Arkitektnytt

Tromsø by har passert 64 000 innbyggere, og med tilstrømmingen av studenter bor det store tider av året rundt 75 000 i byen som kaller seg Nordens Paris. Men Tromsø er også en by med god plass, arealet er på 2558 km². Alt rundt 1990 var det de som så behovet for en arealplan for byen, som da hadde vel 50 000 mennesker.

Det formelle arbeidet for en sentrumsplan startet i 1998. I innledningen for planen peker en på de mange behov som skal ivaretas i et bysentrum. Utviklingen skjer i et krysningspunkt mellom investering og offentlig styring. Planen er tredelt:

(1) Et plankart med formålenes plassering og avgrensing.
(2) Bestemmelser med utfyllende retningslinjer.
(3) Utdypende tekstdel som redegjør for bakgrunn og virkninger av planen.

Da Sentrumsplanen ble debattert i byens rådhus 30. august, var det flere som minnet om at store deler av Tromsø sentrum er i privat eie. Dette begrenser det offentliges mulighet for regulering. Dessuten forvalter en del av disse eierne betydelige formuer, som gir dem sterkere armslag enn den jevne mann og kvinne. I utviklingen av sentrumsplanen må politikere og planleggere være samkjørte om en skal oppnå den balanse og harmoni en trenger i en moderne by. Tromsø risikerer å ende opp som en postmoderne by med fragmentering, brudd og i verste fall arkitektonisk kaos. Byen har nok av eksempler på utbygginger som viser mangel på styring. Boligblokka Sentrum Terrasse, Rica Ishavshotell og Polarmiljøsenteret har vært heftig debattert. Det enkelte hevder er ren vandalisme, karakteriserer andre som «sjarmerende kaos» (fhv. ordfører Erlend Rian).

Miljøby
Tromsø er en by med ambisjoner. De tradisjonelle næringene som fiske og fangst er på defensiven. Motsatt er forskning og utdanning på offensiven. Det 30 år gamle universitetet har på mange måter vært motoren i utviklinga. Men reiseliv, hotell- og restaurantliv har også preget byen. Dessuten er Tromsø en kulturby med en rekke festivaler; mest kjent er Norges største filmfestival, TIFF (Tromsø internasjonale filmfestival), som har passert
40 000 tilskuere.

I en tid med stor befolkningsvekst har Tromsø blitt sterkt preget av boligbygging. Bydelene vokser, og det er kamp mellom de som vil satse på kompakt bygging på Tromsøya, og de som vil nytte ut arealene på fastlandet og Kvaløya. Transportbehovene har økt. Bilparken okkuperer store areal. I en tid med fokus på klimaendringer, taler mye for at også Tromsø må satse på kollektiv trafikk.

Utenom Tromsøs ambisjoner som regional hovedstad og nasjonalt senter for arktisk forskning, kom det for fire år siden forslag om å søke om olympiske leker. Byens innbyggere strides om hvorvidt Tromsø bør satse på OL eller ikke. Motstanderne mener dette vil føre til ytterligere vekstsmerter, økte boligpriser og store etterbruksproblem. Tilhengerne ser for seg sterk vekst for næringslivet og oppmerksomhet rundt Tromsø på det internasjonale reiselivsmarkedet.

Endringer i sikte
Sentrumsplanen peker på hvordan ønsket om boliger i sentrum og økende næringsvirksomhet må finne en løsning. Det nye rådhuset i byen er alt sprengt, og behovet for nye areal for offentlige funksjoner er påpekt. Tromsø kommune er også en betydelig eiendomsforvalter i sentrum. Mye av dette er på gategrunn og langs havna.

Sentrumsplanen går inn for restriksjoner på boliger, og slår til orde for næringsutvikling i indre sentrum. Samtidig stiller planen krav til uteoppholdsareal, og uttaler:
Økt tilgjengelighet, trivsel og utfoldelse på barns premisser vektlegges tydeligere i overordnede planer. Planen stiller samme krav til kvalitet og uteoppholdsareal for boliger innenfor alle områder av sentrum. Kravet er forenklet til minimum 15 m² for hver boenhet.

