Arkitektnytt

Cicero ble halshugd av Marcus Antonius. Kjent som Marlon Brando i filmen «Julius Cæsar», spilt inn med Shakespeares skuespill som underlag.

Hva er så en mulig forbindelse mellom en godt publisert kjempetønne på Slependen stasjon, et massivtre-hus ved ubåtbunkersen på Nyhavna i Trondheim, og Cicero? Jo: Ciceros beundring for gresk filosofi og hans beskrivelse av det som er menneskelig, medmenneskelig, humant.
Om det skulle finnes et juleevangelium for arkitekter, og om dette skal pretendere å være det, så blir det som følger en mulig begynnelse.

Noe menneskelig.

Om man er smått vettaskremt når man går rampen enten ned eller opp inne i Slependens tønne, eller ser boligene ved ubåtbunkersen ved Nyhavna med sitt treverk og sine galvaniserte, skramlende trapper som en minimalistisk parafrase over ubåtbunkersens betong, så kan det med dét følge en undring som har utgangspunkt i persisk, hebraisk, gresk, romersk, og andre-steder-fra-tanker om det som er menneskelig, hvordan hver av oss bør leve, og hvordan vi skal beté oss sammen med medmennesker.

Cicero skriver om mennesket, om oss, om vi: «Det er ingen ting så likt noe annet slik som vi er lik hverandre.» Og: «vennlighet, sjenerøsitet, godhet og rettferd er de grunnleggende båndene som binder oss mennesker sammen.» Han skriver også at i vårt fellesskap plikter vi å behandle medmennesker med anstendighet. Og om vi handler kun ut ifra vårt eget gode, så forsvinner vennligheten, sjenerøsiteten, godheten og rettferden, og vi er ikke mennesker.

Benedetto Croce skriver om slike som «fattige i ånden er uten samfunnsfølelse og bare arbeider for egen fordel».

Arkitekten og arkitekturen kan se ut til å ha blitt slik at man seg imellom har en gjensidighet som ikke gjelder andre. Kun oss selv. Tar det seg godt ut i tidsskriftet, imponerer det yrkesfellesskapet, så er det bra så.

Spiller det da noen rolle om eldre damer, bestefedre også, er redde, engstelige og må morske seg opp for å kunne gå ned til plattformen på Slependen stasjon? Det er et slående stykke arkitektur, men er det medmenneskelig?

Vi er til for hverandre, og vi skal gjøre hverandre godt. I vårt yrke behøver vi ikke forsvare oss mot fiender. Vi trenger ikke bli krigerske eller avvisende eller fattige i ånden. Ingen behandler oss undertrykkende. Vi har all mulig anledning til å være vennlige, sjenerøse, gode og rettferdige i vår yrkesutførelse.

Vi har levd i tradisjoner som gjennom både filosofi, religion og hverdagsvaner har båret med seg etikk, moral og anstendighet. Inderligst og egentligst har dette vært noe menneskelig godt. Vi har levd med en slags Ciceros sum, – vi skal ta vare på hverandre, og vi skal ta vare på oss selv.

For Cicero var det noe guddommelig i dette. Når han betraktet verden i all dens mangfold, var han overbevist om at verden hadde en guddommelig opprinnelse, og at ethvert menneske er en del av denne guddommelig ånden. Dette er vårt fellesskap.

Fra Tolvskillingsoperaen er det en av Brechts verselinjer som har hengt seg fast: «– und für dieses Leben ist das Mensch nicht slecht genug.»

Livet er sine egne motsetninger. Det livet vi lever, og det livet vi lager, er vi ikke dårlige nok for, «nicht slecht genug». Men prøver vi på det?

Vi kjenner begrepet psykopati, men ikke mange bruker begrepet sosiopati. Det brukes om mennesker som lager sine egne regler for hva som er rett og riktig. Uavhengig av hva samfunnet ellers har av oppfatninger og normer for hva som er riktig og galt. Kan man da bli «slecht genug»?

Hvor kommer arkitekturen fra?

