Et lite trinn opp
For å oppleve årets arkitekturbiennale i Venezia trenger man ikke lese seg opp på en komplisert, akademisk analyse av arkitekturens nåværende status quo. Det holder å ta med seg en dose nysgjerrighet på hva arkitektrollen kan være.
Fotografiet som har fungert som ledebilde for biennalen, er ikke et typisk arkitekturfoto. Bildet viser en kjolekledd kvinne med skaut som klatrer opp på en stige, langt ute i en gold ørken.
Fotografens ståsted er nede på bakken, og alt vi ser gjennom hans linse, er et uendelig, monotont steinlandskap som forsvinner i horisonten.
Kvinnen, derimot, som har forflyttet perspektivet ørlite, ser noe helt annet: Store linjer i landskapet som tegner opp forskjellige dyrefigurer.
Scenen er hente fra Nazcaørkenen i Peru, og kvinnen er den tyske arkeologen Maria Reiche. Tegningene hun studerer, de såkalte nazcalinjene, er nesten 2000 år gamle og utført ved å fjerne småstein fra bakken, slik at den lyse sanden under kommer til syne.
Kurator Alejandro Aravena håper at årets arkitekturbiennale kan fungere som Reiches medbrakte stige. Argumentet fungerer dobbelt: Aravena mener arkitektene som er representert i utstillingen, alle sammen forsøker å forflytte ståstedet sitt, slik at de kan se den verden de opererer i med nytt blikk.
Men denne biennalen insisterer også på publikums viktige rolle, at tilreisende utøvere, beslutningstakere og brukere kan se andre muligheter i arkitektfaget ved å besøke biennalen.
Å besøke Venezia er i seg selv en perspektivforskyvning på hva arkitektur og en by kan være. Veiene er byttet ut med vann, bilene med båter, kartlesing er nærmest nytteløst og orientering må skje etter intuisjon og landemerker.
Ved å invitere verdens arkitekter til å brenne av årets studieturbudsjetter i Venezia, ønsker kuratoren at vi også tar noen av de hundrevis av små historiene som stilles ut på biennalen, med oss hjem igjen. Slik at vi kan se på vår daglige dont med nye øyne, se på arkitektrollene vi inntar og hvordan vi løser oppgavene våre, litt annerledes. Er det noen andre spørsmål man kan stille? Noen premisser i beskrivelsen som bør utfordres? Noen innfallsvinkler som ikke er hørt eller undersøkt? Kan andre samarbeidspartnere trekkes med i prosjektet?
På mange måter har Aravena forsøkt å lage en bruksbiennale, en samling med metode-eksempler som kan anvendes direkte eller omarbeidet i en rekke forskjellige kontekster.
Troen han formidler på at arkitekturen kan spille en vesentlig rolle for å gjøre verden til et bedre sted, har fått mange til å stemple ham som en småpompøs moralist.
Etter en befaring på biennalen, fremstår han mer som en engasjert pragmatiker. Om enn en ganske så romantisk sådan.
Martin Braathen, redaktør
