. Vi oppfordrer kunstnere og arkitekter til «å ta rommet»! Det er det som gjør ROM unikt. Vi vil helst jobbe i 1:1 fordi vi forsøker å formidle kunnskap også gjennom opplevelse, understreker han.
Grunnkonstruksjoner
Henrik der Minassian tar for seg et verk fra sist høst, Sliding Strukture, for å anskueliggjøre tankegangen rundt dialog, scenografi og publikums medvirkning.
Kunstneren bak verket, svenske Liv Strand, arbeider mye med romlige problemstillinger. Hun undersøker hvordan mennesker deler fellesrom og hvilken friksjon som oppstår når mennesker tilpasser seg rommet.
Etter ett års samarbeid mellom kurator og kunstner ble Sliding Structure åpnet. Hovedverket «Sliding Structure: it» forestilte to former: et banner og et telt. Ved hjelp av liner ble tekstilstykker trukket og omformet kontinuerlig mellom banner- og teltform. Både lyd og lys ble brukt for å understreke omformingen.
– Formene var forenklet til grunnkonstruksjoner, og skiftene mellom dem ga folk en fornemmelse av ute eller inne, privat eller offentlig, selv om materialet i begge tilfeller var et tekstilstykke. Dette var en scenografi i interaksjon med publikum. De bestemte selv hvilken sfære de skulle oppholde seg i, sier der Minassian.
En leken forskning
ROM for Kunst og Arkitektur skal også anspore til og være en arena for forskning. Det eksperimentelle forskningslaboratoriet Serendipit:us, drevet av arkitektene Eli Goldstein og Kjersti Wikstrøm, ville utfordre den prosessbaserte og metodiske analysen som kunstnere og arkitekter ofte anvender i utviklingen av rom.
De tok fornemmelse og erindring med som variabler og laget en psykokartografi, et «atlas of emotion». Dette gjorde de ved hjelp av tre romlige enheter. Den første befant seg i Berlin og den andre i New York, og simultant via et virtuellt rom utforsket de hvordan det å være mange steder samtidig påvirker ens forståelse av virkeligheten. Deretter ble «Atlas of emotion», en subjektiv topografi, presentert som en romlig 1:1-konkretisering våren 2007.
ROM har stilt ut prosjekter av utøvere med forskningsstillinger ved kunst- og arkitekthøgskoler hvert år siden 2005. I august i år kommer et prosjekt av Halvor Høgset (AHO). Nylig viste professor ved AHO, Birger Sevaldson, Barely_part 2 sammen med kompinisten Natasha Barrett (se Arkitektnytt 02/09).
Visjon
Publikum i galleriet består mest av arkitekter og kunstnere. De er jo også viktige støttespillere for ROMs visjon om å bli en ledende nordisk arena for «Art + Architecture».
Hvordan blir form til? Ut av hvilket innhold, og hva er prosessen bak? Hvem skal formidle slike problemstillinger til utøverne om ikke vi gjør det? Dette er spørsmål Henrik der Minassian stiller gjennom virksomheten sin.
Snart slipper han å være eneste fast ansatte på ROM.
– Vi har endelig fått økt støtte fra Kulturdepartementet, og skal ansette en fagleder for arkitektur i halv stilling. Det betyr en faglig forsterkning som har vært savnet, sier han.