Er det noe vi ikke vet om arkitekturen? Eller er det noe vi har glemt?

Arkitekturen kommer fra oss, og er til for oss. Vi behøver bygninger. Vi er slik skapt at vi klarer oss ikke uten hjelp av det vi bygger.

Men det er mer. Samfunn har et fellesskap gjennom sitt språk, sine vaner, sine skikker, i måter å skaffe seg næring på, sine ferdigheter og kunnskaper, i sine måter å kle seg på, og i sine byggemåter. I sin arkitektur.

Arkitekturen er ikke så ofte beskrevet som det som gjør at et samfunn gjenkjenner seg selv og bekrefter seg selv. I de samfunn vi lever i, er det ikke tydelig. Men ser man for eksempel på masaiene eller shakerne, så blir det tydelig hvordan byggemåter bekrefter et samfunn.
Vi har ikke så ofte med oss en slik tanke når vi bygger. Som påfunn ville det blitt noe fortvilet kunstig. Men det er mulig det er noe vi savner. En mangel på tilhørighet. Det kan synes å være slik.

Gode rom
Vi er opptatt av rom og romfølelse, og vi ser gode rom som en kvalitet. Vi har problemer med å beskrive hva denne kvaliteten er.

En sjelden beskrevet sans er den proprioseptiske sansen. Det er en sans som ikke mottar inntrykk utenfra. Sanseinntrykkene oppstår inne i oss. De minner som den proprioseptiske sansen har, de erfaringer den husker, sier oss hvor enkeltdeler av kroppen befinner seg i forhold til seg selv og omverdenen. En fiolinist spiller med lukkete øyne og vet hvor fingrene er.

Kroppen har minner. Kroppen har også minner om avstander fordi vi har gjort noe – gått, løpt, strukket oss etter noe. Vi har fått en følelse for rom som gjør at vi kan overleve. Vi beveger oss opp og ned trapper, husker trinnhøyder, vi strekker hånda etter et dørhåndtak, vet hvor langt vi skal gå før vi støter borti en vegg.

Den proprioseptiske sansen er lite forsket på fordi den svært sjelden er syk. Den er livsnødvendig om vi skal kunne bevege oss. I denne sansen finnes det også noe som er godt, vakkert og gledelig, og noe som ikke er det. Slik som med hendenes, øynenes og ørenes erfaringer.

Verden vi er i, er rom som vi med alle sanser har skaffet oss erfaring av, for å kunne bevege oss uten å ta skade. Gode rom, dårlige rom.

Når disse tingene er nevnt her, mye mer kunne blitt nevnt, så er det for å si noe om en respekt for hvem vi er. Arkitekturen eksisterer ikke i et vakuum vi fyller med det som er våre yrkesmessige bestrebelser og idealer. Det er mennesker der.

Litt tungsint kan man muligens si at vår tids arkitektur er sanseløs. Alt det vi har erfart gjennom våre sanser for å kunne leve og leve med gleder, ser ut til å forsvinne inn i en maskin som er flink til å huske, men som ingen sanser har.

Perspektivene blir flotte, konstruksjonene kan bli bemerkelsesverdige. Men hvor er vi med alt vårt?

En liten avslutning
Louis Mumford formulerte en gang denne overskriften til en av sine artikler: «Trend is not Destiny.» Dét kan også være noe å ha med seg. Vi ser trendene og løper så fort vi kan, mens lykken komme halsende etter, «das Glück lauft hinterheer». Det er også et Brecht-sitat.
Nå. Så får vi vel se hvordan det går med julen, da. Der er det nok også mye lykke som prøver å ta oss igjen. Trends og tendenser driver oss rasende videre mens det menneskelige i bare farta blir noe uklart og diffust. Men det er det vi er. Mennesker.
Som en del av denne lille oppsummering kunne man muligens gå til den internettadressen som følger og se en liten filmsnutt laget av Lasse Gjertsen, en ung mann fra Larvik som nå studerer film i Volda.