Motsetninger
Kaiområdene har siden byens etablering i 1794 vært en del av byens sjel. Byens borgere har promenert langs havna, og barn har lekt i fjæra. Denne muligheten er i ferd med å bli fratatt innbyggerne. Etter 11/9-2001 har det kommet krav om terrorsikring av kaiene, etter påtrykk fra USA og med sanksjon fra Den internasjonale maritime organisasjonen (IMO).

Moderne byer merker stadig sterkere press fra en voksende bilpark. Norge har snart 2,1 millioner privatbiler, og Tromsøs bilpark skaper vansker for de som vil ha en harmonisk by uten altfor mye støy og trafikk. Tromsø har bygd tunneler og underjordiske parkeringshus som tar unna noe av trykket. Forslaget fra Venstre om en egen undergrunnsbane vakte interesse i valgkampinnspurten.

Utnyttelsen av sentrumsarealene fører naturlig nok til intens debatt. De som ønsker å bygge høyhus, møter kravet om at byggehøyder utover etablerte høyder krever reguleringsplan. Mye av det offentlige rommet er alt okkupert uten at folk har fått si sitt. Nå venter nye store prosjekt, Strandgatakvartalet, Meierikvartalet og et nytt Thon-hotell. Bevisstheten blant folk har økt, diskusjonen deretter, men kanskje ikke godt nok.

Tromsø er en by med tradisjoner som er i ferd med å forsvinne. Trehusbebyggelsen har vært en del av byens sjel. 24 hus gikk med under bybrannen i 1969. Den bevaringsverdige bygge­strukturen krever regulering. Den tidligere foreslåtte todelingen mellom historiske områder og omdanningsområder er foreslått tatt ut av den nye planen.

Etter at Tromsø kommunestyre gikk inn for og fikk idrettens støtte som søkerby for vinter-OL i 2018, har dette tatt til å prege arbeidet med og interessen for sentrumsplanen. Det er imidertid ingen hemmelighet at OL-tilhengerne har vært lite begeistret for en offentlig debatt om prosjektet, og det til tross for at det kan komme til å koste både 20 og 30 milliarder kroner, 50 prosent av Snøhvit-kostnadene.

Sentrums rolle
Debatten om den nasjonale nordområdepolitikken skjøt fart etter at utenriksminister Jonas Gahr Støre den 10. november 2005 kalte Tromsø for «byen for de store anledninger». I kommuneplanforslaget som foreligger heter det:
• Byens rolle som nasjonalt senter for nordområdene, og som kompetansesenter med regionalt utviklingsansvar skal styrkes.
• Tromsø skal befeste sin posisjon som det ledene kunnskaps- og kompetansesenter for nordområdene og som sted for store internasjonale aktiviteter og begivenheter.
• Byen skal tilrettelegge for sjøtilknytta næringsområder og strategiske sentrumsareal for å møte behovene til nye virksomheter.
• De regionale båndene til omlandet skal styrkes ut fra ønsket om regional arbeidsdeling og utvikling av ny spisskompetanse.

I framlegget til plan er det mange formuleringer som bør vekke debatt. Siden sentrum er en viktig arena for offentlig virksomhet, heter det at «kommunen bør alltid være i forkant med å erverve areal i sentrum for å ivareta sin rolle som strategisk arealforvalter».

Sentrumsplanen legger vekt på at byen skal være tilgjengelig for alle. Dette gilde prinsipp vil stille planleggerne på krevende utfordringer. Mellom forvaltning av tradisjonelle kvartaler og kravet om styrket forretningsvirk­somhet ligger mange detaljer som må på plass. Djevelen skjuler seg som kjent der.